The Nose på El Capitan (13.10.2017)
| Characteristic | Climbing |
|---|---|
| Map |
|
| Ascents | El Capitan (2,307m) | 13.10.2017 |
|---|
Etter litt om og men besluttet jeg at det faktisk måtte bli en skikkelig rosabloggingz fra denne turen. Føles som en tur som fortjener det.
Her er Sondres rapport fra turen:
* https://peakbook.org/500fjell/tour/242024/The+Nose+p%C3%A5+El+Capitan+-+storveggsdr%C3%B8mmen+realiseres.html
Dette var enn vegg jeg aldri i livet hadde trodd jeg seriøst skulle vurderer å prøve meg på når jeg begynte å klatre for en 6 års tid siden. Men en kan ta feil!
Etter ett par netter i SF og en natt i verdens kjedeligste ørken i verdens kjedeligste stat Nevada, rullet vi endelig inn i The valley. Føltes surealistisk å være i dalernes dal, etter å ha sett på helteplakater i diverse støvete bygdebuldrerom og storproduksjonsklatrefilm fra nettopp denne dalen.
Før vi dro avgårde mot USA hadde jeg fått utfyldene beta og tips fra Daniel Morton over ett par øl i Trondheim. Han hadde sagt at El Cap faktisk var latterlig mektig i virkeligheten. Likevell hadde jeg hele tiden tenkt at jeg skulle være godt forberedt på første møte med veggen, og bagitaliserte dennes størrelse veldig. Daniel fikk nok rett ja. Tisset nesten i buksene når vi fikk første glimt av veggen. Den er faktisk høy ass!
Daniel sitt tip om bare å hive seg på The nose med en gang som han og Leiv gjorde http://theverticaldream.blogspot.no/2015/06/yosemite-joiking-del-1-nose.html, føltes litt hasardiøst. Vi hadde aldri drevet med noe mere avansert end litt A0 her og der når crimpemuskelen hadde blitt for svak, og følte det nye aid-vokabularet vårt lært på youtube, måtte testet i praksis. Hva faen betyr lower-out, leapfrogging, camhooking og hvordan pokker heiser man egentlig 80 kg med campingstæsj, hvordan setter en opp en portaledge, og hva gjør vi med denne bæsjingen da. Spørsmålene var mange og vi fant ut at wannabe-storveggen South Face på washington column skulle gi oss svarene.
Etter litt cragging hvor vi fikk skamjuling av den amerikanske granitten, men onsightede jumartesten, var vi klar for Column'en. En fin vegg med en diger hylle, kalt Dinner ledge, etter 4 taulengder gjorde det til en komfy opplevelse. Sondre kjørte vanlig godstogsstil med full damp opp de første taulengdene til dinner ledge. Her mødte Andreas og jeg ett uvanlig syn. Godstoget hadde nesten kokt over av jobbingen med heisingen i solsteiken og måtte settes til avkjøling i skyggen mens Andreas sikret meg på første lengde fra Dinner. Aiding og storveggsstrategi er ikke klatring, det er jobbing!
Mitt første møte med ordentlig aiding ble skikkelig learning by doing. Pinscars, messingkiler, svarte aliens, boltestige i overheng og gammelt fixed metalskrot. Kokte bra for meg når jeg endelig kom til stand. Men men ting gikk seg til, og før kvelden tok oss hadde vi "klatret" 3 lengder fra Dinner ledge som vi fixet til neste dagen. Natten var preget av noen lure og sultne vaskebjørner som konstant prøvde å komme seg frem til godsakerne i heisesekkene.
Alpin start er ikke noe amerikanerne har skjønt, for alle andre som hadde tilbragt natten på dinner ledge snorksov når vi begynte å jumarere oss opp over de fixede tauene. Dagen gikk sin gang og vi fikk høstet litt aidbeta utover dagen, toppet ut og rappellert ned i god tid før det ble mørkt.
