Øvredal - Sveningen, rundtur (17.06.2017)

Var på Sveningen for noen uker siden, men da fra Hausdalsiden.

Vurderte ulike startsteder og retning. Siden jeg også hadde bilen å tenke på, så ville det bli start og slutt samme sted. Valget var egentlig enkelt. God parkering ved golfbanen. Passende start på flat mark for å varme opp før første stigning.

Og er man ikke blitt oppvarmet da, så blir man det opp Knutsbrekko. Motiverende skilting underveis hjelper på humøret.
Så noenlunde greit terreng før den kraftigste stigningen opp til Sveningen.
Det er jo litt steinete og ulendt på Sveningen. Men etter at man er kommet ned igjen til sadelen mot Søtefjellet, så er det enkelt og lettgått terreng.

Eneste ulempen med denne planen er å måtte traske 5-6 km på asfalt tilbake til bilen etter å ha kommet ned til Midsætret.

Når man kommer passende høyt over tregrensen får man flott utsikt over dalen.

Fra ca 490 m høyde og opp til toppen av Sveningen er stien greit merket med hvitmalte firkanter og stort sett tydelig. Ned igjen på andre siden er den også merket på samme måten, men her er merkene litt mer slitt. Det ville vært vanskelig å følge stien i det ulendte, steinete terrenget om det ikke hadde vært for merkingen.

Fra sadelen av er stien tydelig og grei å følge selv om den ikke bar preg av at altfor mange mennesker tråkket her. Derimot hadde jeg hatt følge med en hjort hele veien fra Knutsbrekko over Sveningen og videre. Så aldri selve dyret, men sporene var helt ferske og ikke på noen måte svekket av nedbør.
Etter lunsj på Søtefjellet trodde jeg at jeg så noe som kunne være noen dyr i skråningen ned mot Øvredal. Men avstanden var for lang til å kunne si det sikkert, og jeg hadde hverken kikkert eller telelinse med. Vinden kom heldigvis fra sør og stien gikk slik at jeg var i skjul for dem. Siste stykket forlot jeg stien med kamera skuddklart og over kammen mot der jeg trodde de kunne være. Men der var det selvsagt ingen dyr. Returnerte til stien, men var da så oppsatt på å få riktig GPS-track av stien at jeg glemte å gå oppom toppen til Sauskolten. Vel, vel, da har jeg påskudd til å ta turen omigjen senere.

Utsikten er upåklagelig hele veien, og det er og litt fasinerende hvordan perspektivet endrer seg når man forflytter seg langs ryggen. Terrenget er åpent helt til nedstigningen fra Midseterfjellet. Noe myr og gjørmete partier etter at man har kommet under tregrensen, samt typisk tilhørende glatte røtter. Men jeg tok det som nok et argument for at den retningen jeg hadde valgt på turen var den rette.