The Nose på El Capitan - storveggsdrømmen realiseres (13.10.2017)  

El Capitan – Kapteinen - en 1000 meter stupbratt vegg av renskåren granitt i den sagnomsuste dalen Yosemite i California. Dette er kanskje verdens mest kjente storvegg, og jeg husker første gang jeg så den på en eller annen amerikansk klatrefilm. Den gangen tenkte jeg at, opp dit skal jeg aldri i livet! Men med årenes løp har den tankegangen endret seg. Likevel, da jeg, Andreas og Kristoffer reiste til USA på et seks uker langt klatreeventyr denne høsten, så var vi fortsatt ikke sikre på om denne veggen var innenfor rekkevidde for oss. Men vi ville reise over for å finne det ut!

Forord og forberedelser med tekst og bilder finnes i denne rapporten:

• https://peakbook.org/500fjell/tour/242026/Washington+Column+-+skole+i+teknisk+klatring.html

Kristoffer sin beretning fra turen:

• https://peakbook.org/kristoffergh88/tour/242034/The+Nose+p%C3%A5+El+Capitan.html

Logistikk og utstyr

Etter å ha opplevd både juling og mestring de første dagene våre i Yosemite, med blant annet en øvelsestur opp Washington Column begynte planleggingen for en bestigning av El Capitan via den mest populære ruten ”The Nose” for alvor. Logistikk og planlegging er helt avgjørende for en vellykket bestigning av denne storveggen. Det handler om gode rutiner innad i taulaget for effektiv oppdrift, studering av førerverk og fornuftig pakking av heisesekkene. Med oss oppover i veggen hadde vi et fyldig storveggsrack for teknisk klatring med 3-4 av hver kamkilestørrelse fra svart alien til blå #3 camalot, og en eller to i strl #4. I tillegg av sikringsmidler hadde vi med et sett messingkiler, dobbelt sett offsetkiler og en camhook som kan være kjekt opp mot Boot flake, Great Roof og Glowering spot. Veldig mange av rissene på The Nose flerrer utover, spesielt der det tidligere ble hamret inn bankebolter, såkalte ”pinscars”. Derfor anbefales det på det sterkeste å anskaffe et eller to sett med Totem kamkiler eller offset aliens. Det ble såpass mye sikringsutstyr at vi måtte fordele utstyret mellom sittesele og en egen utstyrsslynge over skulderen. Fant ut at små sikringsmidler hadde vi på utstyrsslynga og store sikringsmidler på selen.

Vi estimerte å bruke fire dager på turen i tillegg til en dag hvor vi klatret de fire første taulengdene til Sickle Ledge og fikserte tau derfra og ned til bakken. Det anbefales! For de fire dagene i veggen hadde vi med oss to heisesekker på 70 og 90 liter, en port-a-ledge (uten fly) og en bæsjebøtte i form av en 15 liters fryseboks med skrulokk. Vi heiste dette via et 10,5mm statisk tau fra Singing Rock. Vekten ble fort på over 60 kg, men vi greide oss uten å lage noe taljesystem. Derfor er det viktig å være kritisk til hva man har med seg. Såkalt ”spacehauling” med micro traxion og jumar fungerte greit, men tungt? Å ja! Som ledtau brukte vi et 10mm heltau fra Tendon, og for tremannstaulag er det kjekt med et tredjetau for å jugge opp på med jumar samtidig som andremann jugger opp på ledtauet og renser sikringer. For heisesekkene er det fornuftig å medbringe et 15 meter langt ”lower-out” tau som kan brukes til å henge sekkene opp i standplass med en avbundet bremseknute. Noen taulengder traverserer et stykke til siden, og da er det kjekt å kunne fire sekkene ut fra standplass når de skal bli heist opp, og unngå en stygg pendel. Vi brukte et 5mm tykt tau til dette, men ville nok heller hatt et 6 eller 7mm tykt tau i stedet. Klatrebutikken i Half Dome village var dessverre utsolgt for de dimensjonene. Et tips til heisesekkene er å ha øvre del av en avkappet brusflaske til å beskytte knuten på heisetauet til sekkene. I tillegg anbefales det å investere i en svivel for å unngå at heisetauet blir tvinnet i hjel. Av vann hadde vi med 4L pr pers om dagen, og det var helt klart det som tok det meste av vekten. Heldigvis ble det lettere de neste dagene. Vi drakk opp alt vannet, så ikke gå ned på det! Vann har aldri smakt så godt som på denne turen.

