BUGABOOS 2024 (25.07.2024)

Når jeg tok masteren min i idrettsvitenskap i 2020 satt jeg å scrollede rundt på internettet i en forelesing om vitenskapelig metode som antakeligvis ikke klarte å konkurere med internettet sin underholdningsverdi. Av diverse omveier kom jeg over en bildeportefølje til “Tim Banfield” med diverse fjellbilder. Blant bildene var det flere som var tatt i et område som ble tagget med “Bugaboos”. Jeg hadde aldri hørt om det, men var ummidelbart sikker på at dit måtte jeg. Ene bildet fra porteføljen endte som bakgrunn på pc skjermen og lå der gjennom hele masterstudiet som en påminnelse om at det finnes en fetere verdens “der ute”. Årene gikk og sommeren 2023 var jeg egentlig fast bestemt på å dra. En blodpropp, en hjerteoperasjon og alt for mye jobb gjorde at drømmen ikke ble realisert. Senhøsten 2023, med et nå velfungerende hjerte, ble det bestemt at sommeren 2024 måtte bli Bugaboo sommer og Håvard var gira. Flybilletter ble bestilt, bil leiet, fører innkjøpt og noen samboer ble overbevist om at dette var en drøm som måtte realiseres. Håvard trente som en gærning gjennom vinteren, ble skamsterk og brukte våren fornuftig på kvam, mens jeg hadde tidenes sesong med isklatring sammen med Herman. Det resulterte i mange fete fosser ble besteget, men også noen veldig svake fingre og et hode som klatret kalkulert og ststisk. Kanskje ikke beste oppkjøring til granittstøting i høyfjellet, men det fikk bare være. Merket allerede før vi dro at ambisjonsnivået og oppfatningen angående hvilke ruter som skulle klatres var litt ulikt mellom Håvard og jeg, men vi fikk finne den gylne mellomveien. Vi hadde booket tur for 3 solide uker, slik at vi hadde margin på vær og forhold. Ved drittvær i fjellet (noe vi egentlig forventet ila de tre ukene) var planen å klatre sport i dalførene og stikke til Squamish. Juniværet i bugs var preget av minusgrader og nysnø og vi var noe bekymret før avreise. Tenk om det ble en ekte hurris-sommer i bugs.
Jeg dro avgårde fra København etter en hellere hektisk oppkjøring med guiding i hurris, min pappa som giftet seg kvelden før avreise og farfar som endte på sykehus og tok farvel dagen jeg reiste. Ble en litt rar start på turen og mye tanker om å være en egoistisk selvrealist osv. Farfar fylte det meste av hodet mitt de første dagene her. Møtte Håvard i Toronto og fløy samme fly derfra til Calgary. Ved ankomst kom ikke bagasjen vår og vi fikk bare dra til kveldens hotell med håndbagasje. Min bagasje ble heldigvis levert samme natt, men Håvard sin var borte vekk. Å sitte på et flyplasshotel var uaktuelt og stoken etter å komme seg til fjells var skyhøy, så vi hentet leiebilen vår. Et sminket lik, leiet privat gjennom Turo. Mye skrangling og en ikke fungerende aircondition. Vi dundret til Banff, og fikk med oss Canada sin nasjonaldag. Folketog med indianere, brannfolk, korpsmusikk og diverse lokale idrettslag og greier. Uten telt og sted å sove endte vi på en wildernesscamp i et illeluktende canvas telt, Håvard uten sovepose. En rimelig miserabel natt. Neste dag tok vi en fottur til i lokal 3k topp. Det var seigt