Tjuvhanshula

Beskrivelse

Hula der Hans Trefothaugen - i følge Mikkjel Fønhus i debutromanen "Skoggangsmand" (1917) - levde som fredløs inne i Buvassfaret. Det var etter en tragisk hendelse ved stavkirka i Hedalen der Hans nesten tok livet av en mann, at han rømte til skogs og levde av fangst og fiske, samt det han stjal fra setrer og gårder i området. Kollen hvor hula ligger har fått navn etter Hans, og heter i dag Tjuvhanskollen.
Hula, som er skiltet, nås via stier og skogsveier fra øst; fra Bergevannene. Se rutebeskrivelse.
Her skildrer Fønhus hvordan Hans finner hula i boka fra 1917 - en skildring man vil kjenne seg igjen i den dag i dag, om man besøker området:

''Høgst dag gikk snøen i en sørp, og det var uframkommelig i skogen. Hans lå og sov. For han var sliten og trett etter turen ute fra åsene. Av og til var han vaken. Og han kjente seg så glad og fri, som en annen mann. Her kunne han gå når han ville og sove når han ville, uten å spørre noen om det. Og redd behøvde han ikke være for å treffe folk. Sjelden kom det noen her inn dette årsens leite. Det kunne da eneste være fugleskytterer, men de holdt seg helst lenger heimpå, inni Eidskøllen og derborti.
Da sola tok til å gli bakom Gulmøsahøgda, fikk han ikke sove lenger. Han snørte sammen hiten, hengte orrene utenpå og gikk i tåreimene på bjørkeskiene.
Snøen hadde ikke skorpet seg ennå, og han sokk. Det bar østover mot oset, men så svingte han, og gikk tvers over vatnet og opp i brattlia på andre siden. Der ble han borte.
Det var en høg, ulendt bergkolle øverst på høgda. Grenen furuskog kledde toppen. Lenger nedi svarte revner og skar. Bjønnen brukte grave hi nedunder der årligårs, for slikt et ulende fantes ikke på hele åsen. Det var digre gråsteinurer og bratte hufs; det var vindfall på kryss og tvers og småskog så tett at det mest ikke var framkommelig.
Da månen kom opp, og skaren var gåendes, gikk Hans Trefothaugen der oppe under kollen og lette.
Det han lette etter var et lagelig sted der han kunne få seg opp en slags hytte, og holde til, en tverrbratt hammer, en bergslukt.
Han kløv og raste, og bar skiene. Time etter time gikk han der i vårnattens blå måneskinn.
Så skalv dagen igjen. Orren tok til å buldre på Drensprengen, djupt nedunder ham. Måneskyggene ble tynne og utviskete.
Da hadde han funnet det han søkte. Oppunder en bergvegg lå to digre kampesteiner på skrå imot hverandre. Det ble et lite trekantet rom der inne, stort nok for en mann. Bare å legge tak av stokker og torv og tømre i hop en vegg på utsida, så var det hytte så god en trengte.
Det var under bratteste kollen dette. Høgt over ham hang krøklete furuer, og lave, lurvete granstudser kløv i skarene.''

Weitere Bilder

© Ole-Petter Andersen

Tourberichte

• • 
  • 2
  • 
  • 
  • 
   31.10.2024 - Tjuvhanskollen - I Mikkjel Fønhus sitt rike, geschrieben von Atomsilda
• • 
  • 
  • 
  • 
  • 
   18.05.2024 - Tjuvhanskollen, geschrieben von Line
• • 
  • 
  • 
  • 
  • 
   08.06.2020 - Tjuvhanskollen, geschrieben von Larspet
• • 
  • 
  • 
  • 
  • 
   31.07.2017 - Tjuvhanshula - og et veivalg som aldri skal repeteres, geschrieben von Olepetter