Av mat spiste vi brødskiver, clif bars, beef jurky og til middag ble det annenhver dag posemat eller boksemat som vi varmet opp i jetboilen. Vi prøvde å pakke systematisk i poser og ha en egen dagsturpose lett tilgjengelig i den øverste heisesekken med mat, drikke, førstehjelp, solkrem, multitool, ducktape, hodelykter, bæsjeposer (kjøpes på Half Dome village) og litt ekstra klær. Det blir kaldt på natten, ned mot 0 grader, så ha med en god sovepose. Vi droppet liggeunderlag siden vi hadde port-a-ledge, men da er man avhengig av å legge noe klær under seg.

Fiksing til Sickle Ledge

Vi skjønte at det kom til å bli en helsikkes jobb å få med seg blytunge heisesekker opp denne veggen som er så høy at bilturister som kommer inn dalen nesten får nakkekink idet de forsøker å se opp mot toppen. Et triks som mange gjør og som vi også gjorde var å bruke en dag der vi kun klatret med en lett dagsturssekk i laget opp de fire første taulengdene til Sickle Ledge. Fra denne hylla kunne vi fiksere tauene ned til bakken (kreves 3x60 meter) slik at vi kunne ta en natt i bobilen og jumarere rett til hylla og videre oppover i veggen et par dager senere. Dagen i mellom ble brukt til pakking og siste finjustering i planlegginga.

Klatringen opp til Sickle Ledge skulle visstnok være såpass tøff at dersom man føler at det går fint så går resten av klatringa også greit. Vi kom oss tidlig av gåre fra El Cap Meadow og freste gjennom skogen på den hele 15 minutter lange anmarsjen til innsteget. Ikke mange storvegger i verden som er så utrolig tilgjengelig! Opp til innsteget til første taulengde er det litt klyving før det bratner til for alvor og tauet må på. Kristoffer satte i gang showet og nølte ikke et sekund med å ta fram taustigene. Denne lengden ser ganske lett ut, men i realiteten er det temmelig hard 7+ klatring i Yosemite stil. Glatt granitt! Og jeg oppdaget altfor sent at jeg burde skaffet en flatere og stivere klatresko (for eksempel La Sportiva TC Pro) enn de jeg allerede hadde. Det er fordi at klatringen for føttene handler i stor grad om å jamme føtter eller smøre. Det er ikke som vi er vant med i Norge, alltid en liten krystall å stå på. Vi kunne helt sikkert klatret mer i fri enn det vi gjorde, men det er tøft mentalt å veksle mellom friklatring og teknisk klatring. I tillegg hadde vi på oss så mye stæsj at det hele ville blitt ganske klønete. Taustigene og fifikroken ble vår venn!

Jeg tok meg en liten blund mens Kristoffer pushet den skarpe enden oppover i veggen. Lurt å ha hjelm her, for det er mye rart man finner ved bunnen av El Capitan slik som kamkiler, karabinere, taubremser osv. Vi vekslet på å lede de fire taulengdene opp til Sickle Ledge, og det gikk overraskende greit og effektivt. Tross alt, viktig å ikke bli for cocky! Den siste taulengden opp mot hylla fikk jeg blod på tann og forsøkte å jugge etter med to jumarer, men uten taustige med ren armkraft og høy frekvens. Amerikaneren som stod på hylla ved siden av Kris sa visst noe sånn som; ”first I saw him jugging like a beast with this yellow Grivel helmet and this pink Dynafit shoe, then I thought, this is gnarly!”.

Det viste seg at ned fra Sickle Ledge er det faste tau som henger der gjennom hele sesongen. Likevel valgte vi å fiksere begge våre to tau for å slippe å heise de opp neste gang.

