Storsmeden via sørøstryggen og videre over Trolltinden (17.08.2024)

Fjorårets tur til denne "kvasseste" delen av Rondane ble bare belønnet med Veslesmeden på grunn av tett tåke og medbragt hund. Lysten var stor til å ta de to siste stortoppene i denne delen av Rondane kalt "Smiubelgin", nemlig Storsmeden og Trolltinden.

Smedbandet opp til Storsmeden var forlokkende, men jeg ivret ikke etter å tråkke meg opp til Veslesmeden en gang til. Gleden var derfor stor da jeg kunne lese meg frem til at sørøstryggen fra Indre Kaldbekkbotn var en fin variant med litt ekstra utfordringer, og at jeg deretter kunne gå videre til Trolltinden.

Værmeldinger har blitt regelmessig saumfart på sensommeren, og ofte meldes det regn og regnbyger i Jotunheimen og finvær i Rondane. Så også denne helga. Men for å klyve disse ryggene på egenhånd er jeg avhengig av klarvær også på toppene, og det er ikke alltid like lett å melde på yr. Men jeg tok sjansen på lørdag. For å gjøre turen litt enklere og litt bedre så dro jeg med meg både sykkel og telt på lørdag morgen.

© Roger Vestrum

Spent på om tindene tar av seg skyhatten utover dagen. Kaldbekkbotn er her sentrert i bildet mellom Steet til venstre og Svarthammaren til høyre for seg

Avreise kl 07.00 med ankomst en smekkfull Spranget parkering litt før kl 11.00 Godt å ha sykkel de seks km inn til Rondvassbu, og enda bedre å ha det ned igjen etterpå. Sykkelen ble låst fast før Rondvassbu og jeg fulgte stien til Veslesmeden opp ca halvannen km før jeg fulgte en noe utydelig sti (tidligere DNT-sti) innover til Kaldbekkbotn. Jeg tok sjansen på å gå helt inn til Indre Kaldbekkbotn for å finne teltplass til tross for kun steinur. Ved det lille vannet på 1540 moh fant jeg heldigvis ei flat lita hylle som akkurat fikk plass til teltet. Jeg rigget det opp, og bardunerte det godt da det var meldt moderat vind utover dagen. Kjedelig å finne igjen teltet sitt på vannet på kvelden... :-)

© Roger Vestrum

Teltplass i steinura i Indre Kaldbekkbotn

Da jeg gikk inn i Kaldbekkbotn var det skyer på toppene, men de løsnet heldigvis etterhvert og det ble god sikt og delvis sol gjennom hele dagen.

Da var det bare å finne oppgangen til sørøstryggen på Storsmeden. Når du kommer nedenfra og inn i Kaldbekkbotn er det vanskelig å få øye på ryggen da den går i ett med smedbandet i bakgrunnen. Først når du kommer inn i indre delen blir den synlig. Jeg gikk helt inn til det innerste vannet og begynte oppstigningen i litt laus ur nederst på østsiden av ryggen, men det skulle bli bedre etterhvert i følge Helgesens bind II. Det var med litt blandet mot jeg gikk løs, da det mest utfordrende partiet er helt på slutten, vurdert til gulgrønn trekant i boka. Å måtte snu er nedtur, men alene på tur er ikke tidspunktet for å være dumdristig.

© Roger Vestrum

Litt løs steinur i starten, men bedre når man kommer opp på ryggen øverst til venstre i bildet. Hold til høyre først før du dreier inn mot ryggen

Boka hadde helt rett (ikke unormalt :-), når jeg kom ut av steinura etter første ca 100 høydemetrene ble ryggen fastere, og det var enkel gåing med innslag av lett klyving videre oppigjennom. Men skiferen i Rondane kan du liksom aldri helt stole på, så mange opptak må røskes litt i før man går på med full kroppstyngde.

© Roger Vestrum

Fastere og finere etterhvert

Ryggen blir mer og mer markert oppover, men jeg gikk meg aldri fast, og det er enkelt å gå litt ned i nordøstsiden hvis man synes det er skummelt å gå helt på toppryggen.

