30gr Ø; strålende tur til Norges østligste kommunetopp! (24.09.2022)  

Etter (kort og) enkel overnatting i Tana Bru kjørte vi, dvs Knut Sverre og jeg østover mot Varangerhalvøya med dagens mål Grythaugen for øye. Bedre og bedre vær ettersom vi kjørte nordøstover via Varangerbotn langs nordsiden av
Varangerfjorden. Særegent og vakkert landskap; bra med skog nede ved fjorden omtrent til Vadsø, hvor vi stoppet på CircleK og inntok "en slags middag" som vi hadde gått glipp av dagen før da vi var på Savzavarri og hadde kjørt til kl 0100 til Tana Bru og ingen matservering var åpen. Videre i treløs særegen natur med stupbratte fjellskrenter/terrasser og hvite sandstrender; særlig Skallelv minnet ikke så lite om jærstrendene med dynelandskap innenfor strandsonen. I disen langt i østsørøst kunne vi ane de aktiske kystene til det nå mørke, uforutsigbare og mer og mer lukkede verdens største land. Like etter passering av det markerte neset mellom Skallelv og Komagvær tok vi av veien og inn på grusvei som førte vestover 7,5 km mot Komaga p-plass. Og det ble en kjøretur som ga assosiasjoner til afrikanske savanner i regntiden; veien var gjennomsatt av små og store og til dels dype "pot-holes", og det var helt nødvendig med bil med høy bakkeklaring! Vi kjørte slalåm for å unngå de dypeste søledammene og måtte ta hele veibredden og vel så det i bruk. Flere ganger "snek" vi oss over særlig dype hull med hjertet i halsen; heldigvis tok vi ikke nedi med understellet. Nærmere en halv time på de 7,5 kilometerne sier det meste! Omsider var vi framme ved den store Komaga parkeringsplass, og i likhet med andre kommunesamlere la vi straks merke til Grythaugen; den var sannelig et drøyt stykke unna!

Nydelig turvær med lettskyet og sol og en ikke altfor kraftig bris fra sørlig kant. Lettgått på steinete grusvei, en del opp og ned. Etter noen kilometer dreide veien mot nord og gikk en del høydemeter ned. Et (særdeles) pseudogenialt forslag fra min side om å ta av fra veien her mot venstre her og følge et dalsøkk i retning Grythaugen ble heldigvis motsagt og nedstemt av min god turkamerat. Vi fulgte veien på fortsatt meget lettgått underlag forbi en hytte hvor vi snart møtte en mann med to hunder. Han var godt kjent og anbefalte oss å følge sti/tråkk ytterligere ca en halvtime til vakthytte for Komagvær Jeger og fiskeforening.
Vi så gjorde, og litt før vi ankom vakthytten måtte vi gjennom en vakkert og frodig elveslette med flere meanderende elveløp av Kommagaelva, våtmarker og frodige vierkratt; utvilsomt habitat for et rikt fugleliv, noe også tallrike info-skilt underveis hadde opplyst om.
Matbit i lun hyttevegg da vi ankom vakthytten. Kjentmannen vi hadde snakket med hadde anbefalt oss å skrå oppover mot høyden/ryggen i sør fra vakhytten og søke inn i det andre dalføret vi passerte, som ville lede oss et langt stykke i retning Grythaugen. Vi så gjorde og kom etter noe stigning inn i det omtalte dalføret, hvor flere dyretråkk førte oss enkelt et godt stykke vestover mot Grythaugen, som vi nå ikke hadde sett på en stund.
Videre litt opp og ned, gjennom flere steinurer, men siste strekket mot toppen igjen lettgått jord/lav vegetasjon med mindre stein. Grythaugen var den venstre(og fjerneste) av 3 steinhauger som etter hvert hadde materialisert seg som høyeste punkter mot vesthorisonten. Etter en lang marsj (trolig vår lengste tur til en såpass lav topp med under 100m pf, som også bigmob påpeker i sin turrapport..) kunne vi stolt klappe varden på Norges østligste kommunetopp; lenger øst enn både Minsk og Istanbul!

Fortsatt en lav sol i sørvest, og kraftig vind av minst frisk bris styrke, så medbrakt ekstratøy inkl lue og hansker kom godt med. Relativt disig horisont, men vi kunne peke ut Skipskjølen i vestnordvestlig retning og mot øst kunne vi se tilbake mot Komagvær og bakenfor her Barentshavet.

Bortsett fra en liten manøver for å omgå et steinete parti og spare noen høydemeter gikk vi samme veien tilbake. Ny matpause ved vakthytta og nå begynte skumringen, og i klarværet varte og rakk denne, slik at vi (såvidt) unngikk å ta på hodelyktene. Etter hvert kom en mer og mer tydelig stjernehimmel fram, og vi lurte lenge på et lyssterkt objekt 5-6 grader over horisonten i nord, fikk det ikke til å stemme med noen kjent stjerne; inntil det ble såpass mørkt at vi så det stabile rødgule lyset; det var planeten Mars, som stod høyt mellom Tvillingene og Tyren (mest i sistnevnte)!. Første gang i alle fall jeg har sett en circumpolar (dvs som ikke går ned i nord; i likhet med midnattssolen) planet!
Vel framme ved bilen i akkurat nok lys til å se stien var det tid for ny slalåmomgang på "Afrika-veien" tilbake til Komagvær. Et nordlys spilte opp men dessverre ikke mer enn man kan se på gunstige kvelden "sørpå". Dette var en lang men flott tur i et spennende og variert arktisk landskap i et definitivt geografisk ytterpunkt i vårt langstrakte land! Vel fornøyde kjørte vi til overnatting i Vadsø, men først en utsøkt middag på Mølla, som varmt anbefales. Tusen takk til Knut Sverre for nok en vellykket og minneverdig tur til en kommunetopp i vårt nordligste fylke!