Ulykken og endringer i planene

Samme dag som vi fikset opp til Sickle Ledge hadde våre to venner Jørgen og Øystein begynt ferden oppover i veggen på The Nose. De rakk opp til Dolt Tower den dagen og skulle etter planen fortsette videre mot Camp 4 på dag to, eller helst enda lenger. Vi andre lå og koset oss nede på El Cap Meadow og fulgte vår venner steg for steg gjennom kikkerten. Plutselig ser vi to skikkelser som beveger seg langt raskere enn alle de andre taulagene. De klatret simultant, altså at begge to klatrer samtidig med sikringer mellom hverandre på tauet. Dette er en rask, men risikabel måte på klatre på. Dersom bakerste mann faller drar han også med seg førstemann som kan skade seg stygt. Vi antok at det måtte være et rekordforsøk av noe slag. De passerer Jørgen og Øystein mens de er på vei opp mot El Cap Tower. Etter dette klatret førstemann opp på det som kalles for Texas flake før neste lengde fortsette opp til toppen av Boot flake. Det ”normale” folk gjør er å lede fra Texas flake til toppen av Boot flake før andremann følger etter og renser sikringer på vanlig måte. Deretter blir andremann firt ned til like under Boot flake for så å ta en pendel til en hylle lenger mot venstre som heter Eagle ledge. Pendelen omtales gjerne som ”King swing”.

For rekordjagere er det en strategi å ikke sette en eneste sikring i Boot flake, slik at andremann kan gå direkte i King swing uten å måtte klatre til toppen av flaket først. Konsekvensen av et fall på denne utklatringen kan være fatal fordi man da vil ta et langt fall rett ned i Texas flake. Vi får med oss i kikkerten at fremste mann klatrer oppover i Boot flake. Det er vanskelig å se på avstand om vedkommende setter sikringer eller ikke. Plutselig faller han, og Kristoffer som fikk det hele med i kikkerten tenkte først; ”kult, nå blir det en suser”, men når han ser hvor langt fallet blir og at klatreren smeller rett ned i Texas flake etter en 40 meter lang flytur så endret stemningen seg dramatisk. Jeg stod med ryggen til da jeg hørte et skrik oppe i veggen. Snudde meg og så med mine egne øyne slutten på fallet og at klatrehjelmen ble spyttet av og ned fjellet. Alle tre ble helt stille og tenkte nøyaktig det samme; at vi nettopp hadde vært vitne til et dødsfall, på samme plass som vi skulle opp neste dag… Det var en tanke som gjorde meg både redd, trist og kvalm.

En liten stund senere flakset det et helikopter inn mot veggen, og med god hjelp av blant annet Jørgen og Øystein kom redningsmannskapene seg til skadestedet og fikk transportert klatreren ut av veggen. Det viste seg å være en kvinne, Quinn Brett. Utrolig nok så overlevde hun fallet, men ligger nå på sykehus og er lam fra nakken og ned… Vi måtte bare overbevise oss selv om at det er forskjell på speedklatring med lange runouts og vanlig klatring slik vi utfører det. Likevel gjorde dette hardt inntrykk på oss, og det samme med Øystein og Jørgen som returnerte ned igjen dagen etter.

Da sirkuset hadde roet seg fikk vi omsider omstilt oss litt og finjustert pakningen for neste dag som skulle være den første på vei opp The Nose. Iløpet av kvelden og natten pådro Andreas seg en svært uheldig bihulebetennelse. Neste morgen var det ingen tvil om at det var uaktuelt for ham å være med på turen. Dagen etter ble derfor nok en mellomdag, men selv ikke etter denne følte han særlig tegn til bedring. Med usikre værmeldinger i sikte måtte vi ta en beslutning, og med Andreas sin tommel opp måtte det en omstilling til siden det nå bare var jeg og Kristoffer igjen i taulaget. Kjipt å ikke ha med Andreas siden vi nå hadde begynt å få til en svært god rutine i tremannstaulaget vårt. Likevel, sett i ettertid så er det nok to i taulaget det smidigste valget på denne ruta mtp mindre vekt i heisesekken, plass på standplass og ikke minst at port-a-ledgen kun har plass for to.

Kvelden ble brukt til å pakke om og legge en ny slagplan. Jeg var optimistisk siden jeg har vært mye på tur med Kristoffer tidligere. I tillegg til at jeg har full tillitt til ham som klatrer og sikrer så føler jeg at vi kommuniserer godt og er enige om det aller meste. Det er en viktig del i oppskriften til suksess på dette fjellet!

Dag 1 – til Dolt Tower

Tidlig på morgenen 13. Oktober forlot vi Andreas på meadowen med sekkene pakket for et fire dagers eventyr opp den mektige nesa på kapteinen. Vi var virkelig spente på hvordan turen kom til å bli i virkeligheten siden vi begge hadde visualisert mye av ferden i hodet. Kom oss bort til veggen, og mens Kristoffer jugget oppover det første av de tre fikserte tauene gjorde jeg heisesekkene klare for heising. Etter få minutter hørte jeg; ”fanden!”. Heisetauet rakk ikke opp til standplassen. Det er omtrent 55 meter, men her trenger man visst nøyaktig 60 meter! Vi fikk med andre ord ikke en knirkefri start. Så da gjaldt det å finne fram kameratredningsskillza med skjøting og heising forbi knute osv. Samme prosess måtte gjentas hele tre ganger til vi var oppe på Sickle Ledge. Heldigvis var tauet langt nok resten av turen herfra.

