Senja skimo (03.02.2018)

Geschrieben von hmsv1 (Hannah Vickers)

Startpunkt	Hestesletta
Endpunkt	Senjahopen
Tourcharakter	Randonnée/Telemark
Tourlänge	5h 00min

Denne helgen dro jeg til Senja for å være med på opplegget "Sans Senja Skimo" som var egentlig en topptur konkurranse, men jeg hadde ikke tenkt å være med av den grunnen. Har lenge hatt lyst til å gå toppturer på ski på Senja, men før nå har jeg aldri fått det til. Så dette var en god anledning for å gå en fin og lang topptur på Senja, særlig nå som det var meldt knallfint vær hele helgen. Jeg bodde i en liten leilighet på Mefjord Brygge i vakre Mefjordvær der jeg ankommet på fredag ettermiddag så jeg hadde god tid til å slappe av før konkurransen skulle starte kl.11 på lørdagen. Pga det uendelig lang periode med tørt og kaldt vær var det mye hardt føre i fjellet, så det hadde blitt en beslutning for å legge om løypa for å gjøre den så sikker som mulig. Selv om faren for skred var liten var det fortsatt fare for utglidning og det var ikke noe ønskelig. Jeg pakket stegjern og skarejern for å være helt sikker på at jeg skulle klare å komme meg trygt opp alle motbakker.

Første etappen av løypa gikk opp mot Lille Hestvatnet fra nordøstsiden. Jeg hadde gått med skarejern fra starten, så det gikk ikke så fort for min del, men jeg var svært takknemlig for at jeg hadde tatt dem på tidlig siden øvre delen av denne motbakken var veldig hard og jeg havnet bak en kø med folk som slet med å få godt feste uten skarejern. Omtrent 100hm før vannet bestemte jeg meg for å bytte til stegjern slik at jeg kunne få gå rett opp og kommet forbi køen......
Nå var det en transportetappe over vannet før neste oppstigning på Store Hesten. Det ble på med ski igjen, men jeg fant ut ganske snart at hele ryggen opp Store Hesten var dekt av hard og isete snø, så det var ikke lenge før jeg hadde tatt stegjerna på igjen og bootet hele veien opp til snupunktet på Store Hesten. På tur opp dit traff jeg på flere av de i konkurranseklassen som var i gang med nedkjøringa. Det så ikke så artig ut spør du meg. Uansett, jeg fortsatte med å boote opp og tok noen bilder underveis selv om noen skyer hadde ødelagt det fine dagslys. Det var en flott utsikt men jeg vil tro at det kunne vært enda finere om vi hadde gått helt opp til toppen av Store Hesten. Det var dessverre ikke en del av løypa i dag siden det var vurdert å være for hardt føre for å få folk trygt opp dit.

Nedkjøringa fra Store Hesten var kanskje dagens verste opplevelse og med unntak av noen få svinger jeg fikk til på små flekker med fokksnø, var det stort sett skrenseteknikken som ble tatt i bruk for å komme meg ned til Lille Hestvatnet igjen. Der var det en lettelse å være ferdig med den første nedkjøring! Fra vannet var det et lite stykke å gå på ski opp Lille Hesten før resten av oppstigningen ble gjort til fots. Bedre føre her for å boote, så jeg trengte ikke ta stegjerna på. Nedfarten var noe behageligere enn på Store Hesten, med en blanding av fokksnø på skare og litt knekkebrødskare - men langt bedre enn glatt skare ihvertfall. Nå var det en fin tur opp på puddersnø (ja, PUDDERsnø) i østflanken på Roalden. Siste 100-150hm var det booting igjen med ski på sekk. Skyene hadde nå forsvunnet og sola fikk titte frem så alle av oss som var der oppe i den tiden fikk se en nydelig solnedgang før en nedkjøring i noe flatt lys. Det var derimot veldig fint føre her (pudder!) så selv om det var litt dårlig med belysning var det fortsatt en flott opplevelse. Løypa gikk videre mot skaret under Burstinden, men da jeg hadde kommet frem var klokken blitt ganske seint, rundt kl.15 og de sikkerhetsansvarlige der anbefalte at jeg dropper denne siste toppen for å kunne kjøre ned i så godt lys som mulig da det var fortsatt dagens "mest krevende nedkjøring" for å komme ned til Senjahopen. Jeg hadde faktisk håpet at dagens verste nedkjøring hadde blitt unnagjort på Store Hesten, men det viste seg at det var fortsatt en krevende nedkjøring som ventet oss på vei ned fra skaret. Her var det ikke bare steinhardt føre men det var også mørkt, så det ble mer rolig skrensing igjen før det ble noe slakere og jeg fulgte de gule pinnene nedover.

Det var noe av en stor lettelse å ha kommet ned uten å ha brukket noen bein og selv om det var en kjempefin løype som jeg har lyst til å gå igjen, er det lite sannsynlig at jeg skal gå den når det er såpass hardt føre....