Hallingtur på 17. Mai. (17.05.2018)

Geschrieben von Fjellsamleren (Endre Myrdal Olsen) GSM

Startpunkt Finse (1.231m)
Endpunkt Haugastøl (995m)
Tourcharakter Tourenskilauf
Tourlänge 8h 24min
Entfernung 31,6km
Höhenmeter 1.197m
GPS
Besteigungen Vest for Hellevassfonni (1.885m) 17.05.2018 14:53
Vest for Folarskardnuten (1.858m) 17.05.2018 15:27
Folarskardnuten (1.933m) 17.05.2018 16:26

17. Mai! Nasjonaldag og nydelig vær I løpet av de siste årene, mener jeg bestemt å ha funnet den beste, mest stemningsfulle og nasjonalistiske måten å feire datoen Norge fikk sin egen Grunnlov. Det er å gå en lang tur på fjellski med det norske flagget vaiende på siden av sekken, nyte storslott natur og utsikt, god mat og drikke.

Jeg hadde lenge vært giret på en tur fra Finse til Geilo via Hallingskarvet. Det ekte Skarverennet. Det var planen for dagen. Jeg og Caroline tok toget fra Bergen kl 08.00. På vei til Finse lo vi av diverse leserinnlegg fra media om folk som klaget på at andre hadde dyrere bunader enn dem selv, debatten om flagg fra andre land i posisjonene, de som velger å være full gjennom hele dagen...blablabla! Av og til må vi bare forsøke å fortrenge, og ikke la irritasjonen over slike ting gå ut over vår egen feiring!

Oppe på platået. Her ser vi mot Vest for Hellevassfonni
Oppe på platået. Her ser vi mot Vest for Hellevassfonni

Været var nydelig! Ikke en sky på himmelen. Det var ikke så mange folk med ski på toget som det jeg har sett tidligere. Fantastisk å se Hardangerjøkulen i all sin prakt da vi kom ut av den siste tunnelen. Snøforholdene på Finse var heldigvis solid. Det kom store snømengder denne vinteren og jeg var sikker på at skisesongen skulle vare til langt ut i juli, men med den vanvittige hetebølgen som startet tidligere i mai, var jeg ikke så sikker lenger. Forholdene var i hvert fall gode.

Etter en kjapp ompakk av sekken på stasjonen på Finse, krysset vi toglinjen og spente på oss skiene på andre siden. Herfra kunne vi følge den kvistede løypen mot Raggsteindalen i nordøst. Det var en fryd å gå i strålende sol og vindstille. Praten hang løst i det vi gikk oppover, og vi tok det rolig i starten. Vi tok en kort pause på en liten bar knaus. Her spiste vi skiver, boller og sjokolade. Det manglet ikke på godsakene. Like etterpå startet vi oppstigningen på selve massivet, sør for Kyrkjedørsnuten. Her var det noe bratt, så det ble avlange sikksakk-spor.

På toppen av massivet kunne vi fortsette østover i slakt terreng. Vanvittig rå utsikt fra platået. Herfra hadde vi god oversikt over Hurrungane. Det er fascinerende å tenke på hvor langt unna det er. Noe nærmere, var selvsagt Hardangerjøkulen, som bare ble mer og mer mektig jo høyere opp vi kom. Føret var også helt kanon. Stort sett hardt og fint her i høyden. Til tross for at vi hadde god fremdrift, var vi ikke kommet så langt jeg hadde håpet. Dagen var fremdeles ung og det var lenge til kveldstoget gikk fra Geilo tilbake til Bergen.

Like før oppstgningen mot Vest for Hellevassfonni tok vi en ny matpause. Vi satte oss godt til rette i en steinraøys og nøt den fantatiske utsikten over Hardangervidden. Hårteigen i Ullensvang skiller seg veldig ut i det ellers flate terrenget, og var derfor blikkfang herfra. Langt bak i disen ruvet også Gaustadtoppen. "Hvor privilegerte er vi ikke nå?" tenkte jeg. Fremdeles ikke et vindpust, og solen varmet. Jeg hadde tatt med en liten flaske med Cognaq som vi sippet litt til. Selv om vi gjerne skulle ha sittet her til solen gikk ned, måtte vi videre.

Snøen opp mot Vest for Hellevassfonni var råtten og solpåvirket. Her var det blytungt å tråkke spor. Vi tok et raskt bilde her oppe og startet nedkjøringen mot skaret før høyde 1858. Vi beholdt fellene på. Like før skaret så vi en enslig mann komme gående like ovenfor oss i motsatt retning. Det første menneske vi hadde sett siden Finse. Nå tok vi fatt på oppstigningen mot det høyeste fjellet i Buskerud, nemlig Folaskardnuten. Ikke nok med at denne turen er legendarisk i seg selv, men man får også med seg en kommunetopp. Stigningen opp hit var noe langdryg, og øverste del var nesten helt blottet for snø. Etter litt sikksakk mellom steinene, stod vi på toppen av Folaskardnuten. Fantastisk utsyn herfra, og stor varde.

Tiden gikk skremmende fort, og jeg bestemte meg for å ta en avgjørelse på hva vi skulle gjøre videre da vi var nede ved Lordehytta. Folaskardet er bratt, men med riktig svingteknikk er ikke dette noe problem på fjellski. Snøen var myk og fin ned her. For Caroline sin del, som ikke hadde kjørt så mye på slike ski tidligere, var jeg litt spent, men med tiden til hjelp, klarte hun seg veldig fint.