På Sickle ledge var vi ikke alene. Minst to grupper var foran oss ved Stoveleg crack, og bak oss var omtrent tre lag. Noen var veldig greie og høflige, mens andre var mer utålmodige og masete. Spesielt det ene taulaget bestående av et yngre par fikk vi (dessverre) stifte bedre bekjentskap til de neste dagene. Vi klatret vanligvis fortere enn dem (primært pga bedre kommunikasjon), men de hadde lengre arbeidsdager, så vi ble aldri kvitt dem. Har ikke tall på hvor mange ganger vi overhørte gauling og krangling de to imellom. Meningsløse taurop som; ”Jess, is that the pig?” når han hadde dratt inn slakken på heisetauet. Svaret ble selvfølgelig hver gang; ”Whaaat?” osv. Som fyren sa; ”we consequently don’t understand each other”. Vi flyttet standplassen noen meter til siden for å unngå mas og ”clusterfuck” med tauene. Videre måtte vi bare brette opp armene og komme oss av gåre. Kris tok linket taulengde 5 og 6 strøkent, jeg firte ut heisesekkene før jeg fulgte etter. Først ganske lett klyveterreng før det dro seg til litt på slutten. Neste lengde var ganske interessant med traversering mot høyre forbi flere rissystemer. Jeg C-varianten som var omtalt i føreren og satte stand i bunnen av Stoveleg crack. Det har visst fått navnet fra klatrere som for flere år siden benyttet komfyrbein til å sikre i dette risset før man fikk tak i mer moderne sikringsmidler. Kris hadde fått selskap av to-tre andre på sin standplass, men klarte heldigvis å komme seg løs av tauhelvetet og bort til meg.

Nå ventet det endeløse Stoveleg crack opp til Dolt tower, og det tok virkelig en evighet. Fram til nå hadde vi ikke brukt så altfor mye tid, og vi følte oss greit i rute. Men det skulle vise seg at vi rakk ikke fram til Dolt Tower før det ble mørkt. Å rekke opp til El Cap Tower kunne vi bare glemme i dagslys. Litt av grunnen til at det tok tid var at vi ble tatt igjen av et lag som klatret bittelitt fortere enn oss. Derfor ble det en del venting av den grunn. Heldigvis var det hjelpsomme og trivelige folk å slå av en prat med på standplass. Jeg prøvde å klatre taulengde 9 i fri, men jeg hadde ikke sjanse uten å måtte henge. Hadde nok vært bedre med andre klatresko, men jeg skal ikke unnskylde meg for mye. Brukte i alle fall en god del tid å krefter på fransk friklatring og back-cleaning opp til neste standplass. Den siste taulengden ledet Kris, og det var den aller lengste lengden på hele ruta. Et evig langt riss som krever en god del #3 camalots om man skal gå det i fri. Den var heldigvis ikke lenger enn at heisetauet rakk opp. Halvvegs i taulengden måtte hodelykta på. Det blir fortere mørkt her enn i Norge, så bedre å sette lykta på hjelmen litt for tidlig enn litt for sent.

Siste korte taulengden opp til Dolt Tower ledet jeg. Har man 60 meter tau går det an å linke denne med den forrige. Heldigvis hadde laget foran oss campet et stykke lenger oppe mot El Cap Tower så vi hadde hele Dolt Tower for oss selv. Ikke spesielt bra hylle til å sove på, så vi var glade for å ha med port-a-ledgen. Fikk kokt oss middag og ryddet på plass både tau, rack og mat (vær obs på mus her) før vi omsider sovnet som en stein på ledgen. Vår første natt i port-a-ledge ble en veldig god natt. Godt å komme oss til Dolt tower. Får vi fremdrift i morgen så er mye gjort. Jeg tror veldig mange av de som bailer gjør det første dagen, fordi man får en følelse av at det er så uendelig langt igjen. Her gjelder det å skyndte seg sakte og ta tiden og dagene til hjelp. For et eventyr tenkte jeg mens jeg tittet opp på den krystallklare stjernehimmelen!

