Svartdalstraversen (16.07.2014)

Litt usikker på hva traversen skulle hete, eller hva den forsåvidt heter. Svartdalen øst på langs? Svartdalen høyt og lavt? Vær så snill, ikke arrester meg på navnet. Jeg kjenner at det er ikke noe jeg orker og vie mange tanker til akkurat denne funderingen.

Det var tåke og lavt skydekke på morgenen, men yr.no hadde lovet oss sol og fint vær, så vi regnet med at dette kun var litt fuktighet som hang igjen i lufta etter to dager med regn. Det viste seg at vi fikk rett, og tåka lettet utover morgentimene. Før vi hadde nådd toppen av Kvitskardstinden (2193 moh) var allerede t-skjorta på. Turen opp til Kvitskardstinden var forholdsvis grei. Veldig mye løs stein gjorde det litt ubehagelig når det ble bratt. Vi brukte rundt 3,5 timer opp til toppen. På toppen tok vi nistene våres fram og til Amunds store fortvilelse (og våres andres også forsåvidt) oppdaget han at posen med mat ikke lå i sekken. Ikke en god følelse når man vet at man skal være ute i 12 timer. Men han fikk et polarbrød av den solide matpakka til Pernille (les: 3 polarbrød) og ellers levde han på nøtter og en pose med Godt&Blandet.

© Marte Kjøren

Etter lunsjpausen gikk en rask tur nedom Kvitskardsokselet (2065 moh). Det tok omtrent 25 min opp og ned. Deretter var det å komme seg videre til dagens store utfordring: Mesmogtinden (2264 moh). Fra Kvitskardstiden så den krevende ut flere steder og vi viste at det var her vi ville bruke mye tid. Klyvingen opp første delen av ryggen gikk veldig greit. Noen varder her og der. Vi fulgte ryggen litt for langt opp og vips var vi forbi der vi skulle ha krysset over til vestryggen. Jaja, shit au... Vi valgte og bare fortsette videre oppover. Klyvingen så i for seg grei ut. Vi gikk litt vestover under en steil og krevende vegg. Klatret oss litt fast og måtte ta en ca. 20 m rappell ned i en renne som tok oss enkelt opp til toppen. Takk og lov for at vi hadde med tau! Hjelmen var også god å ha. Etter en god del klyving, klatring og ikke minst kaving var vi endelig på toppen av Mesmogtinden (2264 moh) og det føltes helt fantastisk! Selv om det så nesten helt umulig ut fra Kvitskardstinden så kommer man langt med en god porsjon stå-på-vilje - helt til topps til Mesmogtinden til og med! Her ifra måtte det bare være plankekjøring videre...

© Marte Kjøren

Videre var det enkel klyving ned til skaret mellom Mesmogtinden og Langedalstinden. Vi møtte en guidet gruppe som var på vei opp som kom fra Svartdalsbrean og hadde merkelig nok satt opp tau. Sammenlinget med det vi hadde klatret uten tau, var både Pernille, Amund og jeg helt enige om at tau der var bare overfladisk. Raskt videre opp til Langedalstinden (2206 moh) som ble min 2000 meters topp nr. 100 (fant jeg ut i ettertid) - HURRA FOR MEG! Bare 285 topper igjen... Videre til Søre Svartdalspiggen (2065 moh) og Midtre Svartdalspiggen (2065 moh). Å gå lang eggen gikk som en lek. Men så kom Store Svartdalspiggen for tur. Den stod der som en truende vegg. Vi måtte forlate eggen og klyve rundt og opp toppen. Litt ubehagelig enkelte steder fordi det var løs stein enkelte steder. I tillegg begynte vi å bli nokså slitne og til og med jeg var lei av i klyve i steinura. Nå ville jeg bare opp på toppen og komme meg ned tilbake til teltet.

Les mer om turen her.