Brudefølget (29.06.2024)

© Atle Solholm

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Brudefølget er en fjellkjede som i mer enn én retning kan sees fra lang avstand, og som jeg derfor lenge har hatt i tankene. Fjellkjeden er imidlertid taggete, med flere spisse topper, og derfor er det på en måte en slags "greie" å gå eller traversere fjellkjeden på langs. Det er riktignok bare den høyeste toppen som har primærfaktor > 100 meter, og dermed rød kartnål, men akkurat her er det etter min mening verdt å bestige flere av pinnaklene, selv om jeg ellers ofte ikke bryr meg så mye om knauser og sekundærtopper med grønn kartnål. Jeg hadde på forhånd brukt en del tid på å lese meg opp ved hjelp av de turbeskrivelsene som finnes her i Peakbook, og fant da at flere av de som hadde forsøkt å traversere fjellkjeden fra sør, hadde måttet gi opp allerede på vei ned fra den toppen som er kalt Brudefølget SV1. Nå er det ofte lettere å klatre opp enn det er å klatre ned, og dermed ble det til at jeg bestemte meg for å forsøke å traversere fra nord mot sør, og ikke omvendt.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg parkerte på parkeringsplassen ved Fella bro helt nederst i Kjersemdalen, krysset Dalelva, og tok av på en eldre vei bort til Hardøla, som jeg også krysset. Derfra var det rødmerket en trasé et veldig lite stykke oppover langs elva, til like forbi et lite gardstun, men merkingen var ikke veldig god, så jeg fulgte elva litt for langt, og måtte gå tilbake til gardstunet for å finne grusveien innover i Eirsdalen. Et godt alternativ til denne rødmerkede traséen, ville være å bare følge den gamle Kjersemhaugveien videre opp fra Hardøla, og så ta Lindsetvegen til endes, og der komme over på Eirdalsvegen (se kart/GPS-tracking). Jeg planla egentlig nå å gå Brudefølge-toppene i rekkefølgen Brudefølget nord [1260] - Brudefølget [1343] - Brudefølget S1 [1334] - Brudefølget S2 [1341] - Brudefølget SV1 [1271 m.o.h.], for så å gå Militærlua [1397], Lauparen [1434] og Breidskallen [1104 m.o.h.] tilbake. Da ville jeg komme ned igjen i samme dalføret som jeg startet, og dermed komme nokså rett ned igjen til bilen. Imidlertid ble det til at jeg avsluttet traverseringen mellom S2 og SV1 (se bilde #24), og returnerte via normalvegen på nordsida av Rollsbotnskorka, og dermed fikk jeg meg en lang fottur langs landevei til slutt, for å komme meg tilbake til bilen.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg fulgte grusveien ca. halvveis innover i Eirsdalen, og tok så av til venstre, og fulgte en gammel anleggsvei oppover fjellsida. Det går en høyspentlinje oppover fjellsida der, og denne anleggsveien må være anlagt i forbindelse med at høyspentlinja ble strukket opp, for selv om den går i sikksakk oppover fjellsida, er den anlagt slik at den går innom hver enkelt høyspentmast oppover der. Jeg fulgte veien til jeg var oppe på fjellryggen, hvor jeg kom til et skilt, som viste at man ved å ta til venstre kommer til Rongja [684 m.o.h.]; mens man ved å ta til høyre kommer opp på Nonsfjellet [1200 m.o.h.]. Jeg tenkte at det neppe var store avstikkeren å legge turen bortom Rongja, så jeg tok til venstre. Dette tok meg imidlertid en drøy halvtime ekstra, pluss at det går med en del ekstra krefter på en sånn avstikker; så i ettertid tror jeg ikke det var så lurt å legge turen bortom der, men fin utsikt hadde nå Rongja å by på i alle fall (bilde #4).