På dinner var det full joika-stemning, og bra med trøkking. Folk hadde bailet i fleng utover dagen, og det var en jungel av villføringsmetoder, fastkilte tau, og gauling fra høyre og venstre. Selv måtte vi redde ned en cocky amerikansk dame, som var på solotur, og bra utstyrt med ett tau, en liter vann og singlet?! Nå var vi klar for sirkus-Nesen!!
De neste dagene gikk med å stirre opp på el cap fra meadowen, gjentatte handleturer på klatresjappen, og betatrimming med Skuta og Toast (aka. Øystein Skutevik og Jørgen Haug Myhr). Fikk oss også en tur opp til innsteget for å dulme nysgjerrigheten.
Skuta og Toast hadde tenkt seg opp i veggen noen dager før oss, og hadde allerede klatret og fikset til sickle ledge. Dagen de begynte fra Sickle, begynte vi fra bakken med lett sekk og vi skulle bare klatre de fire taulengdene til sickle ledge, for deretter å fikse disse lengdene og rappellere ned for endda en hviledag. Klatringen til sickle gikk på 3-4 timer, og er svalengder med litt rar aiding her og der. Ifølge internett skulle disse lengdene være de teknisk vanskeligste, så nå burde de neste 27 taulengder gå drittlett :)
Jeg hadde spandert på meg en kikkert, og kunne neste dag ligge på meadowen med kaffekoppen i hånden og følge med på skuta og toast sitt slit. Mens de klatret så jeg plutselig ett tomannsteam som klatret i rakettfart sammenlignet med alle andre, og de tok raskt igjen Skuta og Toast så sto på Dolt tower hvor de hadde tilbragt natten. De beinede videre oppover mot el cap tower, gjennom texas flake og opp over bootflake. Det var som å være på kino og sitte å følge med på de og jeg koset meg skikkelig. Plutselig tok lederen ett fall 2/3 deler oppe i Bootflake. Rakk å tenke "kult nå var det action, åhh faen, nei, nei nei". Lederen hadde klippet siste bolt i boltestigen ut fra texas flake, og hadde etter det backcleanet alt opp til der hun falt. Dette klarte jeg ikke å se gjennom kikkerten før hun tok fallet som aldri stoppet. Hun suste nedover veggen og hamret rett i venstresiden av texas flake. Der og da var jeg 100% sikker på at jeg akkurat hadde opplevd mitt første klatrerelaterte dødsfall med egne øyne, og ble ganske så sjokkert. Ila neste timen svermet det av redningsfolk og helikopteret var kjapt i luften. Skuta og Toast fikk jobbet seg til el cap tower rett under texas flake og kunne derfra ta imot YOSAR. De brukte hele dagen der, og måtte desverre baile dagen etter for at Toast skulle rekke flyet sitt hjem til Norge. De viste seg i ettertid at de var ett kvinnelig speedteam, og lederen var Brett Quinn. Hun overlevde fallet! men møter nå formentlig en tilværelse uten følelse fra livet og ned.
Etter denne sjokkerende opplevelsen, gjaldt det om å samle tankene og fokuserer på at speedklatring kontra skandinavisk full-on-aid-joik er som sjakk kontra rugby. Andreas hadde ila af disse preppedagene pådratt seg en skikkelig forkjølelse og etter mye frem og tilbake ble det til at tremannsteamet ble kuttet ned til ett tomannsteam. Jeg synes egentlig det var veldig kjipt ikke å ha med Andreas. Vi hadde planlagt dette sammen, og Andreas er den person jeg har vært bunnet i tau med desidert flest timer i livet mitt og har stor tillit til. Men slik fikk det bli og etter litt omstilling inne i hodet mitt var det klart for team The beast&the Dane. Pakkingen gikk strøkent, og tror Sondre og jeg er relativt enige om hvordan ting skal foregå. Min eneste bekymring var at oppdriftsmaskinen skulle begynne å overta lengdene mine om psyken min begynte svikte oppover veggen. Dette er ikke noe ukjent fenomen for hverken meg eller folk flest og jeg var meget bevisst på dette når vi koblet oss på tauene opp til Sickle dagen etter. Jeg hadde ikke tenkt meg å jumarere hele denne veggen, og ville at dette skulle være en teambragd.
