Raunelifjellet - Det "raunet" på (10.05.2024)

Raun kommer visstnok fra det norrøne "Reynir".
Ordet betyr «den som røyner» eller «den som prøver» (røyneren, prøveren).
Raunelifjellet er en prøvelse.

Det starter formodentlig idyllisk innerst på Kleiveland, Osterøy. Gode parkeringsmuligheter.
Etter man har parkert går man litt tilbake og stien starter rett etter den krappe svingen. Vær obs: du skal på høyre side av elven - jeg holdt på å gå feil så måtte kjapt korrigere kurs. Enklest er det derfor å gå over broen, litt opp veien og inn til venstre ned skogsveien. Da slipper du å krysse elven slik jeg gjorde - selv om det gir fin trening til den videre turen.

Etter man har gått noen hundre meter oppover kommer man til Nordravatnet. Her virker det fredelig og stille. Ikke mye folk som ferdes her. Ved vannet ligger det et par robåter. Det er nok en langt enklere fremkomstmetode enn apostlenes hester langs dette vannet.

© Bjørn Kristian Nielsen

Vel, turen går på en slags sti - ser lite brukt ut, men er akkurat tydelig nok til at man klarer å følge den. Vannet er noen hundre meter langt, men det føles som om at det er flere kilometer. Sikkert fordi man går på en smal sti med bratte parti som man må forsere rolig for å ikke møte mannen med ljåen før den tilmålte tiden har kommet.

Som en kontrast til de bratte skråningene satt denne vesle karen og slappet av på en blåbærbusk:

© Bjørn Kristian Nielsen

Han innså nok at den eneste måten å komme seg vekk fra Nordravatnet er å konvertere til et vingeflygende innsekt.

Når man endelig har klart å passere Nordravatnet med livet i behold, innser man at man er et stykke oppe i uren og må stable seg nedover helt ned til vannkanten. Da runder man skogholtet og går oppover langs elven som ebber ut i Nordravatnet. Denne elven blir din venn for en god stund fremover.

© Bjørn Kristian Nielsen

Man er stadig usikker på hvor stien går og hvilken side av elven som er den mest optimale å gå på, siden "stien" er i beste fall er laget av en hjort eller to som har rotet seg vekk. Jeg endte opp med å bytte side flere ganger. Lunefulle, sleipe elvesteiner bidro til å øke risikoen for turen.

Når man nærmer seg den berømte "Barlindbotnen" møter man et flust av trær som har innsett at Raunen (prøvelsen) ble for stor og simpelthen gitt opp.

© Bjørn Kristian Nielsen

På dette tidspunktet befant jeg meg strategisk på høyre side av elven, noe som resulterte i at jeg måtte gå litt tilbake og foreta nok en kryssing for å slippe å bli spiddet av gamle grankvister.

Etter man passerer forbi "Death valley" når man Barlindbotnen. Så lite til barlind, men mye til myr. Her er det åpent og gode vekstvilkår for ormegress som gleder seg til å lage livet litt jævligere for en stakkars som kommer traskende uvitende i juni måned.

Når man har passert Barlindbotnen starter "uren" opp skaret. Her har jeg dessverre ikke bilde da all tilgjengelig energi ble absorbert av å prøve å stable seg oppover uten å knekke alt av lemmer ned i de mosekledde fellene mellom steinene.

Jeg kastet et blikk ned på mr. Garmin som kunne fortelle meg at det var langt over 200 høydemetre igjen til toppen. Motiverende.

Uren fortsatte og fortsatte og ble seigere og seigere. Jeg hadde hele tiden lyst til å ta av til venstre i retning Raunen, men skaret virket som en magnet - det føltes på en bisarr måte litt tryggere å holde seg til "The devil I knew" enn å prøve seg på Raunen helt enda. Den hadde satt seg i en form for respekt ved å heve seg over dette skaret.

Batteriet på telefonen kunne nå fortelle meg at den hadde mindre enn 10 % igjen. Ikke det at det spilte noen særlig rolle da 90 % av turen hadde null signal. Hadde man brukket en fot der oppe hadde man aldri blitt funnet.

Når jeg etter langt og lenger enn langt hadde klart å komme ut hvor skaret flatet ut følte jeg meg klar til å ta en nitti graders sving mot venstre. "Nå kommer jeg din Raune, enten du vil eller ikke". Ble kjapt møtt av noen stupbratte skråninger med en og annen furu som klamret seg fast. Det tok ikke lange tiden før tanken streifet: "Jeg skal jo ned dette jævelskapet også".

Etter å ha lekt klarsynt i et forsøk på å gjette meg frem til hvor hjorten mest sannsynlig har gått en god stund, begynte jeg å få på følelsen at toppen nærmet seg. Garmin kunne fortelle at det var nå under 50 høydemetre igjen.

Jeg fisket frem telefonen fra lommen for å se om jeg faktisk var på toppen. Selvsagt ikke - den var fortsatt 60 meter unna. Seigeste 60 meterne.

Da jeg endelig stod på noe som kunne minne om toppen var jeg ikke lettet eller fornøyd, bare utslitt. Fikk knertet et par bilder fra en dårlig utsikt med en telefon som stadig fikk lavere batteriprosent.

© Bjørn Kristian Nielsen

Tanken på å sette seg i bilen på Kleiveland virket meget motiverende. Tempoet ble økt og jeg tok en råsjans på at jeg var blitt dels hjort på veien nedover. Hjortelort var min venn og ble brukt som små varder i navigasjonen på vei ned.

Klok av Barlind-botn skade gikk jeg nå på rett side av elven. Langs resten av elven gav jeg blanke, så lenge jeg fulgte elven ville dette ordne seg. Måtte bytte et par ganger selvsagt ("hovmod står for fall").

Tilbake til Nordravatnet - distansen virket som en enda lengre evighet - man må klatre opp noen gode høydemetre først slik at man garanteres at man kan forlate med stil dersom uhellet er ute.

Endelig - munningen på Nordravatnet! Lenge siden en monoton skogsvei har vært så velkommen. Raunelifjellet lokket med sine beskjedne 458 m, men som hadde nå rukket å bli 580 høydemetre grunnet mye opp og ned underveis, spesielt langs Nordravatnet.

Røsket opp døren på bilen og satt klampen i bånn. Raunelifjellet var beseiret, men det hadde samtidig beseiret undertegnede.