Ramberget en varm ettermiddag - Ringerike (16.05.2024)

En skikkelig langhelg sto for døren, med 17. mai på fredag og pinse samme helg, noe som betød fri også på mandag. Da ville jeg helst ut av Oslo litt tidligere for å slippe køkjøring.

Så klokken var ikke blitt 15:00 engang da jeg parkerte på plassen rett før bommen ved Søre Løken. Bommen sto åpen nå, men veien videre er for hytteeiere, og selv om et skilt opplyste om at bommen skal være låst etter kl 15:00 på søndager, var det uaktuelt å kjøre videre. Jeg hadde lite lyst til å finne ut om det med klokkeslett på søndager stemte ... Dessuten var det en ny bom ca 300 meter videre innover. Denne sto også åpen nå. Dette var en nyere bom av den automatiske typen, og her var det ingen info om når den ville stenges.

Været var veldig sommerlig og varmt, ja kanskje litt for varmt for motbakker i stillestående luft i skogen. Men jeg hadde nok drikke, og farten kunne jo bare justeres ned om det ble for hett.

Denne turen inneholdt mye vandring på veier. Først ca 3 kilometer langs Sperillen. Der grusveien gikk nede ved vannet kunne jeg se at Sperillen nå gikk over sine bredder. Tydelig at snøsmeltingen hadde gått unna i det siste.

© Nils Haugene

Skogsbilveien som etter hvert tok av opp til høyre og gikk i noen svinger oppover nedre del av åsen, sluttet på ca 275 meters høyde. Der overtok traktorveier, og jeg valgte den som gikk mest rett oppover åssiden. Det var et godt valg, for det var veldig greit å følge den traktorveien nesten helt opp til der den stopper på kartet. Riktignok ble den noe mer gjengrodd og utydelig øverst hvor den til slutt forsvant i et ganske stort hogstfelt.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Den skogen som sto nærmest øvre kant av hogstfeltet, hadde noen nedblåste trær. Da de var passert, gikk det ikke lenge innen terrenget flatet ut innover mot toppområdet. Her ble det lettgått og fint, med nokså åpen skog. Sånt terreng er herlig å vandre i, og jeg kjente energien strømme tilbake etter den varme og litt utmattende motbakken hvor jeg hadde gått med sola midt imot. Det hadde jo ikke vært noe bratt under oppstigningen, men stillestående og varm luft i solsteken var jeg ikke vant til. Og så glemmer jeg å drikke da ...

Fra den kanten jeg kom fra, var toppen på en ganske markert bergknaus i skogen. Men da jeg kom opp så jeg jo det jeg visste ut fra kartet, at det var slakere terreng fra toppen og litt videre sørover.

Ved bolten og den stusselige toppvarden var det temmelig begrenset utsikt, så her tok jeg bare en liten stopp. Jeg var nemlig fullt klar over at lengre sør ventet en langt flottere utsikt.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Fra toppunktet fulgte jeg en artig og veldig fin rygg mot sør/sørøst. Denne ryggen, som besto av mest nakent berg med litt mose og lav, hadde et par-tre toppunkt som ikke kunne være så mange centimeterne lavere enn selve toppen på Ramberget (542). Tror det dreier seg om ca 20-30 cm lavere.

© Nils Haugene

Sørstupet på Ramberget (542) skuffet så absolutt ikke. Det er ganske høyt til å være i disse traktene. Jeg gikk ned og helt ut mot kanten slik at jeg ikke fikk noen hindringer, og derfra var utsikten vidstrakt og helt nydelig. Her ble jeg naturligvis stående noen minutter mens jeg fikk i meg noe drikke og litt å knaske på.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

På tilbaketuren ville jeg helst gå en annen vei, i hvert fall deler av returen. Å gå samme vei er kjedelig.

Fra Ramberget gikk jeg i nordsiden på Brennhøgda. Et sted her lå det igjen en liten rest av snø. Den må ha vært utholdende ... Det var for øvrig den eneste snøen jeg så i løpet av turen der jeg gikk.

Ved Hjertemyr var terrenget så trivelig at jeg slo meg ned på en stor stein et kvarters tid og slappet av litt. Åpent myrområde med spredte furutrær, noen flekker med sva hist og her ... Helt herlig skogsterreng å vandre i.

© Nils Haugene

Videre nedover holdt jeg meg på vestsiden av Brennbekken. Greit skogsterreng å gå i et godt stykke nedover, og særlig der jeg fulgte noen små og svake rygger i åssiden. Men gradvis ble skogen tettere noen steder jo lavere ned jeg kom.

Lengre nede skulle det gå en traktorvei tett inntil Brennbekken, men på detaljerte kart kunne jeg se en sti som startet litt høyere, på ca 325 meters høyde. Den traff jeg rett på, og det viste seg etter hvert å være en gammel traktorvei som begynte i et lite hogstfelt. De første meterne var denne traktorveien nesten usynlig, men ble snart lettere å følge. For øvrig var skogen aller tettest rett før jeg kom inn i dette vesle hogstfeltet. Der var det tilløp til kaving i tettvokst granskog noen meter.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Traktorveien gikk etter hvert nede i en fin bekkedal ganske nære Brennbekken. Her var det storvokst granskog med svært lite vegetasjon på bakken. Veldig fint å vandre her. Nesten litt trolsk.

Da jeg nærmet meg grusveien nede langs Sperillen, ble landskapet enda mer slakt, og traktorveien enda mer lettgått. Helt til de siste 150 meterne før jeg nådde de to bygningene ved grusveien ... Da ble det plutselig tettvokst småkratt i traktorveien. Litt overraskende siden det var så fint å følge traktorveien rett før.

© Nils Haugene

Slutten på turen var av det mer kjedelige slaget. Å traske avgårde på en tørr og støvete grusvei jeg allerede hadde fulgt, var ikke like spennende. Men meterne gikk nå radig unna, og jeg slapp å tenke på hvor jeg satte føttene.

Ekstra godfølelse var det å komme tilbake til bilen å vite at det var skikkelig langhelg med fire dagers fri. 17. mai i år var litt ekstra spesiell også, da eldste dattera var russ. Da jeg kom hjem senere denne kvelden, skulle hun og hele russegjengen ha fest til sent på natt. Der måtte jeg bistå med kjøring av en soundbox da den de hadde sviktet ... Lyd var selvfølgelig viktig på russens siste festnatt!