Dag 2 – til Grey Band

Våknet av vekkerklokka mellom kl seks og halv sju. Det var i alle fall fortsatt mørkt, men kort tid senere begynte det å lysne. Kristoffer var lei av havregrøt etter Washington Column, så det ble stort sett brødmat til frokost. Like før vi var pakket og klare for ferden videre var det ingen tvil – naturen kalte! Kristoffer var først ute. Fram med bæsjeposen og gjøre sitt fornødne. I en storvegg har man sjelden anledning til å gå noe særlig lenger vekk enn noen få meter, så det er ikke langt unna at jeg etter denne turen kjenner Kristoffers intimgrenser bedre dama hans..! Storveggsklatring er derfor kanskje ikke en godt egnet aktivitet på første date.

Etter å ha fått driten oppi vår flotte og lufttette kjølebag var verden plutselig et bedre sted å være. Det hører med til historien at akkurat idet Kristoffer var på do så dukker det opp en lynrask japaner bak en knaus og ble vitne til det hele. Han og kompisen hadde startet kl. 02.00 og hadde ambisjoner om å klatre The Nose på en dag. Raske typer disse NIAD (Nose In A Day) lagene, selv om akkurat dette laget ikke rakk opp til toppen denne dagen. Fra Dolt tower måtte Kristoffer fires ned noen meter før han svingte seg ut i et riss som han klatret langs videre oppover til standplass, jeg tok dermed en lower-out både på sekkene og meg selv da jeg skulle følge. Taulengden etter dette ledet jeg, og her er et tips at man ikke bør sette igjen noen sikringer høyt i det store risset på venstrehånd. Grunnen til det er at tauet gjerne skjærer seg inn i risset mens andremann klatrer, og dermed kan dytte kamsikringer så langt inn at de blir umulig å få ut igjen. Vær bevisst på det! Siste taulengden opp til El Cap Tower var mye lettere og denne klatret vi begge i fri.

Hylla på El Cap Tower er trolig den beste på hele The Nose. Definitivt en overnatting man bør satse på om man ikke har port-a-ledge. Tok en god lunsj her før jeg brynet meg på kaminlengden opp gjennom Texas flake. Utfordringen var å komme seg inn i flaket, for det er så smalt der bak at du må entre kaminen sidelengs. Fant etter hvert et fotfeste jeg måtte bruke for å få kroppen inn. Sett nedenfra så er det egentlig meningen at man skal klatre opp i høyre/midtre del av flaket, for der kan du sikre i en bolt. Jeg så ikke denne og holdt mer i venstrekant, og fikk derfor ikke satt en eneste sikring før jeg nådde toppen. Skikkelig kaminstemming med rygg og føtter. Det hjalp ikke veldig på psyken da jeg så alt blodsølet fra ulykken rundt på veggene her. Det var noe dystert over hele denne delen av ruta etter det vi ble vitne til for noen dager siden. Kom meg likevel trygt og greit opp til toppen av Texas flake og satt standplass. Sekkene er absolutt best å heise opp på yttersida av flaket.

Kris ledet lengden opp til toppen av Boot flake. Først opp en ”boltestige”, før en seksjon med teknisk grad C1+ der svarte aliens, mikrokiler og camhook måtte fram. Resten av lengden i høyrekant av Boot flake var bedre sikret (selv om hele flaket trolig kommer til å dette ned en eller annen dag!), og i motsetning til Quinn Brett sikret han tettere enn noen gang for å være ekstra sikker. Han sa at han tenkte mye på den hendelsen mens han ledet denne lengden. Etter å ha renset og jugget opp til toppen av Boot flake var det jeg, som den tyngste i laget som fikk æren av å ta King Swing. Kristoffer var ikke i tvil om at jeg skulle ”naile” den lengden med mine snaut 90 kg kampvekt. Jeg merket meg i hvilken høyde laget foran oss tok svingen, og ba Kristoffer fire meg ned dit, like ovenfor der boltestigen går fra en skrå linje til en loddlinje. Jeg tok en tilløpssving og på andre svingte jeg meg helt over til et sidetak som jeg akkurat nådde. Ble bra gira da jeg hørte jubelbruset nede fra meadowen idet jeg catchet taket. Nå kunne jeg ikke feile! Videre måtte jeg klatre noen meter ned mot venstre og opp på Eagle ledge. Her kan det være greit å ha klatresko siden det som sagt er litt klatring bort til hylla. Jeg var ikke så smart, men løste det likevel greit med joggesko.