som juling, men veldig bra for aklimatiseringen vår. Resten av dagen gikk med uendelige telefonkøer og kranglig med Canada air og forsikringsselskap. Vi var desperate etter å komme oss avgårde og endte med å finne alt vi trengte av utstyr i en lokal outdoor butikk. Fikk vi ikke bagasjen før kl 9 neste dag måtte vi gå til innkjøp og håpe på forsikringspenger. Mens vi satt å spiste dagens middag bestående av poutine (pommes-frites med ostebiter og brun saus) ble bagasjetrackingen vår plutselig oppdatert og den var tydeligvis funnet i Toronto. Vi snudde oss rundt og Håvard som hadde mistet al tillit til Canada air skulle til Calgary airport og hente den bagasjen selv. Vi satte oss i liket og kjørte tilbske til et annet lufthavnshotell og sent på kvelden kunne Håvard lettet vise frem norrøna sekken på hotellrommet. Nå ble det bugs!! . Neste dag dundret vi avgårde med proviantering på veien. Handlet cliffbars, drytech og poptards til å kunne klare oss i 7 dager. Etter 5mil med humpete grusvei ankom vi trailheaden. Her må en pakke bilen inn i hønsenetting fordi det skal være noen pinnsvin som er veldig gira på å spise gummi. Det betyr at de koser seg med bremsekabler og dekk b.la. Prosessen med å pakke sekker og pakke inn bilen var forferdelig da det var en milliard mygg som truet vår eksistens. Det var lettere panikk i prosessen, men vi kom oss avgårde. Turen opp er bare 5km og 1000hm, men den tok oss gode 4 timer. Det er de tyngste sekkene vi noengang har gått med og hvert skritt var en seir. Fullstappet i storkammer, telt og kokeutstyr, breutstyr og mat for en uke veier myyyye. Fra Kain hytten en passerer var det nesten bare snødekke vi gikk på. Det vsr ganske grått og surt, og da vi endelig ankom Applebee campen (2490moh) krakelerte det romantiske bildet vi hadde av campen fra reel rock og youtube film. Her var det nesten ikke en bar flekk, og den store dunis og primaloftbuksen måtte på. Hvordan skulle dette gå. Værmld. så heldigvis lovende ut så måtte jo bli bedre. Neste dag våknet vi til et stadig bedre vær og bestemte oss for at ruten mctech arete måtte være en fin intro. En 30min anmarsj på snø og en god håndfull taulengder opp til grad 5.10-. Klatringen var nydelig, men høyden gjorde sitt med oss. Mye pusting og pesing. Møtte et par amerikanere som måtte låne isøksen min fordi de psyka på anmarsjforholdene og deres småsko. Tydeligvis andre som hadde mer sommerlige tanker om the bugs. Møtte camp manageren Keith på kvelden. Optimistisk og energisk type som sørget for orden i campen, tømming av dobøtter og ellers bare klatret hver dag. Han meldte om “splitter weather” fremover med et svært glis. Dag 2 gikk vi opp det beryktede bugaboo-snowpatch col. En snørenne/flanke til skaret mellom de to toppene som har navngitt skaret. Her er det notorisk kjent for steinsprang og skred og med direkte utsikt fra Applebee er det vanlig å høre “fuuuuck look at that shit in the Col” når et skred, steinsprang eller en utglidning blir observert. Her er bolta rappelfester og alltid tråkket godt spor, men folk styrer noe jævelig på opp og ned her til alle døgnets