Høyest i Leikanger - Ryssebotnrana fra Frudalen (30.07.2021)  

Ryssebotnrana, kommunetopp i Leikanger, ligger høyreist og isolert til i fjellmassivet begrenset av Sogndalsdalen i nordøst, Sognefjorden i sør og Fjærlandsfjorden i vest, og atkomst krever lange og tunge turer uansett rute. Jeg måtte skuffet gi opp et forsøk sist høst fra sør, da veien innover mot Stavsete var stengt pga vasskraftutbygging, og ved mer enn en anledning har usikkerhet omkring snøforhold og skredfare kommet i veien for vårskitur fra Frudalen, som synes å være den varianten de fleste har valgt som har vært på denne toppen. Jeg hadde en stund fundert på hvorfor så få på Pb hadde gått ruten mot Ryssebotnrana fra Frudalen som sommertur, og med gode værmeldinger i dag aktet jeg å finne ut av dette. Hadde i forkant lest turrapportene til Boven som gikk større deler av ruten (til Skjerdingane) august 2020, og Solveig, som gikk til Vikaeggene høsten 2020.
Overraskende grei atkomst fra hytten i Vang; var framme ved parkeringen ved østmunningen til Frudalstunnelen etter litt over to timers kjøring inkl ferge(hvorfor har jeg ikke tenkt på denne varianten før..?).
Yr traff bedre med værmeldingene enn Storm, og det var strålende sol og 16 grader da jeg startet å gå innover den vakre Frudalen på bra sti.

Etter et par kilometer svingte stien mer i sørvestlig retning mot Frudalsbotnen. Innerst i botnen så videre atkomst opp mot Frudalsvatnet styggbratt ut, og stien ble her noe mer utydelig og vanskelig å holde.
Gikk stiløst oppover på høyre side av bekk fra Frudalsvatnet et stykke der det så noenlunde fremkommelig ut og like etter et kort klyvepunkt var jeg plutselig inne på tråkket igjen, som her gikk horisontalt mot venstre, litt før det svingte rett oppover mellom et par hamre der det var lagt ut kjetting, som akkurat her vil være nyttig i vått vær.
Vel oppe ved Frudalsvatnet holdt jeg meg nær vannkanten på nordsiden av vannet(anbefales!), som jeg greit fulgte ca 400m til en grei oppgang i form av et mose/bregnekledd skrådrag like før et par bratte hamre/sva som gikk helt ned til vannet og uansett ville ha tvunget meg opp i høyden. Like etter dette skrådraget kom jeg igjen inn på et relativt tydelig tråkk noe høyere over vannet. Niste på en stein før jeg gikk videre over en liten rygg og ned på grovsteinete morenerygger/hauger før jeg startet den lange oppstigningen på den tydelige ryggen som fører opp mellom de to delene av Bjåstadbreen lenger oppe. Komplekse, skrentete sva i starten og lenger oppe grovsteinet ur; i det hele tatt uryddig og noe krevende terreng, men helt greit under dagens tørre forhold. Tenkte mer enn en gang på Solveig som sist oktober slet seg oppover her i tiltagende dyp nysnø med fare for å trakke gjennom hull og sprekker i urene skjult av snø og kom helt opp på Vikaeggene før hun ble tvunget til å snu; respekt! Fra ca 1450 meter
kunne jeg følge en snøtunge(ikke Bjåstadbreen; denne er delt i en østlig og vestlig del av den nevnte relativt brede fjellryggen som jeg fulgte i sørsørøstlig retning) til; Vikaeggene. Fabelaktig utsikt her oppe bare 2 meter lavere enn dagens hovedmål Ryssebotnrana!

Men, det var fortsatt et stykke arbeid igjen før kommunetoppen i Leikanger kunne nås, attpåtil måtte jeg ned en del høydemeter, deretter over Skjerdingane Vest. Heldigvis mer lettgått her enn det hadde vært opp nordryggen til Vikaeggene, og jeg vant relativt raskt distanse.
Etter Skjerdingane ned på bandet mellom denne og Ryssebotnrana, som lå eksakt 150 meter lave enn Vikaeggene.
Greit oppover mot Ryssebotnrana, siste stykket på snøfelt, før varden kom ganske brått på. Høyeste punkt 10-15 meter nordøst for varden akkurat på grensen mellom Leikanger og Sogndal iflg. gps, ved et nedbrukket/ødelagt trigpunkt. Hadde brukt vel 4 1/2 time opp, uten å se et eneste menneske. Været fortsatt veldig bra, men litt mer skydotter så ut til å komme inn fra sørvestlig kant. Ny matpakke like ved trigpunkt.
Utsikten var bare fantastisk. I vest kunne Blægja og Kvamshesten skimtes og i øst og nordøst Tverrådalskyrkja og Holåtinder. Hurrungane var naturlig blikkfang i øst og noe mer sørøst den umiskjennelige profilen av Suletinden med Sulefjellet like ved. I sør hindret høyere Fresvikbreen og Nummestolane videre utsikt. Mot nord flere breer med selvsagt Jostedalsbreen dominerende. Helt bak i horisonten Snønipa og topper på Sunnmøre!
Men, jeg kunne ikke bli her i all evighet og bega meg på returen, som gikk overraskende greit tilbake til Vikaeggene.
. Billig ned 150 hm via snøfeltet jeg hadde fulgt opp og med full fokus greit ned grovura/eggen og videre samme vei jeg hadde kommet opp. Tomt batteri på GPS siste strekket ned mot bilen, men her følges uansett godt oppgått sti som på veien opp. Hadde med meg isøks og stegjern på turen, men disse forble ubrukt dødvekt.

Var tilbake på hytten i Vang like før kl 21, meget godt fornøyd med en på alle måter vellykket sommertur til Ryssebotnrana via billedskjønne Frudalen!