Videre er det flere løsninger. Noen bruker å sette standplass på Eagle Ledge slik at andremann firer både sekker og seg selv ned dit, men vi valgte løsningen med at jeg klatret opp til standplass 17 i topoen før jeg satte stand. Ulempen med dette er at det er vanskelig å sette sikringer på tauet siden det henger skrått til høyre over meg. Det tryggeste var å aidklatre hele veien og satse på at ingenting poppet slik at jeg unngikk en heftig pendel. Vel oppe på standplass firte Kris ut sekkene før han firte seg selv ut og jugget opp til meg.

To taulengder senere etablerte vi leir der det er avmerket tre bolter mellom standplass 18 og 19 i topoen. Ikke den aller beste plassen å sette opp en port-a-ledge, men det funket. Problemet her i forhold til på Dolt Tower var at det var omtrent ingen hyller å stå på, vi kunne ikke legge fra oss saker og ting hvor som helst, og i tillegg var det luftig og eksponert som f…! Løse blokker var det her og der i denne delen av veggen som omtales som the grey band av fargen på fjellet... Nesten godt når det ble mørkt, for da så man ikke hvor langt det var ned. Herfra og opp til Pancake Flake var nok den delen av ruta som var mest eksponert. Det var Kris sin tur til å ligge innerst, og med tanke på at det var 600 meter med fri luft under rompa mi lå jeg stille som en mus den natta fåsds. Denne natta lå vi også i soveposen med sittesele koblet til standplass med en slynge. Første natta på Dolt tower var det mindre utsatt, og da sov vi med brystsele/parisersele for komforten sin del. Det jeg også var bekymret for denne natta var at det lå noen rett i loddlinje over oss i en annen port-a-ledge. Tenk om de mister noe ned på oss, eller enda verre, glemmer seg å pisser ned på oss! Heldigvis skjedde ingen av delene.

Dag 3 – til Camp 6

I morgentimene denne dagen lå det en tjukk dis over Yosemite dalen. Årsaken er skogbranner i området som enda ikke hadde kommet under kontroll. Kunne nesten lukte tyribål i det fjerne. Mens jeg kjempet oppe i denne granittveggen var mine foreldre derimot mer bekymret for at jeg hadde rotet meg inni en skogbrann, da dette temaet også dukket opp i norske medier.

Planen for første del av dagen var å sette igjen heisesekkene der vi hadde leir for så å klatre de neste tre taulengdene opp til standplass 21 under Great Roof før de ble heist opp. Siden taulengdene traverserer såpass mye fram og tilbake ville vi ha akkurat nok heisetau til at dette kunne gå. Om man skal gjøre dette må man passe på at heisetauet ikke blir hengende for langt ned. Vi hadde litt problemer med at det hektet seg i andre nabber og flak. Idet jeg klatret oppover den andre lengden hører jeg over meg noen rope ”ROOOCK!”. Så ser jeg en diger stein komme fykende nedover rett mot Kristoffer. Jeg rekker å rope ”STEEIN!”. Heldigvis treffer den ikke Kristoffer, men det var jammen ikke langt unna. Etterpå viste det seg at det var ingen stein, men en diger sko! Laget vi møtte i Stoveleg crack var det som mistet skoen. Førstemann i laget hadde tatt en suser og landet i hodet på sikreren som hadde pådratt seg en hjernerystelse og en vond arm. Det hele endte med at de bailet ned igjen, noe jeg slettes ikke misunte dem…

Mens Kristoffer ledet siste lengden opp mot standplassen under The Great Roof dukket det opp et NIAD team som kom i rasende fart. Samme lengden som Kristoffer sikkert satte 15-20 sikringsmidler igjen satte lederen 1 sikring, og klatret fortere enn det jeg klarte å jumarere. Ville folk! Jeg rappellerte ned til heisesekkene, firte dem ut og jumarerte opp igjen mens Kristoffer heiset. Jeg fikk æren av å lede Great Roof som er en notorisk lengde man må forbi opp The Nose. Jeg var litt psyket ut av at dama i laget foran oss nettopp tok en suser på en plass der man må sette temmelig små sikringsmidler, men jeg mannet meg opp og gikk på med friskt mot. Jeg er mektig imponert over de menneskene som klatrer dette i fri. Virker jo bare helt umenneskelig å ”oppheve” tyngdekraften på en slik plass. I selve taket var det i grunn ikke så ille som jeg trodde. Klarte å sette greie sikringer, og så lenge man traverserer til siden er det ganske behagelig å klatre teknisk. Flytte en stige til høyre og steppe over til den før man flytter neste stige et hakk videre. Eksponert var det nå i alle fall til de grader! Kunne nesten spytte ned til bånn føltes det ut som. Samtidig ble man bevisst på at her skal man jammen ikke miste noe eller løse ut noe stein. For under oss er det folk og turister som ferdes.