tider. Skaret gir adgang til alle vestsider og den populære westridge på pigeon spire, og ikke minst er det raskeste vei til East creek og howser towers som er de høyeste og mest fryktinngytende spirene i bugs. Vi tok oss opp her med isøks og stegjern på morningen og det vsr i grunn veldig greit. Veldig gode forhold med al snøen. Dette endret seg drastisk ila. de tre ukene vi var der. Planen på dag 2 var ruten pink fury arete på vestsiden av snowpatch spire, en 7 taul. 5.10+. Drittungt å ta seg opp til innsteget, men opp kom vi. Flott klatring opp til ett dieder som ga tynne cruxete flytt. Ble igjen anpusten som bare det, men det gikk i fri for begge. Dagen var meget kjølig før solen kom på veggen og det føltes fortsatt rimelig hurris. Med litt karving i svasko på en snødekt topp fikk vi sesongens første bestigning av snowpatch spire. Kult det. Retur med ferdigbolta 30m rappeller. Luksus. Neste dag var vi gira på litt mer varme. Vi la igjen alt av klatreutstyr i collen og tenkte det var lurt. Når vi kom opp neste morgen mødte vi de to amerikanerne fra mctech som satt og så litt kalde ut og prøvde å varme føttene deres etter snøbaksing i anmarsjskoene deres. Planen vår var å gå vestryggen på pigeon spire (500m, 5.4) først for så å klatre surfs up (9 taul. 5.9) i vestsiden på snowpatch. Amerikanerne ble gira på å slå følge med oss til pigeon. En flott tur med bra klyving og veldig flotte posisjoner og i fast fjell. Som en bedre utgave av Austabotntind. Måtte bruke tauet litt på slutten pga snø og is. Nede på breen igjen beina vi mot surfs opp og klatret den i solen. Nå var det kokvarmt og ting hadde virkelig blitt sommer på et blunk nå. Super rute med fantastiske riss i toppveggen. Måtte kjefte på Håvard da han rota seg forbi gode standplassmuligheter og jeg måtte følge 15m løpende. Sånn går det når en er oppdriftskonge. Rappelretur ned igjen. For å krydre turen og sjekke ut litt greier tok vi 6 ekstra rappeller ned pigeon-snowpatch col og gikk rundt fjellet tilbske til camp. 14t på tur.
Neste dag ble hviledag i camp. Digg. Begynte å smelte bra overalt nå, og steinsprang og skred gikk overalt. Dagen gikk med spising, kigge i føreren, gå på dass, snakke piss med folk, vaske seg i smeltevannskilden og lese pensum. Ingen dekning heroppe, og det er i grunn ganske deilig.
Etter hviledagen ble det opp i den fryktinngytende østveggen på snowpatch. Den har de bratteste og lengste linjene og den ruver over campen så den er både forlokkende og skremmende på samme tid. Det er helt i høyrekant av denne veggen Tom egan memorial route gikk før heile driten pluss en håndfull andre ruter raste ned.
Vi hadde sett lite folk i denne østveggen så langt, men nå måtte vi prøve oss. Hev oss på ruten welcome to the Machine (14 taul. 5.11+). Klatret de første tre taulengdene mens det fra tid til annen kom både is og stein flyvende ned veggen. Det føltes veldig ikke greit, og det var lett avgjørelse å snu. Vi rappa av på bolta ankre mens enda en runde med is dundret ned veggen. Ikke bra. Dagen var fortsatt ung så vi tok hellere en klyvetur over eastpost spire (5.6) fra øst til vest.

