Austanbotntind, kremtur med Lars-Petter (27.07.2019)

Geschrieben von Olepetter (Ole-Petter Andersen) GSM

Tourlänge 6h 50min
Entfernung 14,1km
Höhenmeter 1.123m
GPS
Besteigungen Vestraste Austanbotntinden (2.020m) 27.07.2019 11:18
Vestre Austanbotntinden (2.100m) 27.07.2019 11:44
Austanbotntinden V0 (2.175m) 27.07.2019 12:35
Store Austanbotntinden (2.204m) 27.07.2019 12:48
Besuche anderer PBE Austanbotntinden klyvepunkt ned fra V1 (2.090m) 27.07.2019 11:46
Austanbotntinden klyving mot V0 (2.090m) 27.07.2019 12:18
Austanbotntinden klyving på toppryggen 27.07.2019 12:45
Videopanorama fra toppen av Store Austanbotntinden:

Avslutningen av Lars-Petters ferie med meg i år, ble lagt til Store Austanbotntinden, som vi har snakka om i noen år. Jeg var sikker på at LP ville fryde seg på denne turen, og fikk rett. Det var et herlig vær og en herlig topp som ventet - og masse folk.

Vi overnatta på Berdalsbandet, og Lars-Petters sol-app klarte å forutsi at vi ville se sola gå opp rundt kl 7.30 om morgenen over Soleibotntind/Ringstind. Kult!

Vi gikk rett fra leirplassen i Hurrungbotnen, men kom snart inn på den varda ruta opp, som var grei å følge. Vi hadde med litt ekstra vann i dag, siden vi ventet å finne lite i høyden - noe som ikke er uvanlig når man følger fjellrygger. Til tross for at jeg syntes det gikk noe tungt, tok vi igjen ganske mange. Kanskje ikke så rart når vi hadde så lette sekker? Vi droppa tau, men på grunn av masse folk tok vi med - og benyttet - klatrehjelmer.

Enorme bresprekker i Berdalsbreen.
Enorme bresprekker i Berdalsbreen.

Over Vestre
Det var en del folk på Vestre, så vi ilte videre før det eventuelt ble kø i klyvepunktene ned fra denne mot bandet mot Store. Ganske snart er det jo et noe teknisk klyvepunkt, dog ikke så utsatt. Grei med gul trekant her, og litt lenger ned blir det noe mer utsatt også, med litt mindre å velge i med tanke på tak. Gul trekant igjen, men med slike forhold som i dag bare moro.

Klyving ned fra Vestre.
Klyving ned fra Vestre.
Ved et bratt punkt ned fra vesttoppen. LP synes dette var veldig greit.
Ved et bratt punkt ned fra vesttoppen. LP synes dette var veldig greit.

Så tok vi en god rast nede på bandet, mens vi ga noen tips til folk som skulle opp mot Store for første gang. Dette var min sjette tur her, så jeg begynner jo å bli litt kjent med fjellet.

Lars klar for klyvinga opp til toppen - og gleder seg.
Lars klar for klyvinga opp til toppen - og gleder seg.

Opp til Store
Tidligere har jeg rota litt med hammeren som med fordel kan omgås i sørsida. Denne gangen fant jeg rett rute både opp og ned. Det var nemlig noen som sto litt fast øverst på denne hammeren - uten tau - så da måtte vi søke omgåelse i sør, og fant lett enkleste rute: Man skal noen få meter på skrå ned i sørflanken her, fulgt av en kort travers, før det bærer oppover til egga igjen. Da kommer man opp akkurat nedenfor svaene, på den korte delen av egga hvor den er knivskarp, og uten løse steiner. Her tok vi det kontrollert og forsiktig, for et fall er fatalt. Men på tørt fjell som i dag var det bare morsom klyving.

Kanskje det mest utsatte punktet på ruta opp, etter min mening.
Kanskje det mest utsatte punktet på ruta opp, etter min mening.

Snøfeltet var smeltet så mye - som forventet - at det var grei skuring videre på tørt fjell og ur, og snart var vi oppe på V0. Her merket vi litt mer til den ustadige vinden, men kløv greit og raskt helt til topps. De siste meterne ut til varden fikk den ellers så sindig sønnen til å komme med noen ukontrollerte fryderop, før han resolutt kløv rett opp på steinvarden, og tok positur:

Vindkast på toppen
Så byttet fotograf og foto-objekt roller, men jeg kjente meg ikke like stø og sikker - også fordi det kom noen kraftige vindkast helt ut av ingenting. Under rasten etterpå, blåste faktisk strandaskinka av brødskiva mi under et nytt slik brått vindkast - og vi måtte kaste oss over - og holde på alt som lå løst omkring oss. Så med ett ble det helt stille igjen, og vi koste oss i sola. Sjelden jeg har opplevd så ustadig og uforutsigelige kraftige vindkast, når det ellers var praktisk talt stille.

Vi kom i snakk med tre stykker til som kom opp, der de sang bursdagssang for mora si. Hun var blitt 60 i fjor, og hadde fått guida tur til Storen som gave av barna, og dette hadde falt slik i smak, at de i år altså var her. Snart kom vi inn på borreliaen min og de siste årene med alt fra rullestol til altså Austabotntinden i dag, og mora sa: "Det er så rørende å se og høre, at jeg nesten må grine!" De mente absolutt at jeg måtte skrive bok om alt dette.

Og med dette gripende øyeblikket, hvor jeg kjente på en uendelig stor takknemlighet, passer det å avslutte denne turrapporten.

Benutzerkommentare

Kommentartitel:
Zeichen: 1000
Kommentartext:
Du musst angemeldet sein, um Kommentare schreiben zu können.