Flomstore elver (16.07.2014)

Videopanorama fra V6:

En begivenhetsrik tur, som startet med sykkel inn til Gjendesheim, for å spare 100 kr i parkeringsavgift. (På returen var også langtidsparkeringa stapp full av biler, så jeg. Du verden for god butikk de gjør der.)

Den første Gjendebåten ble ganske snart full, så da dro vi litt tidligere. Det passet meg utmerket, da jeg var redd for å få dårlig tid, i og med at jeg ville rekke båten hjem igjen kl 16.45.

La i vei i fint vær litt over kl 8 fra Memurubu, men det varte nærmere 2 timer innen jeg fikk dagens mål, vest 6 - min nest siste totusenmeter - innen synsvidde!

I frykt for å få dårlig tid dro jeg litt på oppover motbakkene langs Surtningssui-bekken, og kjente snart en velkjent banking i hodet; advarsel om migrene seinere på dagen. Måtte pent bare senke tempoet og håpe på det beste. Jeg fulgte t-stien selv om det var noe omvei, siden jeg regnet det lettere å gå på sti enn i terrenget her. Det verste av alt var at dette egentlig ikke var noe smart veivalg, i og med at jeg måtte nedover en god del mot vest etterpå, og fordi en sti i dette terrenget ikke har så stor fordel likevel.

TIPS for andre: Ikke hold øst for 1604 m, men kryss Surtningssui-bekken og følg Muru på høyre siden (øst) men vest for denne toppen.

Dagens første store utfordring
Så var det å komme seg over Muru da! Min verste elvekryssing til nå har vært nettopp denne elva, men den gangen lenger nede. Nå var jeg på snaue 1540 hm, og elva var ikke fullt så stor. Samtidig var den her delt i to - ypperlig. Klarte så vidt, og med stavene til god hjelp, å komme over første elveløpet med støvlene på. Men ved neste var det helt stopp! Enten ble det klissvåte støvler resten av turen, eller jeg måtte vade den strie, men lille elva. Jeg valgte det siste.

Vannet var helt grått og det var umulig å se hvor dypt det egentlig var, men det er begrenset hvor dypt det kan være i en såpass liten elv, tenkte jeg. Så i bare underbuksa trådte jeg uti, beredt på vann opp til låra. Sonderinga med stavene var lurt, og de hjalp med å holde balansen i de strie strømmene. Stavene gikk raskt nedi opp til andre leddet, så her gjaldt det å holde balansen. Vendt litt på skrå opp mot strømmen kjempet jeg med to motsigelser: Det iskalde vannet virket en trang til å komme seg over i en fei, men den alt annet enn jevne elvebunnen samt vann opp til lårene, krevde langsomme og veloverveide bevegelser så jeg ikke ble dratt ut av balanse.

Vannet nådde så vidt nedkanten av underbuksa! Iiiik, så kaldt! Men nå var det bare ett steg igjen, og så var jeg endelig over. Pustet litt ut og tørket litt i sola, kledte på meg, og fant snart et passende sted å raste. Satte også igjen sekken her, og tok opp en mindre sekk, som jeg fylte de nødvendigste artikler oppi, samt 1,5L vann.

Østflanken og NØ-egga til topps på V6
Rundt halv tolv startet jeg oppover ura i østflanken. Opprinnelig hadde jeg tenkt å svinge rundt i nord - langs brekanten på Østre Memurubreen, men da jeg så det virket mulig å komme opp en mer direkte vei, kunne jeg ikke la være å prøve.

Det var ikke så verst nederst i flanken, til venstre (sør) for en bekk. Ganske fast ur med mose oppå. Siden ble det løsere, men også en del fast fjell og greie hylleformasjoner, som ble utnyttet i sikksakk oppover. Jeg kunne nok delt ut 4-5 ulike steder med grønne trekanter oppover her, men ved rett veivalg unngår en gule trekanter.