Neste dag falt valget på ruten super direct (8taul. 5.10+) i vestveggen på snowpatch. Andre lengden var et klissvått 50m langt dieder grad 5.10c. Håvard ledet med glans. Resten var tørt og kult. Denne dagen klatret vi i skyggen for å komme vekk fra solen. Drømmen om T skjorte og lette sekker var nå et faktum.

Nå begynte det å bli lite mat igjen, så neste dag var det ned og proviantere og hente seg litt inn. Vi gikk ned med tomme småsekker og jeg fikk helt overtenning over hvor lett det var og begynte å jogge nedover. Brukte 1t1min fra camp til bilen. Myggorama fortsatt, så her vsr det bare å vente i bilen på Håvard. Så dundret vi til byen Golden, fikk i oss noe fastfood, øl og handlet drytech, før vi bestemte oss for å kjøre til radium og finne overnatting. Ble ett litt rart villa liknende Hostel med følelsen av veggdyr, men det funka. Det var 35gr i dalen så bilkjøring uten ac var helt krise. Ble mer fastfood og lokslbrygget øl til middag før en god runde med forefallende Internetting og dusjing. Neste dag var det fortsatt kokvarmt så fant oss en innsjø i invermere og badet der meste av dagen. Fikk etterhvert handlet mat inkl sovemaske, ørepropper og canadisk ryewiskey. Inn 5mil grusvei igjen og så opp de 1000hm. Håvard hadde trent seg godt siden han fikk kjeft for dårlig kondis i Chamonix og la et godt tempo oppover i bakkene. Vsr oppe på 1t45min. Deilig å gå forbi folk med tunge storsekker. Godt å komme opp i tålelig temperatur igjen, og gleden over å se campen igjen var faktisk stor. Følte oss nesten hjemme. Hadde smeltet masse døgnet vi hadde vært nede og winterlandskapet begynte å se mer ut som youtube nå. Dagen etter gikk vi paddle flake direct. Nydelig rute med masse amming og krydret med en liten squeeze chimney. Dagen etter var det dags for en drøm jeg hadde. Å linke bugaboo, snowpatch og pigeon spire på én tur. Vi sto opp tidlig og la i vei med et medium rack og ett tau. Tok oss opp klyvingen (løs og kjip) til innsteget på northeast ridge på bugaboo spire. Dette er en super klassiker. Relativt lang, men ganske lett. (5.9) Vi gikk hele driten i tre taulengder. Etter det er det eksponert klyving over ryggen fra nord til sørtoppen. Vi gikk dette usikret og sparte mye tid. Fra sørtoppen skal en ned Kain route via klyving og rappeller. Håvard klarte å miste sin taubrems ved første rappel og de ble litt styr med HMS knute og diverse. Vell nede fra Kain i the col bar det oppover Buckingham route. Soloerte første to lengder elns. og gikk resten løpende. På toppen er det et sva som står i 5.8 med to bolter. Det var nok mer 5.10. Ellers var ruten grei. Fra toppen av pillaren måtte vi rappellere ned 20m. Loka litt med å finne ut hvor, men skjønte det etterhvert. Rappelfestet var en mega shady blokk, så jeg backet den opp med en kile. Fra rappellen var det opp 30m med 5.10 klatring. Vsr litt vått, men kom nå opp i fri. Herfra klyving bort til mckrause rappellen. Her møtte vi to pers. på toppen som lånte oss en grigri. Fixa tauet, Håvard rappa, åpnet knute og jeg rappa. Vell nede på breen var det verste gjort og nå var det bare å beine opp pigeon. Tok med tau, stegjern osv mtp forholdene sist. Nå hadde det smeltet så mye at vi aldri trengte noe av det og kunne la tauet ligge i sekken både opp og ned. Brukte litt over en time totalt opp og ned ryggen. Tilbake over breen, ned the col og i camp etter 13,5t på tur. Dette var veldig kjekt. Etter denne turen var det plutselig veldig mange som visste hvem “the norwegian team” var. Runden er ca. 13km og 1600hm så det er jo en ganske kort tur i grunn. Innntrykket er at folk er ganske gode å klatre her, men ikke så gode på å bevege seg raskt i enkelt terreng.

