Semeltinden og Urdadalsryggen - artig klyving (24.06.2014)

Overnatta i bilen på Spiterstulen, og med strømtilkobling på bobil-parkeringa blir det riktig så hjemmekoselig. Ikke noe å si på prisen heller! (75 kr natta + 20 kr i strøm) Kom ikke i gang før nærmere 9-tida, og holdt derfor et jevnt tempo med lite pauser innover dalen. Det er lang anmarsj for Semeltinden, men været var topp - litt kjølig for årstida, men da holder insektene seg unna også.

Tok av opp i Urdadalen, og herfra var det stort sett snø - som forventet. Det var bare en uke siden jeg hadde gått skitur nær Fondsbu... 3,5 t til foten av fjellet, der jeg tok en god rast i sola på 1700 moh. Prøvde noe nytt; hadde med en mindre sekk oppi den store. Derfor satte jeg igjen den store her, merket av på gps-en, og la i vei full av ny energi og med mindre på ryggen! Snøen var knallhard, og jeg var spent på om jeg kunne bruke snøbakken som lettvinn retur etterpå. Derfor fulgte jeg ur der jeg kunne, og brukte en drøy time til topps. Deilig!

Semmelkødden
Dette var min siste 2k-topp over 2200 meter, og jeg feiret med å plukke med meg sørtoppen, og kikka etter den siste sørtoppen - var det den luftige pinakkelen, mon tro? Kom så vidt i hu en artikkel fra Atomsilda om denne toppen, Semmelkødden, tror jeg den ble kalt. Skjønte at man føler behov for tausikring her ved snødekke. Så vidt jeg husket sluttet Sondre K samlingen sin med Semeltinden, etter å ha vært på denne "kødden" først. Gledet meg allerede til klyvinga, som en unge på julaften. Rett ned til skaret virket litt utsatt, så jeg valgte det solide hyllesystemet i den solvarme sørflanken. Litt forsiktighet de siste to meterne, og så sto jeg på snøfonna nedi skaret. Var virkelig denne toppen 10 m høy? Jeg hadde mine tvil, der jeg kløv forsiktig opp den utsatte egga. En gulgrønn trekant kan med rette plasseres i forbindelse med denne toppen, ja.

Rundet så Semeltinden noe i vest, for å spare høydemeter, og var nå spent på returen ned snøbakkene. Ved å gå på helene, og ved støtte av stavene, gikk det helt greit, men noen glissade kom ikke på tale. Returen ned til sekken ble likevel behagelig - heldigvis. Nå var det gått 6 timer siden jeg startet turen, klokka var bare tre, og jeg forsto at hele Urdadalsryggen også var mulig å plukke med seg. Egentlig hadde jeg tenkt å spare Midttoppen til peakbooktreffet i høst, men nå ble fristelsen for stor!

Urdadalsryggen
En time etterpå var jeg oppe på ryggen - dette skulle bli moro! Dessverre begynte nå bankinga i hodet - migrene i tidlig stadium - så jeg tok en tablett, og håpet det skulle holde helt til jeg var ferdig med turen (og det gjorde det, heldigvis).

© Ole-Petter Andersen

Det ble mye artig klyving bortover, og særlig var jeg spent på skaret gradert 2+, siden jeg ikke hadde svasko eller tau med meg. Problemet ble imidlertid omgått på store hyller like i vestsida, der nysnøen stort sett hadde smeltet nå. Nede i skaret så jeg at direktevarianten nok var solid toerklyving, ja.

© Ole-Petter Andersen

Fortsatte opp over i østsida, hvor jeg greit kom opp på egga igjen, og var da på Midtre! Forsto øyeblikkelig at det kom til å ta en viss tid over til Store, og gikk kjapt til verks.

Tok meg likevel tid til å klyve opp på en artig rød pinakkel, og en litt mindre, samt en lavere høyde lenger ned merket med varde, før jeg fortsatte ned til laveste punkt på egga opp mot Store. Her kom et nytt småartig og noe luftig klyveparti, i alle fall om man følger egga helt. På veien opp mot Store begynte jeg å bli litt trett i beina, og tempoet sank radikalt, ikke minst fordi bankinga i hodet fortsatt ikke var forsvunnet, og jeg var redd for migrenen.

© Ole-Petter Andersen

Store Urdadalstinden ble derfor ikke noe høydepunkt på turen min, og nordegga ned var heller ikke bare å skli på snøen, viste det seg. Det var kun i nedre del jeg fant noen fine snøflekker. Likevel var jeg godt fornøyd med dagens tur, mens jeg trasket den lange veien i skyggen tilbake til Spiterstulen. 12 t på tur.

© Ole-Petter Andersen