Til Skålatårnet med min datter (29.07.2017)
Geschrieben von Solan (Atle Solholm)
Startpunkt | Skålatårnet Parkering (40m) |
---|---|
Endpunkt | Skålatårnet Parkering (40m) |
Tourcharakter | Fußtour |
Tourlänge | 2h 44min |
Entfernung | 7,7km |
Höhenmeter | 2.385m |
GPS |
Besteigungen | Skåla (1.841m) | 29.07.2017 |
---|---|---|
Besuche anderer PBE | Skålatårnet parkering (40m) | 29.07.2017 11:05 |
Traséen opp til Skåla i Loen i Nordfjord markedsføres gjerne som Norges lengste motbakke. Toppen på fjellet, med det kjente Skålatårnet ligger 1843 m.o.h., og startstedet nede i Loendalen ligger ikke mer enn omkring 40 m.o.h., så høydeforskjellen er på mer enn 1800 meter, og det bærer oppover hele veien; ikke noe sted går man litt ned før man fortsetter oppover igjen. Min yngste datter hadde lurt litt på å delta i motbakkeløpet ”Skåla opp” dette året, og ville av den grunn gjerne teste ut hvordan det var å presse seg opp disse bakkene. Hun hadde deltatt i ”Skåla opp” året før, men det året gikk løpet bare opp til Skålavatnet, fordi det var dårlig sikt på toppen.
”Jeg tror det er lurest å gå hardt ut, og så heller øke på dersom vi ser at det ikke går, ” sa min datter i det vis startet turen. Så hardt at vi slet oss ut og måtte avbryte turen, gikk vi ikke, men vi presset på helt fra start, ettersom min datter jo ønsket å teste ut formen med tanke på Skåla opp, som skulle gå et par uker senere. Det var mange andre som hadde lagt ut på samme turen denne dagen, og vi gikk forbi en masse mennesker på vei oppover, samt en og annen som allerede var på vei ned igjen. Et stykke oppi lia der, passerte vi en svenske som gikk og dro på et par randonné-ski. ”Er det snø oppi her nå, da?” spurte vi. ”Jag hoppas det,” svarte svensken, men han visste ikke sikkert.
Etter hvert kom vi ut av småskogen, og fikk overblikk nok til å se at vi var på vei innover i et slags bratt dalføre. Stien gikk på en måte på venstre side høyt oppe i dalsida, men ikke så bratt som dalen går, og ikke lenge etter kom vi fram til ei bru som krysser elva som går bratt nedover i denne dalen, og derfra fortsatte traséen videre oppover på motsatte side av elva. Vi passerte en masse fosser og stryk på vei oppover, men ettersom turen var tenkt litt som en test på hvor langt tid vi ville brukt om vi skulle gått Skåla opp, tok vi oss ikke tid til å stoppe opp, hverken for å nyte utsikten eller å for å fotografere.
Traséen eller stien blir etter hvert ennå en del brattere, før den flater litt ut i det man kommer opp i en slags hengedal, der Skålavatnet ligger. Her er det steinete, og ikke noe særlig vegetasjon, bortsett fra mose, litt lav og noen gresstuster her og der. I et slikt terreng er stien slett ikke like tydelig overalt, og den kan være lett å bomme på, hvilket vi dessverre klarte. I det man kommer opp i denne hengedalen, skal man egentlig holde til venstre, slik at man fortsetter å klatre oppover i fjellsida på venstre side av dalen, og ikke peile seg inn mot selve vannet. Vi havnet altså nesten nede ved Skålavatnet, før vi plutselig ikke helt skjønte hvor veien gikk videre. Men så fikk vi øye på en del folk som gikk oppe i fjellsida, og la vi kursen direkte oppover dit. Dermed havnet vi midt i ei steinur med stort sett ganske digre steiner, og det ble til at vi hoppet fra stein til stein oppover. Dette gikk for så vidt greit, men man tappes for en del krefter når man må gå på den måten, og så tapte vi selvfølgelig en hel del tid.
Tilbake på stien vi helst skulle vært på hele tiden, gikk det fortere igjen. Vi kom opp i et slags skar innerst i dalen der vi gikk oppover, så dreide traséen mer mot venstre, i retning av toppen vi faktisk hadde tenkt oss opp på. Det partiet vi nå kom opp i, var godt merket med fine varder. Her er det også anlagt Skjerpa-trapper enkelte steder, men disse var for det meste dekket av snø, og derfor ikke til noen nytte for oss. Fottøyet vi hadde valgt for dagen var ikke egnet for å gå på snø, og det var lett å gli, hvilket gjorde det litt vrient å klyve enkelte steder, og vi prøvde derfor mest mulig å gå langs noen steinrygger som stakk fram her og der mellom snøfylte renner. Vi syntes litt synd på svensken som fortsatt gikk og bar på et par ski langt bak oss, for selv om det var nok snø til å gjøre turen mer vrien for oss andre, så var det ikke mye å skulle renne nedover på.
Mot toppen flatet stien gradvis ut, og det var bare å ”speede” på igjen. Vi nådde toppen på ca. 2 time og 45 minutter fra vi startet, men da hadde vi nok tapt i alle fall 15-20 minutter på at vi tok feil vei der nede ved vatnet. Oppe ved Skålatårnet ble det fotografering og beundring av utsikten, samtidig med at vi puttet i oss litt mat. Både tårnet og annekset som er bygget ved siden av har overnattingsplasser for dem som måtte ønske å gå hit opp som en overnattingstur, og fasilitetene virket fine, så vidt vi kunne bedømme. Vi ble uansett ikke lenge på toppen før vi vendte nesen hjemover. På vei ned igjen tok vi oss også tid til å fotografere litt hist og her. Når vi nærmet oss Skålavatnet, passet vi på å ta den traséen vi egentlig skulle tatt oppover også. Litt før vi passerte brua, kom to tenåringer heseblesende forbi oss, og så bestemte vi oss for å løpe vi også. Vi passerte en flokk kuer litt nedi bakken. De to ungdommene som hadde løpt forbi oss virket litt skeptiske til kuene. Selv slakket vi ned, stoppet opp og tok et bilde eller to sammen med kuene, og så løp vi videre. Når de to ungguttene så at det gikk greit for oss å passere kuene, så kunne de ikke være dårligere, og turte seg forbi de også. Non en gang løp de forbi oss, og det var det siste vi så til dem, for de hadde et tempo vi ikke turte holde på en såpass ulendt sti.
Vel hjemme var vi fornøyde med turen. Nå som vi kjente traséen, skulle det jo være mulig å presse tiden under 2 og ½ time. Jeg hadde imidlertid planer om å være i Afrika akkurat når Skåla opp skulle gå av stabelen dette året, og datteren hadde ikke lyst til å ta turen alene. Hun forsøkte å få noen venninner med seg på å skulle gå motbakkeløpet, men fant ingen som var gira på turen dette året, og så ble det til at hun droppet det.
Benutzerkommentare