Desembertur til Blåbretind og Skarrabben (12.12.2020)

Yr og Storm var enige om at det skulle bli udiskutabelt fint vær lørdag og søndag. Full sol og lite vind var meldt, eneste usikkerhetsmomentet var hvor man kunne finne den fine snøen. Men med skredfare 1 var det heller ikke så viktig - på slike forhold kan man jo gå nesten hvor som helst, så noen alpine eskapader lå i lufta.

Skulle egentlig få besøk av Kristoffer, men han feiga ut i siste liten da han heller ville sove litt lenge på lørdag. Synd, men kronprinsen av Sykkylven; Constantin var også gira på tur. Så vi møttes kl 8 på Fet, lasta opp et fyldig rack med hele tre kiler og en kamkile, 20 meter tau, og ellers alt vi måtte trenge for en dag i bratt lende. Ski på sekk opp til trimposten under Ljøsabreen, ca 400 hm på tørr sti. Deretter fikk vi omtrent 200 hm på glasert bråke-skare. Helt utrolig at snø kan være så bråkete å gå på. Fra her var det fløyelsmyk snø opp Ljøsabreen til Lille Blåbretinden. Ski på sekk fra skaret mellom Lille og Midtre. Fantastisk følelse og få sola i trynet i det vi kikket over kanten og ned mot Trandalsskaret. Mindre snø i området enn vi hadde ventet, men tilsynelatende fine forhold for tinderangling.

Traverserte ned under Blåbretinden, og satte fra oss skiene under renna som vanligvis brukes sommerstid. Snø de første 50 hm, deretter et parti med vekselvis snø, is og stein. Masse tak å velge i, med litt deilig frossen mose å kjøre øksebladene ned i så var ikke behov for tau her. Etter dette bratte partiet blir det litt slakere terreng, men sva med tynn porøs snis oppå er ikke helt prima underlag, så vi gikk litt forsiktig her. Selvsagt helt fantastisk utsikt fra toppen, fargene i desemberfjellet er noe helt for seg selv. Retur samme vei, men ungikk svaene ved å ta en mer snøfylt formasjon ned til toppen av det bratte partiet, mer ski venstre. Lette en stund etter et egnet rapellfeste her, fant til slutt ei blokk som fikk vår tillit. Vårt 20 meter lange tau var akkurat nok til å få oss ned til omtrent midt i det vanskeligste partiet. Så da var det bare å dra ned tauet og snike seg ned ved å sørge for at man alltid hadde gode økser og fottak. Det var ikke noe problem å finne, heldigvis.

Hovedmålet for turen var nabofjellet Skarrabben, visstnok et ganske sjelden besøkt fjell. Et av få Sykkylvsfjell Constantin ikke har vært på før, så vi skled med stor andakt mot de innbydende rennene på vestsida. Begge hadde lest noen beskrivelser av sommerturer, men vi greide ikke huske noe mer presist enn at man skulle "...følge en renne opp mot pinakkel, og runde denne på høyre (eller venstre, dette var vi ikke sikre på) side". Siden fjellene på disse trakter i all enkelhet består av nettopp renner og pinakler, var ikke dette så veldig nyttig informasjon for oss. Av vinterbeskrivelser hadde vi ikke noe annet enn fra guru Kjell Magnar, som skrev melding kvelden før om at vi måtte huske tau, for "..sommerruta går det ikke an å gå". Vel vel.

Vi valgte den første skikkelig markerte snørenna, som skrådde slakt mot venstre, der den ble delt av et slags tårn. Effektivt opp til tårnet på bombesikker stegjernsnø. Sjekket ut venstre veivalg først, dette ledet oss opp på ryggen, men veien videre fra her så skummel ut, med mye veldig bratt og eksponert snø, samt en vertikal hammer som måtte forseres. Tilbake ned til tårnet, og travers mot høyre til den andre sida. Her fant vi ei renne som ledet oss opp slik at vi kom på riktig side av den vertikale hammeren. Det var bratt opp renna, men på så god snø som i dag, tipper jeg det var mye greiere enn å gå der sommerstid. Kom oss opp til ryggen, og fulgte mer eller mindre denne til topps. Litt omgåelser på høyre side for å krysse noen renner. Constantin med begge henda i været på toppen, "ikkje ofte ej gjer sånn, men dinna toppen fortjene det". Rask retur ned til skiene som sto under tårnet øverst i renna. Fikk noen greie svinger før det ble hard snø. Kjørte bort til Trandalsskaret, tok på fellene og la i vei opp mot Blåbretindene igjen. Tror aldri jeg har sett så intens blå himmel i kontrast mot en gull-farget Blåbretind i den rosa kveldssola.

Krona på verket ble prima skiføre ned Ljøsabreen med hodelykt. Takk for turen, Constantin!