Dagen etter var det blitt tid for å komme seg til East creek. Dette er andre plassen er offisielt har lov å campe i parken. Herfra er du veldig mye nermere b.la. howser towers og pigeon feathers. Vi hadde planer om to ruter som måtte prøves. Ene er Beckey Chournaird på South howser tower, en ultra klassiker. Rundt 15+ taul. og 5.10c. Andre ruten var en jeg hadde sett på film, som så helt magisk ut, nemlig Solitary confinement på prince Albert tower.
Vi var lei tunge sekker, så vi pakket lett i klatresekkene. Tok med to middager, to frokoster og tre nister, kun innertelt og tynne skumunderlag. Alt av rack og ett tau hadde vi hengt oppe i pigeon col. Labbet avgårde litt utpå formiddagen, og endte med å ha en lang ettermiddag i East creek. Kult sted men veldig mye mindre gjestfritt enn applebee. Det vsr 4 personer som campa der fra før. De hadde blitt løftet opp dit med heli, og hadde med vin, hvert sitt telt og rikelig med dopapir. Både vin og dopapir kom oss til gode. De hadde allesammen ett handikapp, etter diverse ulykker. En mangler en hånd, en annen en fot osv. Deres store mål var Beckey C. De la avgårde mot ruten drittislig neste dag, mens vi kom oss avgårde rundt kl 6. Rett før innsteget mødte vi de på vei ned. Det var så mange folk på ruten at de hadde gitt opp. Vi ga det nå en sjanse likevell. Første 3-4 taulengdene er ganske lette (5.7 elns) og vi klatret de løpende. Uansett helt nydelig klatring. Ved første skikkelige lengde var det joikakaos. Som V skar en flott julidag. Vi så en mulighet opp et bredt riss til høyre for der letteste vei går. Håvard la i vei og fikk klemt seg opp og vips var vi forbi 6 personer. Videre oppover var det helt nydelige klatring. Aldri sagt så mange gode håndjammer i så rent fjell før. Det bare rendt på med fine riss og aldri veldig vanskelig. Tok igjen to andre taulag og på den store bivyhyllen under headwallen passerte vi ene laget. De tok seg en pause i solen og i le for vinden. Kjølig denne dagen og veldig glad den store dunisen var med. Et par litt lettere lengder og vi var i headwallen. Her går det noen helt sinnsyke riss. Vi valgte en variant litt til venstre for normalveien. 60m vedvarende helt nydelig rissklatring grad 5.10- der du går fra den ene gode fingerlås til den neste. Fikk veldig chapman feelingen oppover her. Flere flotte riss og dieder lengder over her, før cruxet som er en crimpetravers rundt en arret og inn i en slags renne. Fra toppen av rennen er en ferdig med ruten. Her var det løst, vått og delvis snødekt videre, så vi tauet to taulengder til. På toppen var vi enige om at dette er topp 3 rute vi noengang har klatret i fjellet. Nå var det bare å finne rappellen ned nordsiden. Fant bare noen gamle slynger og fryktet at det ble 12 rappeller fra masse gammel drit. Heldigvis dukket boltene opp, men presterte å rappellere feil vei og jeg møtte jumarere 30m opp igjen. Skjønte etterhvert rett vei, og da gikk det smidig ned. Lett å komme seg over bergschrunden på de forholdene vi hadde og da var det bare å jogge nedover breen og tilbake til camp. Vi begynte som siste taulag og kom først ned denne dagen. Rare greier. Rundt 12t på tur. De første to taulagene vi passerte kom truslene ned til camp i Applebee ca 55timer senere. De hadde hatt seg et realt eventyr fåsds, men var veldig fornøyde.
Neste dag sov vi litt utpå, pakket ned camp og tuslet mot solitary confinement. Tempen var noe helt annet i dag og vi begynte å koke allerede opp til innsteget. Ikke vanskelig å finne denne ruten. Det er 4 lengder som splitter en bratt plate etterfulgt av 2 lengder med dieder heioghaa. Første lengde begynner i en tynn søm. Jeg la i vei, men det var svært vanskelig å sikre det. Fikk lurt inn to messingkiler, men neste sikring var så høyt oppe at bakkefall var uunngåelig. Psyka ut og ble firt ned fra ene Kilen som poppa halveis ut. Ropegunnen ble leiet inn for å gi det et forsøk. Etter litt frem og tilbake, opp og ned, klarte han i crimpe seg gjennom det, og fikk inn gode sikringer. I cruxet måtte han henge litt før han satte stand rett over. Jeg kjarte å følge i fri, hvilket var litt kjekt etter min fail istad. Neste to lengdene var lettere, før det braket løs med 30m klokkerent fist-riss. Jeg klarte å gå første halvdel i fri før det ble så bredt at vare #4 passet. Hadde bare én #4 igjen, så dette ble for spenstig, og jeg måtte ned å hente den andre #4eren. Nå ble det skamaiding til ankeret på de to #4eren. Jaja. Håvard fulgte i fri. Da var det offwidthtid. Håvard la i vei og kriget som en helt. Her er det kun #4 og #5 som går