Endelig Store Austanbotntind (04.08.2014)  

Store Austanbotntinden var et av sommerens store mål, for ikke si krav! I fjor høst var vi en liten gjeng som snudde i skaret når været, som meldt, ble dårligere enn vi var komfortable med. Nå dro to av oss igjen avgårde. Også denne gang uten Yrs velsignelse, men nå forventet vi hvertfall ikke snø! Tok en overskya oppvarmingstur på søndag, i tro på at mandagen skulle bli bedre. Mandag våknet vi også til sol og utsikt, og gikk avgårde halv ni. Begge hadde vonde knær etter gårsdagen, og i tillegg hadde jeg for en gangs skyld fått meg noen digre gnagsår. Det gikk derfor litt trått oppover i morgen-ørska. Tåka tok oss etterhvert, og vi hadde vel ikke heeelt trua noen av oss, uten at vi sa så mye om det. Jeg gikk egentlig mest og prøvde å ikke høre på knærne som prøvde å fortelle at dette var en dårlig ide, lurte på om jeg nå gjorde vondt verre - fånyttes, og gruet meg til vondere nedovergåing... Dagen skulle heldigvis bli bedre enn som så!

Etter drøye to timer og tre kvarter var vi på Vestre. Mitt tredje besøk, og samme utsikt: Absolutt ingenting. Det starta å regne litt, noe som skapte en blanding av nedtrykthet og svart humor. Men nå var vi i gang, og kunne ikke gi oss her! Spiste litt, og kløv ned til ryggen. I fjor gikk vi usikret videre til der svaet starter, men jeg husket det som småsketchy, og nå var fjellet helt vått. Vi bestemte å sikre, og tenkte at da kan vi jo like godt prøve å gå ryggen hele veien. Gikk greit halvannen taulengde, men så kom et punkt som krevde mer friksjon enn jeg syns jeg hadde, så vi fortsatte ned til høyre inn i den vanlige ruten, og fulgte den det siste stykket bort til svaet.

Forvirring mot toppen

© Morten Ødegaard

Vi hadde 30-40m sikt, og skimtet så vidt snøfeltet. Jeg ledet opp ryggen i kanten av svaet, og så etter hvert at snøfeltet var veldig lite. Trodde ruta videre skulle si seg selv, men i tåka var jeg litt usikker. Man føler seg liten når man ikke ser mer enn dette, og vet at hjelpen er langt unna om noe går galt. Fortsatte på skrå på oversiden av snøfeltet, og inn i et svaparti som ikke var særlig bratt. Mye ting å stå på og holde i. Fortsatte med løpende noen meter til, før vi samlet oss på et flatt parti litt under ryggen. Jeg trodde nå jeg hadde gått for rett opp, og at vi ikke var på vei opp mellom de to bakre puklene, men i stedet stod og så opp på vestsiden av V0, den bakre pukkelen. Helt på jordet, men vi hadde liksom ingen ide om hvor langt og høyt vi skulle, der inne i tåkebobla vår. Vi hadde også brukt mye mer tid enn vi hadde sett for oss. Ved en forglemmelse hadde vi bare én lykt, og ville helst være forbi all klyving før det ble mørkt. Vi konkluderte med at vi hadde maks halvannen time igjen før vi måtte snu, og hadde ikke akkurat trua nå heller. Vurderte å traversere bortover for å komme dit jeg trodde vi skulle, men vi bestemte i stedet å fortsette opp ryggen. Gikk det, hadde vi hvertfall kommet oss på V0, trodde vi. Det ville vært ett skritt nærmere, og vi kunne snudd der med en slags tilfredshet, hvis ryggen videre så for tidkrevende ut.

Gikk helt greit opp, og når jeg stod og tittet nedover der jeg kom fra skimtet jeg noen trekantforma linjer i tåka bakover. Rart hvordan tåka lurer øynene til å ... men det er jo en varde på toppen! Noen få sekunder var det helt tydelig, før det forsvant igjen. Nå kunne jeg entusiastisk rope ned til turfølget i andre enden av tauet at joda, vi var på riktig vei, hun stod ved foten av V0, og jeg var straks på midt-pukkelen! Trua fikk seg en boost! Ikke lenge etter gikk vi begge over den brede ryggen ned fra pukkelen, og kom til den siste klyvingen opp til stortoppen, som vi nå kunne skimte i tåka. Syns å huske at det skulle være lett opp her, men ledet opp for sikkerhets skyld. Satte et par sikringer der det var litt smalt, men lett var det. Så stod vi snart og så ut på toppblokka begge to, rimelig gira. Skulle sikkert ha snudd i følge klokka, men NÅ skulle vi jammen helt opp! Hadde egentlig sett fram til å finne ut hvordan jeg takler skikkelig eksponert klyving, men det ble det jo ikke noe av. Jeg visste godt at det var en halv kilometer fritt fall ned rundt meg, men det gir liksom ikke samme effekt når man ikke ser det... Rett nok ble det forsiktige bevegelser, men det var lett å komme seg helt ut og opp på toppblokka. Tok dagens første bilder, byttet motiv og fotograf, og tok noen til. Utsikten uteble, men fornøyde glis var det hvertfall! Spiste en neve topp-Laban, syntes vi fortjente det!

