Austanbotn-traversen for 2.gang (20.07.2014)

Videopanorama fra toppen av Store Austanbotntind:

Jeg hadde denne traversen høyt på ønskelista mi, nå som så å si alle 2k-toppene er i boks, og da også Sivert kunne bli med, var det bare å glede seg. Kom ikke i gang før kl 12. Vi var passelig tungt lastet, forberedt på relativt enkel klatring, og jeg var spesielt nysgjerrig på pinakkelen, som vi denne gangen skulle passere den letteste veien. Etter mye ur kom vi endelig til klyvepunktet, som jeg kjente godt igjen. Gul trekant her, og graden av utsatthet gjør vel dette til en grad to:

© Ole-Petter Andersen

Vel oppe på fortoppen, etter drøye 2,5 t, tok vi en god rast i sola, og merket oss at vinden hadde avtatt masse – utmerket!

Pinakkelen
Så var det på med seletøy, og vi gikk den smale egga usikra ned til foten før pinakkelen. Her satte vi standplass, og Sivert sikra meg mens jeg kløv opp til pinakkelen, noe på høyre side. Ikke så veldig krevende, men svært utsatt og man trengte litt friksjon under skoa. Fatter ikke at klatreføreren sier det er grad 1 opp hit. Det er rød trekant og klatring grad 2/3 mener jeg.
En bunt slynger rundt pinakkelen ga utmerket standplass, og Sivert kom greit etter på 30m-tauet. Så tok vi en kort rappell, og jeg kjente meg uhyggelig godt igjen nede i skaret. Her regna det sist gang, og vi hadde måtte klyve opp på vått fjell - et ekkelt minne. Nå hadde det vært en bare artig liten rappell ned alle problemene! Men før vi rev ned tauet, sjekket vi at det skulle være greit videre.

© Ole-Petter Andersen

Tørre sva
Vi gikk nå usikra opp 5-7 m på egga, luftig og guloransje trekant her, før vi enkelt traverserte første del av svaet. Så kom et brattere parti med mindre tak, en soleklar gul trekant på tørt føre - knallrød på vått, antar jeg, så vi tok de neste 30m med sikring:

© Ole-Petter Andersen

Så ble det igjen svært lett, og vi kløv oppover egga med tauet i sekken. Hammeren på toppen ble greit omgått til høyre, men det er nok grønn trekant her også.

Sørtoppen og opp mot Store
Så var vi endelig oppe på Søre, og tok en liten pust i bakken. En time hadde vi brukt fra fortoppen til denne, og jeg syntes vi lå greit an i tid, med tanke på den seine starten.

© Ole-Petter Andersen

Så ble det en del luftig klyving både ned og litt opp på vei over egga i retning Store Austanbotntinden. Det var nok noen gule trekanter, men vi følte ikke behov for tau. Der egga reiser seg bratt rett opp, svingte vi ned mot høyre. En liten kinkig bevegelse her, svært utsatt, og soleklar gul trekant. Sivert ønsket seg en slynge i sikring om nabben her, noe jeg godt forsto:

© Ole-Petter Andersen

Så var det traversering opp og ned i rufsete terreng med mye løsgods, før vi i hovedsak kunne arbeide oss oppover enten på solide og brede hyller, eller med bøttetak i fleng. Det er nok mange varianter opp i flanken her, men noen punkter rundt grad to slipper man nok neppe unna; altså flere gule trekanter.

© Ole-Petter Andersen

Mot toppen av renna ble det enklere, og så var vi oppe på toppegga på Store Austanbotntinden. En drøy time hadde vi brukt opp fra Søre.

Toppen - og retur
Etter litt kø for å komme ut til den luftige toppvarden, ble det vår tur, med fotografering og herlig utsikt. Sivert mente dette var den råeste toppen han hadde opplevd. Vi tok oss brukbar tid, før vi returnerte til sekkene i skaret der man starter å gå ned sørflanken - etter å ha fått med oss den siste lille toppen her (V0) først.

© Ole-Petter Andersen

Etter all klyvinga tidligere på turen ble det grei skuring ned, så jeg skriver ikke mer om dette. Men flere gule punkter er det nok. Vi var tilbake ved bilene etter åtte timer og tre kvarter.