© Atle Solholm

Tilbake ved skiltet, la jeg nå kursen oppover mot Nonsfjellet. Først var det å krysse et litt myrlendt parti, og deretter ble terrenget gradvis mer steinete, mens vegetasjonen ble gradvis mer sparsom etterhvert som jeg kom høyere opp. Det som i stor grad kjennetegnet Nonsfjellet når man ser det fra denne kanten, er at vestsida av fjellryggen jeg nå fulgte sørover, var konveks i fasong, mens østsida var stupbratt og konkav i fasongen, slik at det gav seg selv hvor man måtte gå (bilde ## 7-10). Etterhvert som jeg fulgte ryggen oppover, fikk jeg stadig bedre utsikt både mot Lauparen, og mot de andre fjellene i området.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Oppe på Nonsfjellet [1200 m.o.h.] var det bygget 2 nokså store varder (bilde #10), den ene noen få høydemeter ovenfor den andre. Jeg drøyde ikke lenge på Nonsfjellet, dels fordi dette er et fjell uten egentlig betydning (PF = 1 m), og dels fordi jeg fortsatt hadde en temmelig lang tur foran meg; så jeg fortsatte videre oppover i retning Brudefølget, som jo var det egentlige målet for dagens tur. Brudefølget er på en måte en litt snodig fjellformasjon. Når man kommer nordfra slik jeg gjorde denne dagen, så har fjellet en nokså jevn kontur, inntil man plutselig kommer til et parti der fjellryggen er svært så opprevet og takkete med en rekke topper og tindenåler (bilde #14).

© Atle Solholm

© Atle Solholm

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Den første tindenåla (bilde #16) kommer man til ca. 100 meter før man kommer til den toppen som her i Peakbook er kalt Brudefølget nord; og den rager 1237 m.o.h. Jeg gjorde ikke noe forsøk på å bestige denne, for jeg så for meg at det kom til å bli mange slike, og at det bare ville forsinke meg, og hindre meg i å gjennomføre den planlagte turen, dersom jeg skulle forsøke å bestige alle disse. Om det hadde vært lurt å klatre opp på denne pinnakkelen, når man ikke har med tau til å rappellere ned igjen med, tør jeg ikke si noe om, for jeg studerte den ikke så nøye. Det viste seg forøvrig at det ikke var så mange frittstående pinnakler bortover denne fjellryggen; det som fra avstand så ut til å være pinnakler, var stort sett fremstående partier på selve fjellryggen. Så mens akkurat denne første var grei nok bare å snike seg forbi på høyre side, så var de topper og fremspring som kom etter på, for det meste knauser man måtte opp på for å komme seg videre (bilde ## 18 - 21).