Jeg begynte å jugge først opp neste morgen, og 5 meter fra første anker var det stopp. Heisetauet var 5 meter for kort. Ble litt styr med skjøting av tau og re-rigg av heiseoppsett på 2 av de 3 heisinger opp til Sickle. Dårlig start. I tilllegg var det MYE folk både på vei til Sickle, på Sickle og over Sickle. Hvordan skulle dette gå?
Første lengde fra Sickle er ganske lett og ble litt friklatring og litt aiding på meg opp til første stand før pendling bort til bunnen av Stovelegsrissene. Her begynte kaoset for alvor, da vi endte opp med å være 3 teams med heisesekker og 6 tau på en hengende stand du i tillegg måtte ta lower-out fra. Ordet "clusterfuck" ble addet til aid-vokabularet. En svært hjelpsom og hyggelig amerikaner som vi mødte senere oppover i ruten var veldig behjelpelig når det begynte å bli tauspaghetti. En annen ikke helt så hyggelig amerikaner var derimot sutretete og slitsom. Han og kjæresten hans stiftet vi tilgjengjeld litt for mye bekjentskap med de kommende dagene.
Videre opp Stovelegsene gikk det bedre, men ideen om å friklatre var uaktuell for meg. Her var det oppdrift som gjaldt, og aiding føltes trygg og kontrollert. Da måtte jeg bare ta tiden til hjelp og dytte kammer opp over rissene. Siste lengde opp Stovelegs hadde Skuta beskrevet som never-ending 3'er camalot. Stemte bra det, så her gjaldt det bare om å backcleane som en helt og sikre på det som måtte sitte igjen av fixet skrot. Med tiden til hjelp kom jeg meg opp til stand rett under Dolt tower. Største bekymring var om heisetauet var langt nok for denne lengden, men det gikk heldigvis på håret. Sondre løp opp siste 10 metrene til Dolt, og på en to tre hadde vi konsumert en 12-14 timer i veggen.
Vi fikk utrolig nok Dolt tower for oss selv denne natten. Hyggelig teamet valgte å campe hengende i boltene ved Jardine, og resten under oss hadde enten bailet eller sov på sickle. Digg! Middagen og første natt i portalegde var av første klasse, og det var ikke vanskelig å sovne.
Neste morgen ble poop-spannen vår innviet synkront med at ett NIAD team kom lapende forbi på Dolt. Livet i storvegg er ikke for den bluferdige fåsds. Den kommende dagen var den jeg var mest spent på. Den involverte texas flake, bootflake eller "suserflaket" etter Brett Quinn sitt fall, King swing og en litt uviss campspot ved stand nr 16. Kom oss opp til El cap tower uten problemer og tok oss en lunsj der. Dagen var veldig varm og vi opplevelsen av tørst var nevneverdig for begge. Aldri har vann smakt så godt som på denne turen, og det var samme opplegg etter hver lengde. Lede en lengde, ørken i kjeften, heise 75kg som en gærning for å få opp vannet til standplass, styrte en liter vann, gjenta. For ett liv!
Etter lunsjen var vi klare for Texas flake. Dette var Sondre sin lengde, og jeg skal vi ærlig å si at jeg var glad det ble slik. Flaket fungerer som en usikret kamin, som noen dager før nesten hadde tatt livet av en dame. For meg hvilte det en dyster stemning rundt dette flaket. Sondre gikk løs på saken og etter noe prusting og pesing kom han seg inn bak flaket. Herfra gikk det bedre og tittet nok så raskt opp bak flaket. Herlig! Jeg fulgte på jumar, stiftet bekjentskap med blodsølet bak flaket og kom meg opp til Sondre på toppen av flaket.
