Rauddalstindene i tåke og snøvær (27.06.2014)

Det VAR meldt bedre vær, for to dager siden, før jeg la veien inn til Olavsbu. Etter gårsdagens flotte tur - Store Rauddalsegga mm i godvær - våknet jeg i dag til trist gråvær rundt Olavsbu. Jeg håpet på opplett, og måtte dessuten tilbake til Leirvassbu, og kunne like gjerne stikke oppom den østre Raudalstinden, og sondere terrenget, i alle fall...

Jeg var spent på veien opp til Østre, som skulle være bratt, og en gul trekant var sågar benyttet i "bibelen". Nå lå toppen i tåke, og jammen satte det inn med lett snøvær også. Jeg hadde ikke for store forhåpninger, men gikk så lenge jeg hadde noenlunde sikt. Gps-en var selvsagt også til hjelp, og da det begynte å bli ganske bratt, dukket det opp noen steinvarder. Det føltes ekstra trygt, og jeg fulgte disse opp bratta i tåka. Det var aldri snakk om særlige klyvepunkter, og utsatt føltes det heller aldri, så jeg var litt overrasket da terrenget la seg, og jeg skjønte toppen var innen rekkevidde.

Null utsikt! Tok et bilde av steinvarden, og hutret videre mot vest. Her skulle det også være et gult punkt. Nå var fjellet glatt av nedbøren, så dette kunne bli spennende. Det ble det ikke; selv om jeg måtte bruke hendene et par-tre meter. Grønn trekant virker rimelig her. Søkte nå etter snøfelt som ga lett retur nedover egga, og var glad for den lille sikten jeg tidvis fikk. Over et mindre toppunkt eller to, og en middels lang pause i le for vind og sludd, og først nå tok jeg på meg vindjakka(!)

Fortsatt null utsikt opp på Store
Søkte ur oppover mot Store Rauddalstinden, men måtte gå litt oppover på snø også. Slapp likevel billig unna, og etter snaue 5t på tur var jeg ved varden på Store. Fortsatt ingen utsikt. Dette var en uvanlig tur til å være meg, og jeg tar kanskje turen hit igjen i bedre vær en gang, og kanskje helst på ski?

Gikk på gps ned en lang snøbakke, da et lite opplett viste meg Vesttoppen. Endelig litt å se!

© Ole-Petter Andersen

På breen ned til høyre så jeg noen sprekker, så retur ned her etter toppbesøket på Vestre var uaktuelt. I ura opp mot Vestre tok jeg en ny spise- og drikkepause, før jeg duret opp til topps. Her ble det glimt av utsikt noen sekunder, en passelig belønning for den tredje siste 2k-toppen min, syntes jeg.

Det går rett vest
Fortsatte ned og vestover, da jeg visste det før eller siden skulle bli slakere terreng, og ganske sikkert snøbakker ned mot nord.

© Ole-Petter Andersen

Men først måtte jeg oppom en ny topp på 1931 m. Vel oppe så jeg at noe av toppen var overheng - kult! Fikk nå glimt av hele veien ned til dalen i nord, og så at fine snøbakker ventet om jeg bare holdt ut litt lenger vestover. Så det gjorde jeg.

I et tilbakeblikk fikk jeg et glimt av 1931-toppen igjen, som tok seg godt ut med en utoverhengende nabb helt øverst, men innen kameraet var framme, var utsikten borte. Sukk. Jeg svingte ikke for raskt ned nordflanken, og i ettertid - sett i glimt nedenfra - var dette helt riktig, da flere snøfelt endte i stup, skrenter og såpeglatte svaberg. Jeg fant i det hele tatt en optimal retur, mye på snø, inntil jeg nådde veien og broa nede i dalen.

Nå satte det inn med regn, og jeg tok fram litt smågodt i lomma mens jeg trasket tilbake, og var brukbart fornøyd tross alt. Det var heller ikke mer enn 6km i luftlinje tilbake til Leirvassbu - hvilket var noe mindre enn forventet. Rundt halvannen time etterpå, 50% på snø som tidvis var bløt, og ganske våt, nådde jeg bilen.

8 t på tur i dag, og bare to 2k-topper igjen. De blir ikke tatt med det første, for nå skal familien være samlet noen uker.