© Roger Vestrum

På rundt 1900 moh kom jeg til et lite platå før det hardnet til opp de siste 100 høydemetrene. Jeg ble litt usikker, men tenkte at slike bratte rygger har en tendens til å legge seg når man kommer inn i de. Så også her. Og takene var så gode og klyvingen ganske enkel. Jeg følte det heller ikke særlig eksponert, men jeg hadde hele tiden en svak frykt for hva som møtte meg videre oppover.

© Roger Vestrum

Bratt siste parti, og en litt skeptisk ensom skogskar i ukjent terreng

Men før jeg ante var jeg plutselig oppe, og da var det bare å tusle 50 meter bort til hovedtoppen på Storsmeden hvor det sto fire andre og en hund og småsnakket. De hadde alle gått via Veslesmeden og Smedbandet.

Sørøstryggen anbefales for de som liker litt bratt klyving, og som har vært på Veslesmeden tidligere.

Det tok meg en snau time å gå opp hele ryggen nede fra vannet i Indre Kaldbekkbotn.

Nå var det "verste" over og jeg hadde godt med mot til å gyve løs på Trolltind. Jeg fulgte vestryggen så langt til høyre som mulig ned igjen til bandet over mot Steet. Det var fastere og bedre enn å gå ned i sørvest-flanken som mange gjør.

© Roger Vestrum

Ryggen på Trolltind ser litt voldsom ut når man kommer fra Steet, og man skjønner at en omgåelse i vestflanken er på sin plass når man går uten sikringsutstyr.

© Roger Vestrum

Eggen ut og over topp 1897 er lett og fin, og man kommer ned i hakket hvor man må gå ned i vestflanken. Det er tydelig å se hvor folk går. Innledningsvis gikk det helt fint, og det føltes ikke spesielt løst.

© Roger Vestrum

Men det ble etterhvert litt vanskelig å vite hvor og når man skal ta seg opp på ryggen igjen. Det er fort gjort å holde seg nede i siden videre bortigjennom. Men jeg hadde lest at man kan gå ganske raskt opp på ryggen igjen. Jeg synes jeg kavet litt mye nede i den gørre flanken her, men når jeg ser på GPS-sporet mitt så gikk jeg ganske tidlig opp (jf sporene på Strava Heatmaps). Ryggen videre mot toppen var fin.

© Roger Vestrum

Selve toppunktet på Trolltinden er ganske stort og lite luftig. God utsikt så klart, og fint å se tilbake på Smedene m.m. Jeg hadde ikke veldig lyst til å gå tilbake i den rufsete vestflanken, veivalgene er mange og det er stedvis litt løst. Så jeg bestemte meg heller for å gå videre over toppen og ned på nordsiden. Først litt vestover ned på en slak og litt løs rygg før jeg dreide østover. Litt løst og gørt her, men etterhvert ble ura grovere og litt mer fast. Etterhvert følte jeg meg liten der jeg kronglet meg frem blant svære kampesteiner. Hele tiden på vakt etter steiner som kunne være løse.

© Roger Vestrum

Jeg skulle tilbake til teltet mitt i Kaldbekkbotn via Langholet, og rundet derfor tidlig ned i Langholet og gikk på vestsiden av det nedre Langholsvannet. Litt løst og bratt her, så det hadde jeg nok ikke valgt på nytt. Hadde nok vært raskere å gått rundt på østsiden.

Langholet hadde ikke god sti som jeg trodde, men var også bare et goldt steinlandskap. Begynte å bli lei av å vurdere hvert et fotisett :-)

Jeg så teltet mitt igjen i Indre Kaldbekkdalen etter omtrent fem timer, det sto heldigvis på samme plassen, en bardun og et hjørnefeste hadde slitt seg. Jeg var sliten og fornøyd i det jeg veltet meg inn i teltet og fikk litt ly for den litt kjølige friske brisen som hadde fulgt meg hele dagen. Jeg ble i teltet i 12 strake timer før jeg gikk ned igjen i tåka tidlig søndag morgen. Deilig å kunne sykle ut igjen de seks kilometrene.

© Roger Vestrum