Råna (18.04.2019)
Geschrieben von LarsStorheim (Lars Storheim)
| Startpunkt | Haukåssetra (239m) |
|---|---|
| Tourcharakter | Randonnée/Telemark |
| Tourlänge | 6h 20min |
| Entfernung | 16,1km |
| Höhenmeter | 1.445m |
| GPS |
|
| Besteigungen | Råna (1.587m) | 18.04.2019 |
|---|---|---|
| Besuche anderer PBE | Haukåssetra p-plass (220m) | 18.04.2019 |
Fremdeles påske og drømmeforhold i fjellet. Turmålet for dagen var Råna - i følge boka en "vårskiklassiker". På tide å få besøkte denne. Vi ble etterhvert en skikkelig gjeng som møttes på parkeringsplassen ved Haukåssetra, Jacob med veninnene fra Stavanger. I tillegg et vennepar av dem igjen. Vegard og Charlie kom kjørende fra Stryn.
Skia måtte bæres på ryggen et lite stykke, men ikke lengre enn at vi gikk i alpinstøvlene. Deretter bar det innover den smale og stadig brattere Nordkopen, med de taggete og bratte Urkedalstindane hengende over oss. Vi var litt i tvil om hvor vi burde legge sporet forbi "cruxet", altså den smale eggen vest for Regndalstindane. Guideboka anbefaler å gå direkte opp mot noen pinakler et stykke innpå selve eggen, men på avstand så dette litt utrivelig ut. Det var gått masse bløtskred der og det så bratt ut. Det andre alternativet var å følge eggen fra vest. Vi gikk for det siste alternativet. Dette viste seg å fungere ganske greit, selv om det åpenbart var skredfare fortover eggen hvor snøen ligger oppå bratt svaberg. Klyvepartiet som omtales som luftig om sommeren lå under snø, så det la vi ikke merke til. Etter hvert var vi borte ved punktet hvor vi ville kommet opp dersom vi hadde fulgt ruten anbefalt av guideboka. Herfra fulgte en litt utsatt travers på hard snø under Regndalstindane (to fra turfølget valgte å snu her). De som hadde det tok på stegjern her og alle fant fram øksene. Skia gikk på sekken. Straks vi begynte på traversen oppdaget vi at snøen ikke var så hard som først fryktet, og heller ikke så bratt.
Deretter gjensto den slake stigninga til topps. Vindblåst og skavlete snø her oppe. Holdt god avstand til skavlene på østsiden, hvor Stavanger-klatreren Are Bjørnsgaard omkom i 2006. Vi tok en lang og god pause på toppen før vi startet på ferden nedover. På vei ned valgte vi å kjøre ned der vi ikke valgte å gå opp. Måtte krysse flere skred, så ikke den beste kjøringa her. Nede i selve Nordkopen var det bare å gasse på. Morsomt kupert terreng og fin fin snø. Gøy!
Benutzerkommentare