Etter fjoråret og Stjerntind hadde det satt seg en slags konsensus om at Ræka/Goivo måtte bli årets alpine stunt. Jeg kjente toppen av omtale helt tilbake fra Tindeklubbens jubileumsbok fra ett eller anna år før min tid, og prosjektet så høyst overkommelig ut.
Over den grunne bukta ved lavvatn, hoppende fra stein til stein. Gårsdagens fluetrøkk hadde vært utmattende, så det var spennende hvordan myrlendet til - og langs Rækvatnet kom til å bli i så måte. Vi blei i alle fall møtt av paradisisk nordnorsk lavfjellterreng, med mye luft mellom bjørkene og god framkommelighet. Stien kan sies å gå helt opp i skaret, men vi mista den i et urete område. Så, etter en drøy time, var vi ved innsteget. Det så veldig greit ut, men vi tok stand og gitt ut ei lengde som blei litt kortere enn opp til rappellboltene. Så fulgte ei fin lengde mer eller mindre langs ett eller flere riss. Den strakk jeg til neste boltepar, i alt 50-55 taumeter, Nå kunne vi se opp i en diederaktig formasjon med rømningsvei opp til høyre. Asbjørn tok led. Han satt siste sikring i diederhjørnet passe langt opp, slik at taudraget ville bli overkommelig. Vi var litt uenige når det gjaldt slyngepotensialet på et lite horn på hjørnet, og det blei stående ubrukt. Så var cruxet løst, lengda var morsom å følge, og det gjensto ei lett lengde med lavt sikringsbehov opp til og forbi neste boltepar.
Benutzerkommentare