Breitinden (25.12.2020)
| Startpunkt | Vasstrand |
|---|---|
| Tourcharakter | Wanderung |
| Karte |
|
| Besteigungen | Breitinden (843m) | 25.12.2020 |
|---|
Vakker dag for å gå en fottur i lag med Phil og Emily, et par fra Storbritannia som jeg hadde nylig blitt kjent med. Emily hadde fått seg jobb på UiT og Phil tar utdanning til å bli kvalifisert som IFMGA guide/tindevegleder. Vi hadde vært på et par turer tidligere i desember og kom godt overens med hverandre, og det var kjekt å kunne tilbringe 1. juledag sammen med noen andre britiske folk mens vi ikke kunne reise (eller: vi kunne ha reist hjem, men ikke uten karanteneplikt etter ankomst til Norge). Breitinden ble plukket ut som turmål siden Phil og Emily skulle rekke en julemiddag seint på ettermiddagen og måtte få gjort forberedelser og matlaging. Breitinden er jo enkelt og greit og med det nesten ikke-eksisterende snødekket på yttersida, ville det bli ganske effektivt å komme seg opp med kun brodder. Jeg pakket stegjern alikevel.
Etter en rask innmarsj over frossen myr og bærende skaresnø kom vi ganske kjapt opp til krattskogen, som var egentlig ikke så ille. Kanskje vi hadde flaks og fant en fornuftig rute gjennom hele greia, hvem vet... Og så måtte vi gå opp en liten, bratt motbakke som skulle føre oss opp til skaret mellom Breitinden og Ryptinden og den vanligvis består av steinur, men Phil fant en slags søkkformasjon som var godt dekt av bærende snø, og det gjorde det ganske lett å komme opp. Vinden tok seg opp da vi nærmet oss skaret så vi tok ikke noen lange pauser underveis. Jeg måtte ta på meg en jakke til for å stenge ut kulden! Gikk opp i steinura i nederste del av vestryggen, og så fulgte vi noen snøflekker helt til topps. Hadde egentlig trodd at det ikke skulle bli nok snø til å dekke steinura, men det var akkurat nok så det ble en ganske enkel tur opp ryggen. Null klyving og null behov for stegjern. På selve toppen måtte jeg peke ut noen favoritttopper i området mens vi nøt den fantastiske utsikten og nydelig mørketidslys. Stiv kuling var det fortsatt, men med en ordentlig dunjakke over de tre andre jakker jeg allerede hadde på meg var det faktisk ganske behagelig å sette seg ned og spise :-)
Etter en liten tur opp til det høyeste punktet for å ta enda flere bilder, begynte vi turen ned igjen. Alt virket bra, ihvertfall frem til vi traff den snøfrie steinura igjen. Her gikk det skikkelig galt for Emily som var et lite stykke bak oss. Hun hadde maks uflaks og sklei på en stein som var dekt i et tynt og usynlig lag med is...... og prøvde å holde balansen ved å sette hånden ned da hun landet. Beina overlevde, men håndleddet knekte under den store belastningen! Naturligvis hadde Emily masse smerter med en gang, så det gjaldt å finne en måte å støtte det på for å fortsette turen ned til bilen. Heldigvis hadde begge hatt grunnleggende trening i førstehjelp siden de hadde jobbet i Antarktis i noen år, så selv om det ble en sakte og forsiktig tur ned, kom hun ned til bilen i rimelig godt humør. Vi ringte til legevakta med en gang for å melde fra om at hun skulle stikke innom for å få behandling. Det ble selvsagt en litt blandet 1. juledag for deres del, men turen frem til uhellet hadde ihvertfall vært veldig fin!
User comments