inn. Jaggu klarte han å komme seg i land i fri og erklærte at det var den mest slitsomme lengde han hadde klatret i sitt liv. Jeg klarte også å følge i fri. Veldig kjekt. Nå var jeg heeeelt ferdig og fikk helt knekken i neste lengde da de ble offwidth igjen. Håvard skulle opp og dehydrerte og kokte var det bare å lystre å bli med på sleb. Vi hadde lagt igjen alt ved innsteget og hadde bare med en cliffbar og null vann i veggen. Heldigvis vsr neste stand på dagens første hylle og her lå en snøfonn. Aldri har snø smakt så godt og vi satt sikkert i 15min å suget på denne snøfonn. Siste lengde var ikke så fin, og denne kan en droppe om en ikke må på toppen. Rappel ned fra noen drittkiler som ligger så dårlig til at vi måtte talje ned tauet igjen. Resten av returen gikk smidig fra bolter. Denne sagen som skulle være litt chill, ble den tyngste så langt for oss og vi var rimelig ferdige når vi kom inn i applebee i 22 tiden. Vi ble tross alt belønnet med en helt nydelig solnedgang på breen. Neste dag vsr dømt til hviledag og vi chilla maks. Deilig. Merket at vi hadde vært på tur lenge nå og tanken begynte å bli ganske tom. Mest mentalt. Neste dag bestemte vi oss å ta en klyvetur til Brenta spire og southeast spur. Det vsr nokså løst og rotete, men men. Siste stykket til toppen vsr nå fint. Håvard var rimelig ferdig i dag, og vi tenkte nå egentlig mest de der kjærestene våre, hva vi skulle spise når vi kom ned og hvordan det ville være å. Sove i en seng. Vi bestemte oss for at neste dag ble siste klatredag før retur til sivilisasjonen. Vi måtte prøve oss på østveggen på snowpatch igjen. Etter å ha studert føreren litt bedre foreslojeg at vi prøvde minotaur. På papiret litt vanskeligere, men i praksis mer overkommelig, med kortere lengder og lettere å aide om nødvendig. Jeg var egentlig fullstendig forsynt, men vi måtte jo prøve. Sto opp kl 5 neste dag og labbet avgårde. Var et taulag foran oss, som ville at vi skulle begynne. Det gjorde vi så. Starten er samme som welcome to the Machines og vi tok de samme lengdene som sist. De tre første gikk veldig smidig, og de var egentlig trivelig å ha de andre taulaget rett bak oss. Fjerde lengde var første crux 5.11+ eller norsk 7+. Jeg la i vei og følte egentlig godt driv. Kom meg forbi de to første cruxene. Siste crux var veldig tynt og techy og endte med å dra meg forbi i en messingkile. Håvard fulgte noe desp. i fri seff. Jeg fikk observere andre taulaget lede denne lengden. Veldig kult å se på. Noe stressa, men uten nøling smøg han seg opp på tynne sikringer. Americans altså. Kjørte på med et par lengder til i solsteiken, før solen endelig fikk rundt kanten og Håvard kunne sette igang på andre 7+ lengde. Han klarte å sighte denne. Imponerende. Jeg dro meg forbi i cruxet of erklærte nå at jeg var forsynt. Var ikke aktuelt å klare å klatre neste 7 lengdene som bare besto av norsk 6,er og 7,er klatring. Aldri har jeg vært så tom for motivasjon, lyst og vilje. Håvard innvilget noe motvillig til å snu. Resten av dagen var det bare å slikke sårene og glede seg til å komme ned. Amerikanerne baila etter 12 taulengder og stupte inn i camp ved midnatt.
Neste dag pakket vi og gikk ned. Litt spesiell stemning. En blanding av å føle seg usannsynlig heldig med opplevelsene været, forholdene og en drøm som hadde blitt mer enn oppfylt. Nå var eventyret slutt. Samtidig så var jeg så forsynt og sliten at jeg bare ville vekk. Vi kjørte direkte til banff, kjøpte fastfood og beavertail og kjørte videre til Calgary og inlosjerte oss på flyplass hotell. Stakk inn til byen og spiste helt magiske spareribs og drakk øl. En perfekt avslutning og veldig god stemning. Neste dag ble kulturreise for Håvard ned frokost på ihop, besøk hos walmart og ellers litt loking i Calgary. Bestilte pizza og ben and jerrys til hotellrommet og nøt å sove i en seng. Neste dag bar det hjemover.

Bugaboos innfridde alle mine drømmer og forventninger og vil anbefale alle å dra dit. Det er super stemning i applebee, det er overskuelig stort område, klatring på alle grader, landskapet og settingen er magisk. Og så er klatringen bare helt sinnsykt bra. Nå er jeg litt preget av at vi hadde uhørt fint vær, men vil mene at klatringen er finere enn både Chamonix, yosemite og Nordnorge. Løp og kjøp!

© Kristoffer Günther Hansen

© Kristoffer Günther Hansen

© Kristoffer Günther Hansen

© Kristoffer Günther Hansen

© Kristoffer Günther Hansen

© Kristoffer Günther Hansen

© Kristoffer Günther Hansen

© Kristoffer Günther Hansen

© Kristoffer Günther Hansen

© Kristoffer Günther Hansen