Veobreatinden og Leirhø fra Spiterstulen via Veoskard (07.04.2019)  

Nydelig vær, sol, nattefrost, og noe vind. Jeg og Aud kommer oss avgårde ca. 08.30, etter en bedre frokost på Spiterstulen. Vi holder fin fart innover Visdalen, og svinger til venstre opp langs Hellstuguåe. Et lite stykke lengre oppe ligger Linn-Therese og Morten i telt. Vi skal sammen på tur i dag også. De er våkne og klare når vi ankommer 10.40.

© Helge Tinderangler

Ca. klokken 12.00 er vi oppe i Veoskard. Det er en dryg bakke, og fellene sitter ikke godt nok til å forsere hele bakken med skiene på bena. Ihvertfall ikke halv-fellene. Ved rundt 1750-1850 moh. tar vi skiene på sekken, og går i tidligere spor, opp det bratteste partiet. Vel oppe i skaret har vi allerede flott utsikt mot mange nye tinder og Veobrean. I tillegg har vi flott utsikt mot gårsdagens område; Hellstugutindane.

Kanskje er vi litt ute av trening, for bakkene har tappet oss for en god del krefter, men vi tar kun en kort pause før vi sklir utpå breen, og til foten av Veobreatinden. Den byr på en slakk rygg, og 200 høydemeter. Vi setter igjen skiene i bunnen av ryggen, da denne er nesten snøfri.

På toppen er det helt fantastisk. Varmt i solen og nesten vindstille. I vest har skyene lurt en god stund. Nå trekker de fort inn over Veobrean. Vi rusler ned, og tilbake til Veoskard. Her hadde vi nok tenkt oss en trivelig pause, før neste mål skulle bestemmes, men nå er det blitt kaldere og råere i luften.

De tre andre har ikke særlig lyst på flere topper, men som den samleren jeg er, må jeg få med meg litt til når jeg først er her oppe. Håpet om de noe utsatte og mer krevende Veobreahestene brast med tåka. Det blir for farlig. Dessuten vil jeg ikke gå dit alene under noen omstendigheter. Valget faller på Leirhøe og Sør for Leirhøe, som egentlig bare er en liten vorte i siden på Leirhø.

Etter tips fra Morten tar jeg med skiene opp over og forbi Sør for Leirhøe. Jeg setter så skiene ørlite opp i sørøstflanken på Leirhøe. For som Morten spådde er det ganske så skavlete her. Med fjellski er ikke dette drømmebakken. 300 nye høydemetere forseres, i tåka og "white-out", men lykkens står den kjekke bi ;0) Tåka synker noe og jeg er plutselig over. Fra toppen kan man nå se kun de høyeste toppene, de over 2300 kanskje. Galdhøpiggen, og Glittertind stikker seg ut.

Da jeg vet det er noen som venter ved bilen, for lang hjemkjøring, kan jeg ikke sløse med tiden. Det er uvisst med sikten og hvor lang tid man bruker ned bratthenget, på hardt føre og fjellski.

14.08 forlater jeg toppen, følger sporene mine ned til skiene. Tåka letter litt, og jeg klarer godt å orientere meg uten gps. Jeg renner litt og går litt, øverst, da det er mye bar stein her oppe. Brattbakken gås ned, men fra 1750 moh er det bare å la det stå til. Det blir div knall og fall, og mang en anstrengt muskel, før jeg er nede i dalen til enklere forhold. Herfra er det bar gøy. Jeg passerer leirplassen til Morten og Linn-Therese, som nå er revet, og det tar ikke lange tiden før jeg tar igjen Morten med pulken. Jeg gasser på, og rekker en dusj før gjengen atter er samlet på Spiterstulen, i god tid før fastsatt avmarsj; 16:00.

Tusen takk for trivelig og morsomt følge nok en gang Morten og Linn-Therese, og til Aud den superspreke.

PS! Gps'n gikk tom underveis, uten at jeg merket det. Sporet fra Veoskard og til Veotinden og tilbake er derfor ikke med.

© Helge Tinderangler

© Helge Tinderangler

© Helge Tinderangler

© Helge Tinderangler

© Helge Tinderangler

© Helge Tinderangler

© Helge Tinderangler

© Helge Tinderangler

© Helge Tinderangler

© Helge Tinderangler