På stortopper i Dolomittene (20.08.2019)
Geschrieben von Fjellsamleren (Endre Myrdal Olsen)
| Startpunkt | P-plass Sciare (1.724m) |
|---|---|
| Tourcharakter | Bergtour |
| Tourlänge | 8h 05min |
| Entfernung | 18,8km |
| Höhenmeter | 1.554m |
| GPS |
|
| Besteigungen | La Varella (3.054m) | 20.08.2019 12:44 |
|---|---|---|
| Piz dies Cunturines (3.059m) | 20.08.2019 12:44 |
Det var dag to i Dolomittene og vi hadde planer om høye fjell. Altså over 3K-grensen. Det stod mellom Marmelada og Piz dies Cunturines. Chris hadde vært på førstnevnte, og jeg vet selv hvor lite man ønsker å prioritere en topp man allerede har vært på, når man først befinner seg i et område hvor det myldrer av flotte fjell. Livet er for kort til slikt. Valget falt på sistnevnte.
Vi kjørte inn til et slags turistsenter/overnattingssted med stor parkeringsplass i enden av veien, Sciare, et lite stykke øst for San Cassiano. Her pakket vi noen lette sekker og trasket i vei oppover. I starten minnet dette mer om en park. Her gikk brede grusveier og det myldret av alle typer folk. Alt i fra asiatere med munnbind, folk med staver og blytung oppakning, fjelløpere og folk med raske briller, stram sykkelshorts og terrengsykkel. Vi tre befant oss vel et sted midt i mellom.
Fulgte en bred og tilrettelagt sti oppover. De majestetiske og karakteristiske fjellene steg rett til værs over oss. Nydelig landskap. Vi tok en rast lenger inne på flaten. Ved et punkt kalt Ju dal Ega, begynte den virkelige stigningen. Vegetasjonen tok etterhvert slutt og vi entret steinrøysen. Steinen her i dette området i Dolomittene er røff, skarp og gir veldig god friksjon. En drøm å gå på, men det er også en del småstein. Enkelte steder gikk stien oppover i ren grus. Litt tungt, men oppover kom vi.
Jeg gikk litt i forveien og da jeg stod i skaret før de siste 150 høydemeterne opp til Piz dies Cunturines gjenstod, la jeg merke til at denne delen bestod av en Via ferata-rute. Jeg møtte to menn som akkurat hadde kommet ned. De kom gående med karabinkrokene sine. Vi hilste og den ene spurte meg om noe på tysk mens han holdt opp karabinkroken. Til tross for at jeg ikke snakker språket, var det ikke vanskelig å skjønne at spørsmålet var "Har du ikke med deg via ferata-utstyr?". Jeg stod i shorts og t-skjorte med hendene i lommen og svarte bare "No". Da så de begge på meg med et bekymret blikk før de gikk videre nedover.
Min mening om via ferata kunne jeg skrevet en liten bok om. Derfor holder jeg meg til kortversjonen: Jeg tar avstand fra det! Jeg vet godt at en ikke kommer unna utlagte tau, bolter, stiger av jern og lange vaiere i Dolomittene og Alpene. Dette er ikke Norge, men det betyr ikke at jeg kommer til å kjøpe/låne og ta i bruk via ferata-utstyr av den grunn.
Jeg fant en renne på venstre side av den første stigen på via ferata-ruten. Ved å følge denne, slapp jeg å ta i bruk hjelpemiddelet. Denne rennen var bratt og full av løs grus. Det var tre steg frem og to tilbake, og i 3000 meters høyde, var dette ganske slitsomt. Jeg kom meg opp, men det ble i overkant tungvint. I tillegg utløste jeg en regnbyge av stein, som ikke var til å unngå. Jeg visste uansett at det ikke var noen som gikk under meg for øyeblikket.
Videre oppover ble det ganske bratt og eksponert og det var ikke forsvarlig å fortsette usikret uten å ta i bruk stigene. Etter en liten travers på slutten, ankom jeg toppen og ble møtt av en fantastisk utsikt. Nydelige fjell i alle retninger. På sørsiden var det temmelig eksponert. Et stup fullt av tagger. Nederst i dalen var det grønnkledd mark og skog. Litt av en kontrast. Jeg kunne se rett ned mot startstedet vårt for denne turen, 1300 meter lenger nede. Tok noen bilder før Chris og Øyvind også kom opp. De var like målløse som meg over det vi så.
Skyene som drev over noen av de andre høye fjellene rundt oss, skapte en flott stemning i landskapet. Dette var kontrastenes rike. Det var kjølig her oppe og shorts måtte byttes ut med bukse.
Etter en matbit gikk jeg og Øyvind i forveien. Vi skulle opp på Piz de Lavarella, som lå på andre siden av skaret. Chris startet på returen ned igjen. Først gikk vi ned alle stigene til skaret. Herfra fortsatte vi over Piz dies Does Forceles som kun er en liten forhøyning. Så videre opp sørryggen til Piz de Lavarella som også er en 3K-topp. Flott merket sti hele veien til topps. Her oppe var det satt opp et kors hvor navnet på fjellet var inngravert.
Vi hadde holdt et respektabelt tempo opp. Kveldssolen var nydelig. Praten hang løst hele veien. Returen la vi via en sti som gikk nedover parallelt med den vi hadde fulgt opp til skaret tidligere i dag. Ved vannet, Lago de Cunturines møtes disse stiene.
Et stykke lenger nede på flaten, tok vi igjen Chris. Herfra gikk vi samlet ned igjen til bilen. Mørket tok oss igjen og vi måtte ta på hodelykten på det siste strekket. Vi kjørte nå rett til en restaurant hvor vi spiste en bedre italiensk pizza før vi dro på jakt etter en plass å campe for natten. Tusen takk for nok et eventyr i Dolomittene, Chris og Øyvind!
Kart
Benutzerkommentare