Da vi kom ned til Lordehytta innså jeg at vi ikke hadde hadde sjans til å rekke kveldstoget fra Geilo. Dette gikk kl 19.15 og var det siste som skulle til Bergen i dag. Jeg hadde så inderlig lyst til å fortsette over siste del av Hallingskarvet, men vi hadde dessverre brukt for lang tid hit og distansen videre var for lang for den knappe tiden vi hadde igjen. Begge to hadde både forelesning og jobb å stille på dagen etter. Planen ble derfor å hoppe på kveldstoget fra Ustaoset.

Folaskardnuten
Folaskardnuten

Fra Lordehytta rant vi nå skrått ned mot sørøst og kom oss ned på flaten hvor det opprinnelige Skarverennet går. Jeg var 13 år forrige gang jeg deltok der. Long time, no see. Etterhvert som vi kom lenger ned, ble snøen mer tung og råtten. Vi hadde fremdeles god tid på å komme oss til Ustaoset, og nøt derfor turen videre.

Snøen ble stadig tyngre å gå i, og etterhvert som vi også måtte vasse i dypt overvann på tjernene i området, sank tempoet og fremdriften voldsomt. Solen stekte og svetten silte. Jeg forberedte Caroline på at vi nå måtte bite tennene sammen en liten stund og holde så høyt tempo vi klarte sammen, og at vi ikke rakk å spise før vi var fremme. Tiden raste avgårde, og jeg innså etterhvert at vi heller ikke kom til å rekke å gå til Ustaoset. Nå stresset jeg litt.

Dette er hva jeg kaller 17. mai-stemning. På toppen av Folarskardnuten.
Dette er hva jeg kaller 17. mai-stemning. På toppen av Folarskardnuten.

Ny plan ble umiddelbart å sette kursen mot Haugastøl. Det eneste som var litt kjipt med dette alternativet, var at toget ikke stoppet der. I utgangspunktet hadde vi derfor ingen garanti for at vi kom oss til Bergen denne dagen. Den tid, den sorg. Akkurat nå var fokuset å bare komme seg til Haugastøl fort som F og satse på at vi klarte å finne haik til Ustaoset og rekke toget derfra.

Vi gønnet på nedover Grønehallet og masjerte gjennom råtten snø, gress og lyng. Da vi kom ned til anleggsveien ved hyttefeltet på nordsiden av Sløddfjorden var det bare 25 minutter til toget ankom Ustaoset. Vi befant oss på Haugastøl, fremdeles på ski og ante ikke om vi fikk haik. "Det skal et mirakel til for at vi rekker det toget" var det eneste jeg tenkte på. Likevel kjørte jeg på i høyt tempo. Caroline fulgte på. Av en eller annen merkelig grunn hadde jeg fremdeles et håp om å klare det.

Caroline ved varden på Folarskardnuten
Caroline ved varden på Folarskardnuten

Vi utnyttet de små flekkene med snø på siden av veien og kunne renne et stykke. Snøen tok raskt slutt, og vi hev av oss skiene og småjogget ned til hovedveien. Anleggsveien var våt og gjørmete av nysmeltet snø. Dette gjorde den veldig tung å gå i. Tungt føre hadde vi jo hatt de siste timene uansett, så dette var ikke noe nytt.

Da vi kom ned til hovedveien var det 15 minutter til toget gikk. Planen min nå var ikke å haike, men å faktisk stoppe første bil som kom kjørende i retning Ustaoset. En svart Volvo kom rundt svingen. "Den der skal vi sitte på med" sa jeg til Caroline før jeg bykset ut i veien og veivet hemningsløst med begge armer mens jeg hoppet opp og ned. Bilen slakket farten og stoppet. Mannen sveiver ned vinduet. Jeg forklarer situasjonen og sier at han er vår eneste sjanse til å komme oss til Bergen i kveld og rekke jobb i morgen. "Hopp inn!" sier han. Vi laster ski og staver mellom oss i setene. På veien hilser vi på både ham og konen og forteller mer detaljert om situasjonen. Selv var de på vei til Geilo for en langhelg på hytten.

Kjøringen ned det bratte Folarskardet
Kjøringen ned det bratte Folarskardet

De kjører oss helt til togstasjoen på Ustaoset. Der er vi 5 minutter før toget kommer. Vi takker paret voldsomt for kjøreturen og ønsker dem en fin helg. Jeg kunne ikke tro at vi faktisk klarte å rekke dette. Det skal i utgangspunktet ikke gå an i den situasjonen vi befant oss i. Både jeg og Caroline lo godt av det hele. Vi gikk ombord på toget da det ankom perrongen, satte oss godt til rette i setene og kunne endelig senke skuldrene. Jammen ble det en flott, spennende og innholdsrik 17. mai. På Finse var det mange slitne skifolk som kom ombord og det var vakkert å se solen senke seg over fjellene. Tusen takk for en nydelig tur, Caroline!

Kart

Benutzerkommentare

Kommentartitel:
Zeichen: 1000
Kommentartext:
Du musst angemeldet sein, um Kommentare schreiben zu können.