Hellstugutraversen (24.06.2019)

Helt alene over Hellstugutindene

Fikk forespørsel fra Jotunheimen Arrangement sent Onsdag kveld om muligheter for Hellstugutraversen fra nord på førstkommende Lørdag. I og med at dette var ukjent territorium var det bare å forberede seg på langtur. Ankom Spiterstulen 23.00 søndag kveld etter en liten plukkehelg, og så kjempeværet skulle holde seg frem til kl 17:00 dagen etter. Dagene i forveien hadde derimot bydd på vinterlige forhold med iskald vind, nysnø og minusgrader. Vurderte mulighetene for å nattvandre hele traversen men fant det best i å få seg litt søvn. Hater å ha tidspress på slike turer i og med at det kan skape noen ubehagelige stress situasjoner. Måtte nemlig være tilbake på Sognefjellet kl 17 dagen etter for å rekke et brekurs hvor jeg skulle være kursleder for Breoppleving. Tenkte at start klokka 04.00 skulle gi rikelig med tid hvertfall til Store N1 og N2 og herfra ta vurderingen om å fortsette oppover mot Store Hellstugutinden eller fly ned steinsiden mot Urdadalen.

Innmarsj og morgenidyl
Bestemte meg derimot for å gå et stykke innover dalen og sove der for spare en time på morrakvisten. Ferden inn kunne by på fantastisk utsyn til Urdadalstraversen, Styggehøe og Visbreatinden med kveldssol på toppene. Den iskalde vinden tvang derimot beina til å småløpe og litt senere la jeg meg bak en haug med le i soveposen. Fin kveld å sove under åpen himmel. Sov en liten time før vinden bestemte seg for å komme rett fra Hellstugubreen og dermed rett på meg. Lå og vrei meg frem til 03.00, da var det opp og løpe med dunjakke. Iskald, trøtt og direkte kaos i hodet kan beskrive situasjonen. Fikk gjemt unna soveposen og diverse så bar det mot oppstigningen til Hellstuguhøe.

Allerede ved første skritt kjente jeg at kroppen ikke var helt på. Alt var så tungt og det gikk sakte, veldig sakte. Bestemte meg for å snu på Midtre Hellstugutinden om dette skulle vedvare. Kom meg omsider opp til Nødre Hellstugutinden etter ca 2.5 timer, mye bedre i formen. Kanskje takket være solstrålende som ga varme i kropp og sjel...
Småjogga bortover eggen, for dette var bare gøy. For en utsikt og følelsen av nærmest å fly! Raskt over Midtre N1 og N2 før det steg opp mot selveste Midtre Hellstugutinden. Et par artige luftige partier som ble forsert veldig greit. Nysnø var det derimot her oppe, noe som begynte å gnage i hodet. Får bare ta det som det kommer...

Videre mot Store Hellstugutinden
Var oppe på Midtre Hellstugutinden etter ca 4 timer. For en utsikt! Fylte på med næring og fortsatte videre. Valgte faktisk å spise nok engang før Store N1 og N2 rett og slett for å være sikker på at hode var nogenlunde i gang. Studerte kart og noen forberedte bilder i sadelen for å være oppdatert. Opp N1 og N2 gikk det greit med enkelte klyvepunkter som var noe luftige og løse, men som ga naturlige veivalg oppover. Så reiste den loddrette hammeren seg opp foran meg i løypa, truende og kald som få.