Da var det Booten som gjaldt. Først boltestige ut fra stand, så ett tynt riss som spiste svarte aliens, en cam hook, og så var jeg opp i hælen på støvlen. Herfra er det egentlig veldig lett aiding, men jeg hadde kikkertbildet i hodet, og minimerte leapfroggingen opp her. Når jeg skulle dra meg opp til toppen av støvlen kilte ene taustigen seg i risset under, ett gjentagende problem som hver gang fikk meg til å koke over. Ble rett og slett ilsint på litt nylon hver gang det skjedde. Sondre juget etter som ett beist, og nå skulle hans 90kg kampvekt komme seg til gode på King Swing.
NIAD teamet foran oss var noen små lette asiater som faktisk sleit litt med svingen. Jeg hadde ikke det minste tvil om at Sondre kom til å gruse denne pendlen som en boss. Firte han ned på gri-grien, han tok ett tilløpssving og kastet seg bort å kanten på andre sving. Boss!
Etter det ledet/topptauet han opp til standplassen paralellt med toppen av bootflake. Dette virket fra mitt ståsted veldig kjipt fordi han etterhvert lå an til å ta en hissig pendel bort i booten om han hadde fallt. Han gjorde ikke det og jeg kunne mekke meg selv og "the pig" ned og bort fra the boot.
Nå var det verste unnagjort. To lengder igjen og så var vi på planlagt campspot. Her var det ikke noen hylle og portaledgen kom til sin rett. Ble litt styr med matlaging og du-kan-ikke-bare-legge-fra-deg-ting-problematikken. Siden jeg hadde sovet ytterst i legden dagen før, trakk Sondre korteste strået og kunne denne natten bare hive snabelen over kanten på ledgen og tisse til innsteget 500 meter under oss om hun ble trengende ila natten.
Neste dag var målet camp5, eller camp6 om alt gikk strøkent. Vi lot grisen stå igjen ved campen og ledet de neste to taulengdene for så å heise derfra. Mens jeg jugget opp ene lengden kom det jeg opplevde som en vannmelonstor stein fykende neddover. Unngikk den heldigvis og kom meg til stand. Sondre rappet ned og frigjorde baggene, og mens jeg heiste jugget han opp igjen. På siste lengde opp til bunnen av Great roof kom ett nytt NIAD team sprintene, i betydelig høyere fart end det forrige. Lengden jeg hadde friklatret 80% av og aidet 20%, på en 10-15 sikringer, friede han alt med en sikring. Snakk om nivåforskjell.
Mens vi hang der kom team-hyggelig rappellerende nedover. Mr. hyggelig hadde friklatret noen lette metre uten å sikre, og når han gikk over til aid hadde hans første aidpiece poppet og sent han på luftetur i hodet han som sikret. Da kunne de se frem til 20+ rappeller med en arm i fatle og to heisesekker mellom benene. Vi var glad for at veien gikk opp og ikke ned. Sondre ledet taket med glans, og etter en boksekamp mellom jumarere og loweroutsikringer kom jeg meg bort til stand. Her var det latterlig eksponert og når vi etterhvert kom inn i diedrene mot camp 5 merket jeg at det var nok så deilig å komme ut av bakkesuget som konstant hadde vært under oss siden kvelden før.
Sondre var gira på å prøve å lede pancake flake i fri, og jeg måtte litt motvillig gi fra meg denne lengden. Han fikk ledet 5.10b delen i fri, men måtte kaste håndkledet i ringen på 5.11c delen og finne stigene frem. Neste lengde var av slagsen awkward, en dårlig byttehandel for pancakeflake. Men men med vilje er der vei og da vi kom i land i camp5 var det fortsatt lys igjen, og vi blastet videre mot camp6 etter litt venting på at mr og mrs NIAD kom seg forbi. Lederen i dette teamet tok en real suser, headfirst, mens jeg sikret Sondre på øvre del av pancake, men det virket ikke til å påvirke oppdriften hans. Disse NIAD folkene ass!
