Torfinnstindtraversen (20.07.2002)

Torfinnstraversen i regn, tåke, sol, regn og atter tåke

Med en nokså optimistisk værmelding i baklomma tok vi sjansen og kjørte oppover mot Bygdin selv om skyene hang regntunge over fjellene denne lørdagsmorgenen. Vi hadde lyst til å prøve oss på traversen over Torfinnstindane.
Nokså presis ti over ti la M/B Bitihorn nesten fullsatt fra kai ved Bygdin Høgfjellshotell og tøffet vestover vannet. Skyene tok til å lette noe og humøret steg proporsjonalt.

Fremme ved Torfinnsbu gikk de fleste passasjerene av. Stort sett alle bar lette dagstursekker og vi antok derfor at de hadde tenkt å gå tilbake til riksveien langs vannet. Vi på vår side, ruslet vestover steinstranden så snart vi hadde fått på oss de blytunge sekkene, på jakt etter en egnet teltplass. Våre mest optimistiske tanker gikk ut på å ta en god dagstur den påfølgende dagen også, så vi gikk derfor inn for et litt høyereliggende teltplassalternativ, nemlig et nokså flatt utspring omlag 250 høydemtre over Nybui.

Godværet hadde i mellomtiden fått skikkelig tak, og vi kunne nå skimte hele Torfinnstindmassivet med sine sorte, forrevne formasjoner samtidig som en stekende sol lokket frem litervis med svette. Slitne ankom vi hylla vår med en nydelig utsikt over Bygdin. Teltplassen viste seg å være minst så god som vi hadde håpet på.
Teltet ble slått opp før vi intok en bedre lunsj i sola. Været virket kjempelovende. Omkring oss var det mørke regnskyer, men akkurat her rundt Bygdin var det et nydelig sommervær.

Klatreutstyret ble pakket før tok fatt på resten av den middels bratte bakken opp mot skille hvor selve fjellet overtar for de gresskladde eller steinrøysdekkete bakkene. Vi hadde lest flere beskrivelser av ruta tidligere, med et vell av renner og diverse nøkler for å finne frem. Helt til høyre var noen antydninger til renner, mens midt i mot gikk en dyp renne fylt av en bekk opp mot eggen noe øst for Østtoppen. Et par endre vandrere forsvant opp i ei renne lenger vest, ei renne som så ut til å ende oppe i svarte veggen innunder østtoppen.
Markeringen var sparsom, enkelte utydelige T'er vitnet om at noen hadde fartet her med malingsboks en gang, men vardene som ofte viser vei på en del topper i Jotunheimen var ikke å se. Vi ble derfor etterhvert usikre på om vi hadde valgt riktig rute.
Vi fulgte fjellet litt på høyre side av den tydelige renna med bekken i. Her slynget det seg en enkel vei i siksak oppover fjellet som var uproblematisk å følge selv om det så bratt ut nedenfra.

Mens vi funderte på hvilken vei vi skulle ta, innhentet regnværet oss fra sydvest, og snart var fjellet vått utenpå, mens vi var våte både innvendig og utvendig.

Fjellet ble etterhvert brattere, så vi valgte å skjære over til venstre i den tydelige renna. Et par steder rant bekken ganske trangt gjennom skjæringer, og vi hadde virkelig følelsen av å være skyteskive for eventuelle steinangrep ovenfra. På grunn av dette valgte vi etterhvert å gå litt i siden og ikke nede i bunnen av renna.
Renna var overraskende slak, men regnværet og alle de løse steinene gjorde det litt skummelt likevel. Vi lurte flere ganger på om dette virkelig kunne være riktig vei, men en og annen rødmalt T bekreftet at dette nok var veien.
Et stykke lenger oppe delte renna seg i to rundt et utspring før den gikk sammen igjen lenger oppe. Et kort stykke under toppryggen viste en varde og et tråkk vei ut til venstre og med litt lett klyving på såpeglatte steiner fulgte vi ryggen på venstre side av renna opp til toppen av massivet. Herfra var det kun et kort stykke vestover opp til toppen.

Torfinnstindane var tåkefangere for sydvestværet denne dagen. Nordover i Svartdalen kunne vi se ganske mye, men sydover mot Bygdin var det kun en hvit vegg av tåke. Det småregnet og var alt annet enn kjempekoselig på toppen, men vi bestemte oss likevel for å kikke litt videre vestover mot midttoppen etter en liten pause ved varden.