Jeg tror at det er verre å følge på denne lengden enn det er å lede. Kristoffer fikk en heftig ”lower-out” bonanza og erfarte at det ikke er lurt å sette jumaren for høyt før man skal gjøre en lower-out. Learning by doing! Lettere opphisset kom han fram til standplass, men gledet seg til å kruse opp pancake flake i god teknisk stil. Da jeg spurte om jeg kunne få lede den i fri sa han først at det var greit, men etter å ha sett på føreren og funnet ut at taulengden etterpå var karakterisert som ”awkward” angret han seg. Men sagt er sagt, så jeg fikk forsøke å lede i fri en av de mest luftige taulengdene jeg noensinne har gjort. Klarte å gå 5.10b seksjonen i fri, nydelig laybacking, men oppe i 5.11c seksjonen måtte stigene fram atter en gang.

Videre måtte Kris ut i en awkward taulengde 24 der risset ligger godt gjemt i et dypt dieder. Utrolig kjipt å gå teknisk da man bare blir dyttet ut fra veggen. Standplass ble satt like oppunder Camp 5 selv om det nok hadde vært best å gå til en standplass ti meter høyere oppe, men før vi rakk å flytte standplassen opp dit kom det nok en NIAD team fra Australia og freste forbi oss. Dermed ble vi ventende en stund mens de klatret opp Glowering spot der selv ikke de klatret i fri. Omsider fikk vi klarsignal, og jeg brynet meg på denne lengden opp Glowering spot. Startet med å følge et tynt riss med mange pinscars til venstre for diederet før jeg steppet til høyre og inn i diederet videre opp til 3x3 hylla. Det står i føreren at man ikke bør back cleane, men jeg satte i alle fall igjen en del gode offsetkiler i risset.

Vi gønnet på og Kris fikk kose seg med dagens siste lengde opp til Camp 6 som også står beskrevet som ”awkward”. Huffameg… De siste meterne av denne lange lengden måtte både hodelykta og svaskoene fram før han karret seg inn på den pissluktende Camp 6. Dette er en hylle i størrelsen 5x4 meter eller noe lignende. Ikke altfor romslig, og i sprekken bak hylla lå det masse søppel som folk bare har kastet fra seg. Fy! Vi tok med en del søppel som vi fant på vei opp denne ruta, men alt hadde vi ikke kapasitet til å ta med. At ikke folk klarer å ta med seg sine egne vanndunker en gang er for oss ubegripelig. Vi hadde begynt å få på plass rutinene nå, og denne natta ble nok den aller beste, selv om jeg måtte krabbe over Kris midt for natta for å pisse. Sånt gjør visst bare gamle menn ifølge Kris… Så lenge man ligger i port-a-ledgen holder den seg stabil, men så fort noen setter seg utpå et hjørnet skal det ikke så mye til før den kantrer. Derfor gjelder det å flytte seg forsiktig fra et punkt til et annet.

Dag 4 – uttopping (!) og utmarsj

Våknet opp til stive og støle fingre som ikke hadde veldig lyst til å holde i tauverk enda en dag. Hadde det ikke vært for skinnhansker hadde det ikke vært noe hud og hender igjen tror jeg… Men nå var det duket for uttoppingsdag, og vi hadde målet klart for øyet, noe som økte motivasjonen vår til å komme i gang. Lettere sekker var det også denne dagen. Vi hadde et skikkelig ete- og drikkegilde kvelden før for å gi oss lett heising denne dagen.

Holdt på å sette fast frokosten i halsen da jeg hørte en lyd som jeg slettes ikke likte; ”Jess, I’m off belay!!”. Nå var det bare å komme seg av gåre før vi fikk uønsket besøk på standplass. Jeg åpnet showet denne dagen med å klatre den beryktede taulengden ”Changing corners”. For klatrerne som ønsker å klatre The Nose i fri så er dette den hardeste taulengden, gradert til 5.14a (norsk 9/9+). Heldigvis er det noe lettere å klatre denne lengden teknisk. Da omgår man nedre deler av diederet via en boltestige på venstre side før man stepper inn i diederet og benytter seg av en del preplassert skrot videre opp til standplass.

