Spontan kjæresteroadtrip til Sverige (12.05.2023)

© Anne Woldmo

Dag 1

Frihelg med Anne. Etter mye tid på fjellet i det siste, hadde vi lyst på litt variasjon. Vi snakket litt om østlandet, Porsgrunn m.m., men da jeg spontant foreslo en biltur over til Bohuslän, var ikke Anne vond å be. Litt dårlig timet i forhold til rushtrafikken på fredag satt vi i bilen sørover fra Harestua, lastet med litt kaotisk pakket campingutstyr.

Etter en ørkesløst slitsom runde gjennom rushtrafikken gjennom Oslo (sjeleglad for at det ikke er en del av hverdagen altså) strøk vi raskt nedover Østfold. Etter en liten shoppestopp på Svinesund, bestemte vi oss for å finne et sted for fricamping. Valget falt på Saltö, og vi fant faktisk drømmeplassen ... helt for oss selv der ute i skjærgården, en liten vik, en deilig grønn gressplett og noen idylliske svaberg. Rolig, sommeraktig sjø, måkeskrik, en dalende sol samt en og annen fiskepram som dovent putret forbi. Vi var skjønt enige om at dette var idyll! Noen grillpølser og en liten utflukt senere, var vi (omtrent samtidig med sola) klare for køying — under åpen himmel.

Her hadde det vært supert å kunne runde av dag 1. Men den gang ei. Ikke lenge etter at vi hadde krøllet oss godt ned i posene, kan det ha vært nærmere 22.30, hørte vi lyden av en bil. Høyrøstede mannsstemmer steg ut, og vi lå bare og ventet på at de skulle rulle av gårde igjen. Stor ble derfor skuffelsen da tobakksdampende, øldrikkende, norske(!) eksemplarer av lettere retarded norsk ungdom høylydt kom drassende på telt. Ikke et blikk i vår retning. Ikke et spørsmål om det var greit å kræsje rett utenfor posene våre. Jeg og Anne brukte 2 sekunder på på bli enige om at: Her forlater vi åstedet. Det var fullstendig unødvendig med rakettforskerutdanning for å forstå at her kom det ikke til å bli stil med det første.

Lettere indignerte forlot vi åstedet mens vi fantaserte om å dekorere den sotede, senkede, sorte badboy Audien med noen heftige riper som takk for sist. Men ordentlig som vi er, lot vi det være.

Etter litt leting og kaving endte vi opp i hjørnet av parkeringen til Kosterhavet nasjonalpark noen hundre meter lenger innover. Det hører med til historien at mens Anne lå og sov sin søteste friluftssøvn, lå jeg lys våken og i beredskap da våre venner kom rullende inn på denne parkeringplassen litt utpå natta. Det blei en lang natt med mye lyder, skrål og spetakkel. Kan love at jeg var rimelig irritert på nissene, men hat har en tendens til å avta, og et par dager senere, etter en morsom kveld i Liseberg var det mest tilbakelagt. Men når dagen kom gryende ved 5 tiden var jeg lei av å sove, så jeg stod opp, noe tunghodet og lite uthvilt og utforsket øya mens Anne fikk enda noen timer på øret.

Dag 2

Vi startet dagen med at Morten stod opp lenge før meg, deretter våknet jeg litt fortumlet og lurte egentlig litt på hvor er jeg, og ikke minst hvor er Morten??
Så kom jeg på nattens strabaser, og nissene, og pustet lettet ut da jeg kom på at vi IKKE ripet opp bilen deres.
Morten var utslitt etter null søvn og masse beredskap, mens jeg var sånn noenlunde — om ikke helt i vater — etter natten. Vi ble enige om å starte dagen med en løpetur i nasjonalparken. Det var sol og fint vær, og i starten så jeg temmelig optimistisk på en fin morrajogg med kjæresten (det er noe av det fineste jeg vet om!). Beklageligvis er denne kroppen litt ut av lage, og jeg fikk liksom aldri verken steget eller stemningen fullt ut. Det var enkelte veldig flotte partier, og deilig myk skogsbunn som var som balsam for både kropp og sjel. Vi løp noen runder og litt hit og dit på oppdagelsesferd — det var morsomt! Morten løp litt mer enn meg, og så møttes vi nede ved stranden for et kjapt morgenbad. Det var duggfriskt, og oppkvikkende. Vi ble sittende litt der nede ved stranden, bare skuende utover og småskravlende.

