Ørnenuten, Skotsfjell og rød skogsmaur (01.09.2023)

Fri fredag og god værmelding, må bare bli tur det!
Valget falt brått, mellom de klart hørbare kaffeslurkene på kvisten, på Brattefjell/Vindeggen-området, med fokus på Ørnenuten og Skotsfjell.
Hatteskartjønn blinka seg ut som en god base camp med utsikt til Vindeggen og de to tidligere nevnte toppene.
Parkerte ved Våtjønn utpå formiddagen og lempa ut tungsekken i godværet.
Varmt og godt, nesten ikke ei sky å skimte, faktisk nesten litt for bra vær...hvis det er lov å si det da...
Peisa innover umerka sti/sauetråkk til jeg ikke makta "presset" lengre og dura ut i sumpmyr, vier og kratt....back in business as usual...
Karra meg fram til Hatteskartjønn og mekka en perfekt camp i myra....hvis man ser bort i fra all den marsjerende og nysgjerrige røde skogsmauren som inntok alt jeg la på bakken.
De marsjerte på teltet, gassbrenneren, oppetter bein og kropp...jeg var i ett med naturen!
Etter ei kjapp mat- og svartkruttpause, med litt bitter ettersmak av skogsmaur, tok jeg strak kurs Ørnenuten.
Med det navnet forventa jeg meg selvfølgelig patruljerende og sirklende kongeørner over toppområdet, men skuffende nok så jeg ikke et eneste fjærkre på turen.
Men derimot fikk jeg i det minste klyvd litt i bratthenget og det er da noe...
Rolig pause, hvis det er noe som heter det, på toppen før jeg tusla "urolig" ned igjen.
Tilbake til camp måtte jeg dele middagen med de hardt arbeidende skogsmaurene som hadde det litt kjipe kveldsskiftet men som patruljerte området med godt mot.
Prøvde å legge meg ned i lyngen etter det litt reduserte middagsinntaket, men det ville absolutt ikke skogsmaurene ha noe av....her skal ingen hvile må vite...opp å jobbe!
Jobba meg opp opp et bratt, krattete heng med retning solnedgang.
Utpå enden av toppområdet blåste det en ganske sur vind, bare å kle på seg, men ingen påpasselig skogsmaur å skue, ned i kreklingen å duve.
Lå og duva lenge, glemte nesten solnedgangen og skogsmaurapokalypsen!
Ikke at det gjorde så mye å glømme solnedgangen, den blei bleikere enn en gjennomsnittsnordmann om vinteren...
Vel....tusla tilbake til camp for å fiske litt...fiske litt Hatteskartjønn-kjøla øl altså....
Fikk fangst på første forsøk, når du veit hvor de står hjelper det betraktelig, men gleden av å dra de på land er fortsatt like stor.
Nøyt den nytrukne ølen, fersk og sprudlende mens jeg så på den småfulle månen....
De røde og svarte bakkemannskapene hadde nå trukket seg tilbake til kaserna for en velfortjent hvil, nå var det luftrommet som ble patruljert..... av summende mygg.
Etter å ha vært på nok en vellykket fisketur var det på tide å krype ned i dunposen.
Kølmørkt ute, total stillhet...sovna umiddelbart.
Våkna grytidlig av en kneggende lirypestegg, men gikk tilbake i midlertidig koma.
Sto opp før soloppgang og mekka usedvanlig mørk kaffe og tjukk havregraut.
Tok så strake turen opp på Skotsfjell, med prinsippet gå rett på, for å få opp varmen.
Kaldt ute, nattefrost.
Oppe på toppen åpenbarte sola seg og varma godt....sovna faktisk i kreklinglyngen der oppe.
Tusla så rolig tilbake til camp hvor fotsoldatene var i full aktivitet.
Etter utallig skogsmaurknipsing fra alt som skulle pakkes ned kunne jeg endelig sæla på tungsekken og begynne på turen tilbake til bilen.
Men det føltes som om jeg manglet noe på veien tilbake....var det ikke en rødtopp til området da? Joda, kort mysing på GPS og PB-kartet, og Døvlingtjørnfjellet dukka opp....altså neste stopp...

Tok noen bilder på denne turen men kortleseren har konka ut, så de får evt komme seinere.