Vurderte ikke engang å gå bort å se på den engang. Så heller etter en mulighet for omgåelse i og med at renna ved hammeren var full av snø og is. Ca 150 meter nord for hammeren fant jeg en vei ned. Løst, svaete, veldig utsatt, is og full av nysnø. Alle steiner måtte dunkes og sjekkes, og praten med meg selv gikk løpsk høylytt som et lokomotiv som har spora av skinnene. Var ikke særlig høy i hatten her, men tok tiden til hjelp og kom meg til slutt ned på en steinøy som lå midt denne renna. På veien ned hit måtte jeg derimot traversere over i en renne mot nord og klyve ned en ca 2 meter høy hammer. Kammene og slyngene dingla i selen men gode beintak ordna situasjonen. Var derimot svært påpasselig på å dunka av snø som festa seg på skoene ved hvert skritt, i og med at alt kan beskrives som såpeglatt.
Nede i renna var det som jeg regnet med - alt var løst og veien opp var like så. Mange dunk senere sto jeg ved innsteget som befinner seg ca 20 meter vest for den loddrette hammeren. I følge klatreføreren er denne gradert til 3. Opp her var det gode tak på store deler av ruta som videre traverserer seg oppover mot eggen. Utsatt og ekkelt til tider men overraskende tørt. Hadde bestemt meg for å baile ned om denne ble fuktig eller for heftig, om det så betydde at et par kammer måtte etterlates. Den var derimot fin hele veien opp med solide tak og gode punkter til beina. Vell oppe oppdager jeg enda en hammer, som er kort men kronglete nok, mulig dette er Helgesens gul/røde trekant med beskrivelsen Kort lengde. Valgte ut en rute som endte rett under et rappellfeste. Selvsikret opp her i og med at det føltes så utsatt og hodet var kjørt. Endelig oppe så var det bare å traske den enkle veien opp mot toppvarden. Valgte bevisst å bare omgå hele eggen og heller gå opp en renne som gikk til toppryggen de siste 150 meterne. Etter de siste partiene var nå hode lite fokusert og blikket kun festet på varden. La meg bare ned ved varden og jubla. Feiret med gammel bakst fra Bakar Jon i Gloppen kommune, herlige sjokoladeboller. Lente meg tilbake og bare nøt utsikten som er den beste jeg har opplevd. Alt kunne ses herfra!

Nestsøre, Søre og veien hjem
Klokka hadde blitt 11.30, over tre timer fra Midtre og over til Store. Tiden flyr i godt selskap med seg selv og ferden måtte derimot videre. Opp Nest-Søre var det greit. Så raskt på breen ned mellom Store og Nest-Søre for å ha denne som backup til en annen gang. Ingen bregleppe å se foreløpig, men enkelte sprekker i sidene ga noen indikasjoner. Oppe på Nest-Søre var det overraskende mye nysnø, men masse herlig rødt malmrikt fjell med godt feste og friksjon. Føltes ut som jeg trasket oppe på et boligkompleks for må ærlig innrømme at jeg syns dette fjellet var helt fantastisk vakkert og ikke minst massivt!

Under planleggingen av denne turen hadde hovedfokuset vært på utfordringene nord for Store og ikke ofret en tanke på nedstigningen fra Nest-Søre eller oppstigningen til Søre. Ble overrasket over hvor bratt veien ned fra Nest-Søre faktisk var. Mye nysnø i rennene, noe utsatt og begynte å kjenne det litt i beina. Står jo faktisk i Helgesens beskrivelser at denne nedstigningen er svært bratt For å forsøke å sammenligne den med noe kan man kalle Nord-Vestryggen til Sokse ned for en light-versonen. Mulig hodet var trøtt på dette tidspunktet men her og nå føltes det såpass heftig. Kom meg omsider ned for å oppdage at det var enda en nedstigning som virket enda brattere. Så etter muligheter for å feste slynger og kammer med tanke på lørdagens føringstur.

Vell nede la jeg fra meg sekken og gikk raskt opp til Søre. Hei og hå så bar det ned igjen og videre ned mot den helt fantastiske og langdrygde Urdadalen med sin flotte og behagelige steinur som er en fryd for allerede slitne bein, et snev av ironi her. Veien ned til dalen foregikk stort sett på snø, herlig!
Småløp litt på enkelte partier mot Spiterstulen, før jeg ble så vanvittig trøtt. Gikk og halvsov og utenlandske turister som passerte måtte da tro at jeg var full...
Kom omsider til Spiterstulen og inn i bilen etter ca 11 timer. Redbull og et par tygg av litt nachochips ga ny giv i den trøtte kroppen og videre mot nytt oppdrag på Sognefjellet!