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Fra den første tindenåla bort til nordtoppen [1260 m.o.h.] var det relativt grei skuring. Men så ble vanskeligere. Et par steder var jeg først litt i villrede med tanke på om jeg skulle tørre å fortsette eller ikke. Når jeg har klatret andre steder, har det ofte vært slik at det flater ut litt etter 4 - 5 høydemeter med klatring, slik at man kan stoppe opp og tenke seg om, mens man studerer neste klatreetappe, og legger en strategi. Her var det imidlertid et par steder 10 - 12 meter med sammenhengende bratt klatring, slik at man måtte planlegge mange flere klatretrinn fremover, for ikke å risikere å klatre seg inn i et uføre hvor man hverken kommer seg oppover eller nedover. Med forsiktig, men sikker fremdrift, kom jeg meg da etterhvert opp på hovedtoppen (bilde #22), og ble da oppmerksom på normalveien, en rødmerket trasé, som kommer opp langs en rygg på østsida av fjellkjeden, og som det er mulig å benytte, skulle man ønske å bestige Brudefølget uten å måtte klatre. Jeg fulgte denne traséen ned i det neste skaret, og derfra videre opp på S1 (se bilde #24 for forklaring av forkortelsene), for den nevnte normalveien til Brudefølget går via S1.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Traverseringen fra hovedtoppen [1343 m.o.h.] til S1 [1334 m.o.h.] var helt uproblematisk og grei nå som fjellet var tørt. Dette partiet går imidlertid delvis over svaberg, så det kan by på både vansker og fare dersom det har regnet, og fjellet er vått. Turen videre opp på S2 [1341 m.o.h.] var imidlertid langt mer krevende. Her var det igjen klatring av omtrent samme type og samme vanskelighetsgrad som det hadde vært å komme seg opp fra nordtoppen til hovedtoppen; og ett sted slik at jeg nesten følte jeg passerte et point of no return. Jeg kom meg imidlertid også opp på S2, og fortsatte ufortrødent sørover. Ryggen videre fra S2 er langstrakt, med stort sett grei klyving, men korte innslag av klatring. Den går litt opp og ned, men taper seg gradvis i høyde (bilde #24). Traverseringen nedover her gikk i grunnen veldig greit, inntil jeg ca. 300 meter sør for S2 plutselig stod på kanten av et ca. 5 meter høyt stup, hvor jeg ikke kom meg videre. Jeg forsøkte å gå litt tilbake, og klatre litt ned på vestsida av fjellryggen (se GPS-tracking), for å se om jeg der kunne finne en passasje forbi dette stupet, men uten hell.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg lurte litt på om ikke jeg skulle gjøre et forsøk også på østsida av fjellryggen, men så var det det at det nå egentlig allerede var langt på natt, og selv om sommernettene er lyse på denne tida av året, var det i ferd med å bli akkurat såpass dunkelt at det ikke var helt enkelt å skulle lete etter krevende passasjer i ukjent terreng. I ettertid har jeg imidlertid lest meg til (ved hjelp av turbeskrivelser her på Peakbook) at det skal være mulig å ta seg ned på fjellryggen mellom S2 og SV1 (se bilde #24) ved å ta seg ned til en slags hylle på østsida av fjellkjeden. Jeg hadde imidlertid nå bestemt meg for å returnere til bilen via normalveien. Jeg var klar over at dette innebar en lang fottur ikke bare ned igjen fra fjellet, men også gjennom Øvstedalen og ned til Kjersem, men i tid ville det antagelig likevel gå raskere enn om jeg skulle fortsette via Militærlua og Lauparen; ikke minst siden både østryggen og nordryggen på Lauparen ville være nytt og ukjent terreng for meg.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Turen opp igjen til S2 bød ikke på noen spesielle vanskeligheter. Fra S2 og ned igjen i skaret mellom S2 og S1 var det imidlertid mer tricky. På nordryggen av S2 er det nemlig et slags crux nesten helt øverst (og det var nettopp der jeg på vei opp hadde følt at jeg kanskje passerte et point of no return). Akkurat her var det lite å holde seg fast i, og heller ikke noen gode trinn eller kanter å plante skoene mot (jeg har tursko der de fremre knottene er samlet i en klatretå). Jeg kikket på et par alternative ruter ned, men de så ikke ut til å være noe greiere, så jeg kom til at jeg nok måtte ned der jeg var kommet opp. Jeg liker ikke å ødelegge vegetasjonen ved å rive mosen vekk fra fjellet i denne høyden, i og med at naturen er så karrig her oppe; men akkurat nå var gode råd dyre: Jeg førte ene hånden forsiktig inn under et tjukt lag med mose, og langt der inne, fant jeg en sprekk i fjellet som gav godt nok tak til at jeg forsiktig kunne fire meg ned på ei hylle nedenfor. Og derfra og videre nedover gikk det i grunnen greit: Jeg vekslet mellom å klatre baklengs nedover, og å ake meg forlengs ned fra hylle til hylle.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Tilbake i skaret mellom S2 og S1, var det bare å peile seg nedover østryggen. Jeg fant for så vidt også traséen som man bruker ved bestigning av hovedtoppen fra øst, men merkingen var mange steder ikke noe god, og terrenget er altfor steinete til at man kan snakke om noen sti. Tvers over nordsida av Rollsbotnskorka, høyt over Dalsbotnen, går det ei hylle, hvor det fortsatt lå en snøflekk. Jeg var litt spent på hvordan det ville gå å traversere på snøen over der uten brodder eller stegjern, men hylla viste seg å være mer enn dobbelt så bred som snøstripa som lå der, så det bød ikke på noe problem å passere. Natta var nå omtrent på det mørkeste, men ikke så mørk at jeg følte behov for å gå med hodelykt, selv om jeg hadde ei tilgjengelig i ryggsekken. Plutselig fløy ei rype opp bare omkring en meter foran meg, og da jeg kikket ned, så jeg 8-10 rypekyllinger myldre mellom føttene mine. Jeg fotet meg forsiktig videre, for ikke å trø på noen av dem;,men det var ikke måte på hvor mye leven rype-mammaen absolutt skulle lage; hun flakset med vingene og skrek og lagde lyder, antagelig for å avlede min oppmerksomhet bort fra kyllingene. Jeg tok meg opp til en knaus 1060 m.o.h. på sørsida av Litleskorka, og derfra vider ned til Dalskleiva. Fotturen fra Dalskleiva parkeringsplass tilbake til bilen var uproblematisk, men dryg, og tok nokså nøyaktig 1 time og tre kvarter.

© Atle Solholm