Toppen er bare halvveis!

Jeg klarte imidlertid ikke å være altfor begeistret enda, for vi var jo bare halvveis. Jeg hadde gjort noen flytt på ryggen opp til midtpukkelen som jeg gledet meg veldig lite til å gå ned igjen. Men, det var bare å gyve løs på oppgaven. Ned fra storpukkelen gikk fint, og jeg var en rask tur litt ut i siden for å se om man kunne traversere på nedsiden av midtpukkelen. Hadde sett noe som ga meg litt tro på det, men endte raskt opp i noe glatt, løst sva med særs lite sikringsmuligheter, og gjorde retrett. Vi tok samme vei tilbake, og det viste seg heldigvis at jeg ikke hadde tatt enkleste vei opp, så vi kom oss helt fint ned. Snart var vi ved foten av V0 igjen, men siden vi ikke så toppen av den, og ikke ante om vi kom til å sikre noe, lot vi hele greia være. Vi ville komme så langt som mulig før det ble mørkt. Vi må jo gå traversen en annen gang uansett, var vi enige om. Også enige om at da skal det være sol! Leste i etterkant at det er beskjedne 11 m opp der, men det glimtet jeg hadde i tåka virka veldig mye større enn det! Rare greier..

© Morten Ødegaard

Videre nedover gikk det fint. Sikret en god del. Det var blitt en lang tur, og ingen grunn til å risikere noe nå. Hun som skulle følge etter uten et tau fra oven ønsket seg også det. Hun hadde litt angst for akkurat denne etappen, etter litt glipping på vei opp. Når tauet var ute fortsatte vi løpende, og jeg kom akkurat helt ned fra svaet før jeg var tom for sikringsmidler. Ble noen litt kreative løsninger helt til slutt der. Annenhver sikring var nok mest psykisk, men det hadde sin nytte det også. Plutselig åpna tåka seg litt, og vi kunne faktisk se helt til Vesttoppen noen sekunder! Knipsknips, og så var vi inne i tåkedåtten vår igjen. Snart var vi nede begge to, uten problemer. Vi kortet ned tauet mellom oss betraktelig, og gikk normalveien tilbake. Satte noen sikringer, men fikk også sikret litt ved bare å legge tauet på riktig side av store blokker og sånt. Klyvingen var lettere enn jeg husket den som sist, enda det var våtere nå. Kanskje føltes det bare sånn fordi vi hadde tau.

© Morten Ødegaard

Brukte like godt tauet opp til Vestre også, når det uansett var fremme. Er et par punkter som er ganske utsatte der også. Hadde vært for dumt om noe gikk galt nå. Men alt gikk fint, og vi stod igjen på Vesttoppen, ganske lettet. Litt klyving gjenstod, men det er enkle greier, og vi regnet med å være et godt stykke på vei før det ble mørkt. Dessuten hadde knærne satt pris på dagens lave tempo, og føltes mye bedre nå enn da vi stod opp. Trøkka i oss noen blaute brødskiver, og vandret nedover. Tåka lå langt ned, men selv om det mørknet klarte vi oss faktisk uten lykt hele veien. Vi klarte imidlertid ikke å følge vardene, så det ble en liten omvei, og vi fant ikke igjen stien før de aller siste meterne.

Omsider i mål

Litt over midnatt var vi nede, etter nesten 16 timer på tur. Temmelig trøtte og sultne, men svært fornøyde! Feiret med real nattmat, en halv øl og mer seigmenn. Dette var begges første skikkelige fjellklatretur, og med regn og tykk tåke hele dagen følte vi at vi hadde gjort en innsats, selv om ruta er ganske lett. Og endelig hadde vi kommet oss opp på denne flotte toppen! Husker fortsatt godt en tidlig tur til Hurrungane og Store Ringstind, der jeg stod og beundret den spisse og da uoppnåelige toppen bortenfor. Moro å nå ha samlet opp nok kunnskap og erfaring til å komme seg opp, og føle at det ble gjort på en trygg måte, selv under småkjipe forhold.

Så man skal ikke kimse av regn og tåke, kan bli en bra dag likevel! Takk for turen Angjerd!