Vi funderte litt på hva vi skulle gjøre videre denne lørdagen, og vi landet ned på at vi skulle videre sørover. Vi ville til Liseberg og kjøre Berg-og-dalbane, med stor B, siden vi finner disse i Liseberg. Å kjøre berg-og-dalbane kan være av varierende karakter, noen er litt pinglete mens andre er heftige skikkelig magedirrende fantastiske hodesnurrende vanvittige herlige Berg-og-dalbaner. Liseberg, here we come!

Vi pakket sammen pikkpakket og satte snuten sørover. Vi kjørte for brunch i Tanumshede, og mens vi slappet av på en gressplen (de innfødte stirret noe rart på oss der vi lå omslynget midt i sentrum og sov, men det fikk bare være). Så var vi atter en gang klar for å fortsette eventyret.

Vi kjørte videre til Spekeröd, spiste kjappmat, sjekket inn på hotellet (det ble forøvrig en noe fuktig opplevelse, mer om det senere i turrapporten), og så bars det innover mot Liseberg. Vi var yre og fulle av forventninger, og vi kan allerede nå røpe at Liseberg innfridde hva angår berg-og-dalbaner!! Vi ble der helt til stengetid, kl 22, og fikk kjørt både Balder, en temmelig bløt tømmerstokk, Helix, og sist men ikke minst den berømmelige Valkyria (Europas høyeste dive coaster).
Trøtte, glade, fornøyde tuslet vi mot bilen, og kjørte tilbake til Spekeröd.

Dag 3

Hotellet var fint det, men problemet var bare at kommunen hadde store problemer med avløpssystemet dette døgnet. Doen var tett, dusjsluket var tett, og i løpet av natta piplet kloakkstinkende vann opp fra sluket og utover hele baderomsgulvet. Festlig. Jaja, bare å komme seg vekk derifra.
Anne ville være turist og kjøre en sidevei, og siden Anne har en tendens til å få det som hun vil, så ble det slik. Selvsagt måtte vi bake inn en liten topptur også. Valget falt på Solklinten like ved veien. Jeg var jo ganske fornøyd med dette. Ny rødnål og greier. Problemet var bare at når vi gikk oppover, var det stadig mer som virket kjent, til jeg omsider skjønte grunnen. Jeg, Nils (Nils Haugene) og døtrene våre hadde vært her i forbindelse med en Lisebergtur for mange år siden. Jaja. Ikke ny topp, men topp i alle fall, og for Anne ny topp god som noen.
Solklinten er uansett en fin liten tur.
Planene om en ny utenatt ved Saltö ble etter hvert byttet ut med nok en hotellnatt. Valget falt på Strømstad Spa og middagen ble inntatt på stormkjøkken ytterst i Nötholmens naturreservat blant måker, regnbyger og en fin solnedgang.

Dag 4

Vi somlet litt før vi kom avgårde, det er alltid så deilig å nyte morgenstunden med Morten før vi setter igang med dagens dont. Men til slutt var vi klare for å forlate svensk jord, og seile over havet tilbake til Norge. Med andre ord; Ferja fra Strømstad til Sandefjord. Jeg ble litt småsvett da jeg oppdaget at Norge hadde innført utvidet grensekontroll, og passet mitt lå igjen hjemme. Ikke hadde jeg med meg førerkort eller nasjonalt ID-kort heller. Et dypt magedrag, en bestemt mine, og vipps så ordnet det seg ....puuuuuhhh, kjekt med ID-kort fra jobben.
Det var en fin overfart, fylt med sol, måkeskrik, mat, pusling, litt søvn, ja riktig så mye bra.
Vel fremme, atter en gang på norsk jord, dro vi til Porsgrunn. Vi hadde lyst til å løpe en litt lengre tur i Porsgrunnsmarka, en fin runde på ca 20 km. Denne løpeturen ble nesten omvendt av lørdagens tur i Kosterhavet nasjonalpark. Morten slet litt, mens jeg hadde lette bein i dag.
Dagen gikk så alt for fort, og etter dusj var vi klare for en sen middag. Nærmeste kjappmatkjede ble oppsøkt, og vi passet på å sende bilde fra McDonald's til Ida slik at hun kunne se at de gamle eter slikt på aldeles vanlig hverdag (...og bli om ikke annet så i alle fall litt misunnelig).

Oppsummert kan vår spontane kjærsteroadtrip til Sverige sies å inneholde morsomme, nye, skremmende, flotte, educational, irriterende, vakre og kjærlighetsfylte opplevelser.