Mats' første skikkelige topptur gikk til Svarthetta. Det så litt mørkt ut for turen, men tåke og minus 12 grader, men vi tok sjangsen. Fikk nydelig pudder i skogen, men det var tett og litt kjipt å gå. Over tregrensen bratner det til, og det ble skarete. Vel over det første toppunktet halvveis på turen begynte vi å se antydning til blå himmel, og fikk ny motivasjon. Og plutselig var Svarthetta synlig foran oss, og den og de andre toppene i Hemsedalsfjellene badet i tåke. Opp første heng på selve hovedtoppen var det hardt, men greit å gå frem til de siste 20 høydemetrene, de måtte skiene på ryggen. Videre oppover ryggen var det avblåst og steinete. Vi bestemte oss for å begynne nedkjøringen under det siste henget - januarsola tok oss rett og slett, og vi måtte ned før mørket kom. Utover å miste selve toppen var det ingen tap, elendig skikjøring med kun stein og skare.
Kommentarer