Neste lengde var den beryktede glowering spot lengde. Føreren sier "do not backclean". Dette tok Sondre ikke til seg og plukket det meste av sikringer med seg videre. Var litt nervepirrende å sikre han, da han var veldig avhengig av de sikringer han hadde på tauet for ikke å gå i camp5hylla. Når jeg jugget etter på denne lengden og plukket ut ene bombe kilen etter den andre skjønte jeg greia og bekymringen min for Sondre sitt ve og vell var uberettiget.
Da gjensto bare en type "awkward" lengde til camp6. Denne lengden føltes uendelig for meg, og på slutten måtte svaskoene og hodelykten på. Siste biten er beskrevet som 5.8Fun! i føreren, men Fun! var ikke akkurat følelsen jeg fikk idet jeg veltet meg inn på den pissluktende camp6 hyllen. Denne natten ble likvell om noen god! Var herlig følelse å ligge 7-800 meter oppe i i stup, på en dug av nylon med en taustump i soveposen og være helt komfortabel med det. Imorgen skulle det bli utopping!
I løpet av morningen i camp6 hørte vi gauleteamet fra dag 1 nerme seg. Var ikke vanskelig å skjønne det var dem, for de hadde gaulet løs på samme håpløse vis i det fjerne hele turen. Vi hadde hele tiden klart å holde dem på avstand, men denne morgen hadde de vært tidlig oppe og satt fart fra camp5. Nå var det bare å komme seg avgårde, og Sondre duret løs på den lange changing corner lengden. Idet han var på stand på Jessss! opp i pisslukten og da var det bare å få jugget opp til Sondre asap! Neste lengdene hadde vi dem i hælene hele veien. Rett før wild stance oppsnappet jeg gjennom der miskommunikative gauling at Jesss! hadde glemt haulinen, og da brukte de en evighet på å løse logistikken rundt det, og vi så ikke mere til dem. Wild stance var litt skuff, og langt ifra like wild som f.eks. standen etter Great roof.
Jeg begynte oppover mot boltestigen, og merket at toppen nermet seg og futten begynte å gå av ballongen. Orket ikke leapfroggingen, og gå så høyt i stigene så dyttet bare masse sikringer og kom meg opp. På stand var det bare en bolt, så jeg fortsatte opp mot noe der så ut som to bolter og en skålformasjon i fjellet. Det var ikke tilfellet når jeg kom dit, så utlignet to bolter i boltestigen og fikk vår wild stance her til de grader, hengdene midt i boltestigen.
Sondre kom opp og tauene virket ganske kaos, men det fikk gå sin gang. Sondre sprang opp siste biten av boltestigen og lyden av "Standplass!" betød toppen! Jeg firte ut grisen og på mirakuløs vis ble det ikke noe kluss. Tok en lower out fra siste bolt sondre hadde klippet og hang plutselig i løse luften. Her gjaldt det om ikke se ned og bare jugge seg i land på toppen.
Det deiligste med å toppe ut var å kunne strø om seg med ting uten å bekymre seg for at noe skulle ta seg en flytur nedover veggen. De ble soling og varm mat frem til Andreas og Skuta plutselig kom joggende opp fra baksiden for å ta imot oss. For noen karer! De var så snille å hjelpe med bæringen ned igjen. En 1000hm støvet sti som Mr Kvambekk syntes å kose seg med, mens undertegnede nok så mere frem til en kald øl i bobilen.
Neste dag var det dømt hviledag! Var deilig å kunne se opp på El cap med senkede skuldre og bare la godfølelsen sige inn på. Neste tiden skulle gå med cragging og kortere multipitching med Andreas, mens Sondre var ganske rask med å legge nye planer på prosjekt Half dome.
Synes Sondre og jeg fikk storveggslivet til å funke bra oppi der. Ble hverken grining eller slåssing og bæsjing i samme bøtte gikk også uten problemer. At boltede standplasser, varmt og stabilt california vær og lett tilgjengelighet gjør dette til en veldig overkommelig storvegg for de fleste, endrer ikke på at dette var en råfet opplevelse, som jeg er veldig glad for at vi fikk oss!