Så gjensto nordøstegga til topps, der jeg holdt meg ut mot sørstupet hele veien opp; til venstre på dette bildet:

Det gikk veldig greit i starten, og så fulgte noe klyving og et par grønne trekanter, inntil jeg fikk øye på det som måtte være like før toppen. Ojsann! Der ble det mer seriøst. Jeg kunne nok ha svingt av mot nordvest - traversert flanken - og kommet inn på kanten av breen, men jeg ville prøve å holde meg til egga opp.
Svaene her var kompakte og svært begrodd med både grønn mose og svart lav i overflod. En kompakt hammer måtte jeg omgå, men så måtte jeg opp på egga igjen. Det ble 2-er klyving på mose og svartlav, som jeg aldri i livet hadde gjort om det var vått! Gul trekant her, med rød om det er vått.

Så var jeg endelig på min nest siste 2k-topp! Klokka var 12.39 - og jeg lå ikke langt bak tidsskjemaet. Det betød at jeg hadde tid til å klyve opp på V5 også, sånn bare for å klyve litt! Men først litt knipsing på toppen:

For ikke å komme i tidsnød durte jeg snart på videre, ned vestegga, som var artig og tidvis ganske smal. Så reiste egga seg bratt opp til V5, og jeg var spent: Grad 1 hadde lest et sted. Det skulle være "a walk in the park" for meg, men hva tilsvarte dette i grønne og gule trekanter? Og: Det så utfordrende nok ut!

Ganske tidlig var det et par meget bratte små hammere, der jeg følte at trekantene ble mer gule enn grønne, og det var mye løsgods. En diger blokk ble sendt ned i avgrunnen. Så ble det lettere klyving siste delen, riktignok med noen grønne trekanter også her. Alt i alt fortjener dette strekket en gul trekant, mener jeg. Og ser nå at dette er i tråd med boka til Helgesen. I klatregrad mener jeg grad 1 er for lite, mens en mellomting mellom 1 og 2 er mer korrekt; kanskje 2-?

V5 hadde jeg vært på med ski i våres, og det var litt artig å stå her igjen allerede nå. Jeg plukket også med meg nordtoppen her, før jeg la returen ned mot brekanten, og fulgte snøen rundt i nord.

Det var lurt at jeg hadde tatt gps-referansen til sekken bak steinen nedi morenelandskapet, for sett ovenfra var det mange kandidater til nettopp den steinen jeg trodde skjulte sekken min. Så ble dagens desidert største bommert gjort!

Stor bommert!
Jeg hadde lite lyst til å vade Muru en gang til, og ville heller følge vestsida ned, og så dreie østover og følge sørsida tilbake til Memurubu. Den siste delen skulle det være sti. Dette betød en omvei, da svingen i Memurudalen nødvendigvis ble en del større, så jeg forsto at tiden kunne bli noe knapp. Jeg hadde imidlertid ikke tatt høyde for flere krevende bi-elver underveis, og da Muru var aldeles umulig å krysse lenger ned, måtte jeg bare komme meg over bi-elvene. Den første var relativt grei, men jeg tok meg ikke tid til å ta av meg, så nå var støvlene kliss våte. Litt seinere møtte jeg på en striere strøm, og det kjentes godt å ha på sko, da jeg måtte ta det svært langsomt, siden vannet nådde meg til godt opp på låra.

Migrenen kom selvsagt også nå, og jeg tok en tablett - nok en gang. Så var det å holde et jevnt høyt tempo ned til Memurubu, som jeg ankom kl 16.20 - kort tid etter at den ene gåstaven brakk mellom to steiner. Snakk om gjenvordigheter på denne turen! Den første båten tilbake (16.25) var alt fylt opp, men det var helt ok å vente et kvarter på neste! Nå oppdaget jeg også at det var slitt hull på gummien foran på den ene støvelen, som dermed vel snart må skiftes ut...

Ved Gjendesheim gjensto da bare lett sykling tilbake til bilen. En begivenhetsrik tur var avsluttet! Nå venter jeg bare utålmodig på peakbooktreffet i høst, så jeg kan få tatt siste toppen på lista; Skardalsegga.