3 Hadelandsåser i høstfarger (19.09.2020)

Geschrieben von ersystopo (Erlend Råheim) GSM

Karte
Besteigungen Hellerhøgda (645m) 19.09.2020
Kampen (584m) 19.09.2020
Putthaugen (654m) 19.09.2020
Litt kunstig ærend til Jessheim, men det reduserte ekstravagansefaktoren ved å krysse fylkesgrensa for en treningstur.
Grusvegen østover fra Gamle Hadelandsveg utgjorde stammen i opplegget i dag, og kontrollert distansetrening på beina var måten å komme fram på.
Til enden av grusvegen, men hvor var slepet som skulle gå videre? Det var nok forhistorisk (klassisk N50-kartfelle), men Hellerhøgda er godt markert, og ved å ca følge lang myr og så ta seg opp der det er taktisk smart, skulle dette gå greit. Toppartiet er diffust
, så jeg måtte bite i sureplet og sjekke telefon/norgeskart-app. Her oppe var det fint; granskau, men med treavstand som gjorde det mulig for sola å komme til og for lyngen å komme opp.
Evnen til å holde koken i stilaust terreng er borte, så ned til vegen er det bare snakk om å berge anklene og finne en minst like bra veg som opp. Så grusveg igjen, til der mer detaljert zoomnivå tilsier at det skal være en sti langt på veg mot toppen. Det stemmer, og det spesielle med denne stien er at den er prega av beitende husdyrs klover. Det er trivelig og gir godt stivedlikehold, og jeg brukte relativt få minutter fra vegen til det østre hornet, som framkommer som det høgeste på denne Putthaugen.
Så i en annen bane mot vegen, over myrer og koller. Lenge er det fint og åpent, før en typisk ruskete etappe i litt brattere li. Jeg holder koken på vegen, litt overraskende gitt ganske mange vondter i høyrebeinet siden Hjelle - St Midtmaradalstind T/R. Jeg står på ned til Gamle Hadelandsveg, men bestemmer meg for å ta det lugnt til Kampen.
Ganske rett over vegen, noe rotete terreng til å begynne med, men etter hvert over paradisiske rygger og halvtørre myrer. Der tinden steig opp for alvor, blei det klart at den kvistrike, tunge granskævven som preger dette området alt for sterkt gjorde come-back. Et lite stykke var et dyretråkk til hjelp, men det er i all hovedsak stilaust. Toppen ville ikke trengt mer enn ei glippe i skauen for å vise storhet, for her aner en høgtliggende rygger langt mot vest mellom trærne. Og på veg ned legger jeg ruta om et punkt som gir litt av stemningen en søker her oppe.

Dårligere vegvalg på returen, og det medførte at jeg kom ned på Gamle noen hundre meter sør for Grautbrudalen-krysset.

Benutzerkommentare

Kommentartitel:
Zeichen: 1000
Kommentartext:
Du musst angemeldet sein, um Kommentare schreiben zu können.