Fotocredz:
Takk til Tom Evans for god hjelp med bilder. Alle bilder fra bakken er tatt av han: http://www.elcapreport.com
Alle bilder hvor jeg fremstår på bildet er tatt av Sondre, alle bilder hvor Sondre fremstår på bildet er tatt av meg.
User comments
Knall!
Written by vildestee 19.01.2018 12:15Utrule artig og inspirarande læsnad! Rækna mæ at veslepiggen og el Cap æ like utfordrande og umfattande ;)
Fyttegrisen for en rute!
Written by Snilen 25.11.2017 23:36Klatring har jeg ikke peil på, og lite skjønte jeg av teksten. Heldigvis kan et bilde si mer enn 1000 ord. Jeg må si dere er vågale, godt det gikk bra. Gratulerer med prestasjonen, bøyer meg i hatten.
Sv: Fyttegrisen for en rute!
Written by kristoffergh88 26.11.2017 20:36Takk takk � Du får lese Sondre sin rapport! Veldig bra beretning ��
dødzkult
Written by kobbenes 25.11.2017 22:22Intet mindre!
Gratulerer og
Written by mortenh 25.11.2017 21:59Gratulerer og takk for lesningen Kristoffer. Interessant og spennende, selv om jeg nok hadde trengt en infoboks i rapporten med ordliste som forklarte ganske mange begrep for å henge helt med. Hva er f.eks. NIAD?
Sv: Gratulerer og
Written by Garm 25.11.2017 22:09Den forstod til og med eg, Morten. ;)
NIAD - Climbing The Nose of El Capitan in one day.
Elles falt eg nok ut her og der i teksta eg og. Men om eg ikkje forstod halve teksta var det iallefall mange bra foto. :)
Sv: Sv: Gratulerer og
Written by mortenh 25.11.2017 22:12Ikkje undervurdér deg sjølv Garm. Du er ein særs intelligent fyr. Nose in a day?
Sv: Sv: Sv: Gratulerer og
Written by Garm 25.11.2017 22:15A day...
Engelsken min er ikkje kva den aldri har vært. :)
Sv: Gratulerer og
Written by kristoffergh88 26.11.2017 20:35Takk Morten! Litt kryptisk klatreterminologi er bare sunt for deg! Garm har fullstendig rett, NIAD står for Nose in a day! Klingærne folk som beiner opp ruten på under 24-timer. Rekorden på ruten ble forresten slått en uke etter vi forlot Yosemite. 2t19min
Sv: Sv: Gratulerer og
Written by mortenh 26.11.2017 20:40Jeg så en videosnutt tatt av et normalteam da dette rekordteamet passerte. Klingærne ja. Ikke rart det går riktig galt når det først går galt.
Fantastisk klatretur!
Written by Eikås 25.11.2017 17:32Fy filleren for ein klatretur :) Litt av eit fjell, bilder og takk for ei strålande fortelling ifrå livet i veggen! :)
Sv: Fantastisk klatretur!
Written by kristoffergh88 25.11.2017 17:47Selvtakk :-) Artig noen har lyst å lese
Takk for turen!
Written by 500fjell 25.11.2017 02:05Nok en gang, takk for et uforglemmelig eventyr oppi veggen! :) Fornøyelse å dele det med deg!
Hilsen Godstoget/Oppdriftsmaskinen/The Gnarly Beast osv... ;)
Sv: Takk for turen!
Written by kristoffergh88 25.11.2017 17:48Kjært barn har mange navn vettu �
Kongerapport!
Written by SturlaS 24.11.2017 17:34Flotte bilder og artig lesing.
Hardt arbeid å komme seg opp nesen gitt...
Sv: Kongerapport!
Written by kristoffergh88 25.11.2017 17:49Jepp. Dette har svært lite med klatring å gjøre. Det er bare jobb hehe. Bra å ha en heisemaskin som Sondre med da �