Omlag hundre meter vest for toppen var det slutt på gåterrenget. Vi fant to rapellfester med flere slynger festet rundt hver av dem. Den korteste rapellen viste seg å være lengst mot nord, og ut mot Svartdalen. Her var det en kort rapell på en 10-15 meter ned en fjellskrent som ikke byr på spesielt store problemer å klatre opp i godvær.
Rapellfeste var imidlertid langt inne på fjellet og tauet løp over to steinkanter. Dette i kombinasjon med at tauet og alt annet var klissvått gjorde at vi ikke fikk dratt med oss tauet ned igjen. Dette merket vi selvsagt først etter at begge hadde rapellert ned, og Tor Erik måtte derfor klatre opp igjen og lage et nytt rapellfeste.
Videre 50 meter ned mot skaret var det bratt og løst, men greit så lenge man var forsiktige.
På andre siden fulgte vi stort sett ryggen opp mot Midttoppen, et kort, lett klatrepunkt ble med en gang vanskeligere på de såpeglatte steinene, men vi kom oss etterhvert trygt opp.
Akkurat her opplevde vi for øvrig den fineste delen av turen. En kort glippe i uværet sendte varmende solstråler ned til to forfrosne fjellvandrere. Først i kombinasjon med regn, deretter bare sol. En kraftig regnbue tegnet seg over Svartdalen, og Østtoppen lå etterhvet badet i sol. Selvsagt måtte kameraet frem for å forevige dette!

Veien fra Østtoppen til Midttoppen hadde vært enklere en forventet, men på Midttoppen så vi i alle fall hvor den bratteste delen av turen befant seg. En nokså loddrett vegg på omlag 25 meter var eneste vei videre vestover. Tauet ble klargjort, og i tåka (som igjen kom sigende) var det godt å vite at vi hadde rikelig med tau med våre 60 meter. Rapellen var litt ekkel på det glatte fjellet siden støvlene stadig skled, men tyngekraften tok oss greit ned denne veggen også. Det var tydelig at her lå utfordringen dersom man går fra vest mot øst, med et par skikkelige klatrepunkter.
Fra det vesle hakket vi rapellerte ned i var det et kort klatrepunkt opp på en ny rygg som endte i et nytt rapellfeste 20-30 meter lenger borte. Denne hammeren var den enkleste av de tra hamrene ned fra Midttoppen, og kan strengt tatt gås uten sikring i tørrvær dersom man er sikker på seg selv. Vi rapellerte imidlertid de ca. 15 meterne ned til enden av et kort flatt stykke før nok et rapellfeste med en håndfull slynger markerte begynnelsen på den siste hammeren ned til skaret mot Vesttoppen.
Denne rapellen var lengre igjen, med godt og vel 20 meter, og så bratt at sikring er nødvendig uansett vær for alle normale dødelige.
I bunnen av rapellen kom vi ned i et trangt og uhyggelig skar, i alle fall virket det uhyggelig i dette været med tåkegufs som blåste opp fra renna i sør og fra den brefylte botnene i nord før de møttes akkurat her i skaret.

Rett opp fra renna var det bratt klatring, men ved å gå litt ut i siden mot syd ble det vanskeligste omgått. De siste 5 meternte før vi var oppe på eggen mot Vesttoppen var det lett klatring, men de sleipe steinene krevde forsiktighet. Noen få minutter etter at vi var oppe på ryggen stod vi ved den beskjedne varden på Vesttoppen. Utsikten var null, og det var allerede blitt merkbart mørkere.
Det ble med andre ord ikke noe langt opphold på toppen. Fra Vesttoppen var det først et par hunde meter med smal egg, men selv i vått tåkevær (kanskje nettopp på grunn av tåka?) var det ikke spesielt luftig eller krevende. Etter dette blir eggen til en bred rygg med steinur.

Vi skrådde ned, først litt mot sydvest, og senere sydøst igjen og tittet ut av tåka igjen sånn ca. 1600 moh, og kunne konstatere at vi ikke var på alt for ville veier i det vi kunne se teltet rett nedenfor oss.

Etter å ha gått i pøsregn ned til teltet, klarnet det plutselig opp igjen, og det ble så fint at vi og myggen kunne kose oss med maten ute. Vi med brødmat, myggen med noe helt annet!

Været den påfølgende dagen var av en sånn karakter at vi reiste med første båt tilbake igjen hvorpå vi reiste til Bitihorn for å klatre litt.