Kristoffer hadde uheldigvis fått besøk av det masete paret på standplass. Jammen hadde de fått opp dampen! Da Kristoffer kom opp til meg ba jeg ham bare kjøre på videre. Jeg hadde IKKE lyst på besøk på min hengende standplass. Like før jeg fikk besøk av laget under hørte jeg den fantastiske lyden av ”Standplass – tau fikset”. Så var det bare å komme seg videre.

I taulengde 29 var det litt rutefinning, men en ganske artig og variert lengde. Kom meg opp til det som i føreren står beskrevet som ”Wild stance”. Ganske luftig ja, men synes faktisk det var mer eksponert rett etter The Great Roof. Kristoffer hørte under seg; ”Jess, you forgot the haulline!”. De imponerer til gagns, men takket være det ble det ingen clusterfuck og Kris kunne jumarere etter meg mens de andre måtte løse logistikken rundt det nyoppståtte problemet sitt.

Nå nærmet toppen seg for alvor. Kris skulle bare lede en kort taulengde før jeg skulle opp i den siste boltestigelengden til topps. På lengden til Kris fulgte han et nydelig riss opp til der det egentlig skulle være en standplass ifølge føreren. Men der var det ikke to bolter!? Derfor endte han opp med å klatre et stykke opp i boltestigen før han måtte sette en hengende standplass. Der ble det mye tau og styr, og det var så vidt jeg klarte å jugge opp til der han hang. Der var det ikke særlig kjekt å vente for lenge, så jeg kjørte bare på videre oppover. Vi avtalte at for å unngå taukaos så skulle jeg dra opp all slakken på ledtauet før jeg fikserte det. På denne siste lengden trenger man i grunn bare ekspresslynger i tillegg til en grønn Totem dersom man ønsker å strippe racket. Men andremann må ta en lower out en plass, og Kris var heldigvis smart nok til å tenke på det, så da jeg omsider kom til standplass og skulle dra inn slakk så holdt han igjen noen meter i tilfelle rottefelle. Det var lurt!

Etter at jeg fikk heist opp sekkene var den siste utfordringen å gå dem helt opp den siste biten på trygg grunn til toppfurua. Slepte dem i to omganger. Fytti rakkern, for en følelse det var å komme på toppen, og stå på trygg grunn etter å ha vært eksponert for luft over og under oss i fire døgn! Fantastisk rett og slett! Deilig å bare kaste av seg selen, strø ting rundt seg og ikke være redd for at noe faller ned. Satt nok på toppen i to timer og solte oss, spiste en god lunsj og nøt livet. Dette smakte jammen meg godt!

Mens vi slappet av kom det jammen meg to NIAD lag fykende opp. De hadde brukt om lag åtte timer fra bunn til topp, på en liter vann. Fatter ikke at det går an! Like etterpå kom det noen kjente fjes joggende ned svaet bak oss. Andreas og Øystein! Det hadde jeg drømt om, men søren ikke forventet at det skulle ta turen opp hit. Det er jo tross alt en fire timers vandretur. Feiret med øl og skrøner en liten stund, men da vi hørte lyden av; ”Jeeesss...!...” nedi fjellsida sa jeg bare; ”nå kommer vi oss ned fra dette fjellet!”.

Utmarsjen kan gjøres enten via East ledges. Det er kortest, men det krever en del rappellering. Eller man gå den lange, men slakere utmarsjen via Yosemite Falls som tar snaut fire timer. Vi valgte sistnevnte, og det var en fin tur i seg selv med unntak av at sekkene var nokså (bak)tunge å gå med, spesielt med en port-a-ledge surret utenpå en heisesekk!

De neste dagene gikk med til avslapning og mimring. Jeg og Kristoffer håpet veldig på at Andreas og Øystein skulle kjøre på et støt slik at vi kunne ligge nede på meadowen og følge med i kikkert, men det skjedde dessverre ikke. Selv om en storveggsdrøm nå var blitt en realitet tok det ikke mange dagene før jeg var motivert for mer. Jeg skulte bort på Half Dome, selve symbolet på Yosemite. Det hadde jo vært gøy å klatre opp der og! Og så var man i gang igjen…

Tusen takk for et uforglemmelig eventyr i veggen, Kristoffer! :)