Leir på Leirhøe (29.05.2014)

Written by mortodeg (Morten) GSM

Start point Spiterstulen (1,100m)
Characteristic Alpine trip
Duration 35h 51min
Distance 32.2km
Vertical meters 2,848m
GPS
Ascents Leirhøe (2,330m) 29.05.2014
Leirhøe Nord (2,077m) 29.05.2014
Skauthøe (1,993m) 29.05.2014
Spiterhøe (2,033m) 29.05.2014
Nordøst for Spiterhøe (2,009m) 29.05.2014
Veobreahesten (2,185m) 29.05.2014
Veobreahesten Østtoppen (2,148m) 29.05.2014
Visits of other PBEs Spiterstulen (1,106m) 29.05.2014

1. mai på en torsdag måtte jo bli langhelg til fjells. Men vi følte oss egentlig ferdige med skisesongen, og skulle være med på fotturer på lørdag og søndag. Snømengdene tilsa fortsatt skisesong, men vi lot likevel skia være hjemme, og tok med bre- og klatreutstyr og satset på å finne noe moro. Vi kjørte til Spiterstulen onsdag kveld, og var eneste bil på parkeringsplassen under helt klar himmel. Syntes det var litt sprøtt. Da var det hvertfall greit å bare legge oss til å sove under åpen himmel rett ved bilen.

Torsdag morgen var strålende, og vi spiste frokost mens vi så på kart og bladde i Boka. Vi ville unngå skredfare, vassing i snø og store elver. Planen ble å gå Glittertind-stien opp til kanten, men så fortsette rett syd opp til Skauthøe, videre over begge Spiterhøe-toppene og så opp på Leirhøe. Vi tenkte å overnatte i skaret syd for Leirhøe, og derfra bestige så mange som mulig av toppene rundt Veobrean, og ikke minst Veobreahesten. Det var meldt bare godvær, og dagene var blitt lange, så vi satset på å rekke mye.

Opp til leir på Leirhøe

Leirhøe sett fra Spiterhøe
Leirhøe sett fra Spiterhøe

Stien var helt bar, så det gikk fint. Opp mot Skauthøe lå det felter med snø, men siden bakken er nordvendt var ikke snøen så våt. Vi tråkka gjennom i kantene av snøfeltene, men så fort man kom noen meter utpå var ikke snøen noe problem. Det gikk radig oppover, og turens første 2000-meter var snart nådd. Spiterhøe er ikke så veldig spektakulær, men derfra kunne vi skue videre opp på Leirhøe, som er en ganske massiv klump. Fra Spiterhøe gikk det litt ned, før vi fortsatte 400 m videre opp. Noe ur, og mye snø. Småslitsomt å tråkke spor opp med full oppakning, men belønningen kom på toppen. Nydelig utsikt over det meste av Jotunheimen. Rett nedenfor toppen kunne vi se Veobreahesten, som vi gledet oss til å prøve på. Ble imidlertid klar over at vi hadde gått rett forbi Leirhøe Nord, og nerdene i oss gremmet seg...

Planen var å fortsette sydover ned til Veoskardet, slå opp teltet og løpe en tur opp på Veobreahesten. Vi estimerte det skulle ta tre timer. Haha. Jada. Heldigvis fikk jeg i stedet lyst til å overnatte oppe på toppen, og de to andre var helt med på det. Man setter altfor ofte kursen raskt ned igjen, når man endelig har kommet på en topp. Dessuten var det rikelig med flat snø å telte på her oppe, mens vi ikke visste hvordan det så ut lenger ned. Klokka var blitt sju, så litt tidlig var det å køye, men etter en middag ved varden og en del fotografering i solnedgangen, var klokka blitt mer enn nok. Vi bestemte oss for å stå opp med sola, blant annet på grunn av en snørenne opp på Veobreahesten som vi ikke ville at skulle bli for blaut. Vi bestemte også å gå hjem via Leirhøe, i stedet for nede i dalen mot Glittertind slik vi egentlig hadde sett for oss. Det ville blitt en hard kamp mot råtten snø. Det betydde også at vi fikk en sjanse til på Leirhøe Nord! Nerdene frydet seg.

Utsikt over det meste av Jotunheimen, fra leirplassen på toppen av Leirhøe
Utsikt over det meste av Jotunheimen, fra leirplassen på toppen av Leirhøe
Utsikten fra Leirhøe mot Leirdalen og Hurrungane
Utsikten fra Leirhøe mot Leirdalen og Hurrungane

Småklatring på Veobreahesten

Klokka fem neste morgen labbet vi avgårde. Rakt ned til Veoskaret, og rett forbi Leirhøe Sør... Falt meg ikke inn at den lille grushaugen skulle være en 2000-m topp, og det gjorde det heller ikke før vi var langt forbi for andre gang, senere på dagen. Mer nerdegremming! Uansett, vi ruslet i brekanten bortover, og tok på tau og stegjern når vi krysset midtmorenen, siden vi derfra så masse blåis. Vi gikk rundt blåis-massivet og inn til foten av Veobreahesten, og fulgte kanten vestover til den store snørenna som går nesten helt til topps. Fra toppen av Leirhøe hadde renna sett svært bratt ut, så jeg hadde allerede der tenkt at den skulle sikres. Når vi først stod der så det ikke like ille ut, det var gått opp gode spor, og snøen var hard og fin. Det var lett å gå, men en utglidning ville blitt fatalt, så vi gikk opp på noen løpende fjellsikringer for sikkerhets skyld. Renna ender ti meter under toppblokka. Jeg fortsatte til topps i tau, men det var ikke nødvendig. Lett og beskyttet klyving 10m opp til toppblokka fra sydsiden.

Selve toppblokka krever at man drar seg opp etter armene. Det er noe å holde i, men ingenting å stå på. Hvis man mister taket, sklir og lander teit, er det mulig å ramle utfor stupet mot nord, så det kan være greit å sikre, noe vi gjorde. Vel oppe ser man at det er en liten nabb man så vidt kan henge en slynge i, så ytterligere bestigere kan få både fotløkke og toppsikring til hjelp. Man får løs slynga når man står nede, så den kan brukes for å komme seg enkelt ned fra blokka også.

Veobreahesten fra vest. Vi gikk opp til topps via snørenna til venstre, kløv så ned et sva til den andre snørenna, gikk den litt ned og travers bort til laveste punkt på ryggen. Derfra var det lett klyving til østtoppen, før vi gikk lett ned til snøtuppen nede til høyre.
Veobreahesten fra vest. Vi gikk opp til topps via snørenna til venstre, kløv så ned et sva til den andre snørenna, gikk den litt ned og travers bort til laveste punkt på ryggen. Derfra var det lett klyving til østtoppen, før vi gikk lett ned til snøtuppen nede til høyre.

Etter at alle hadde vært på toppen, fortsatte vi mot østtoppen. Først er det klatring ned eggen eller klyving ned et sva, til nok en snørenne. Vi syntes det var fint med litt rappellering også, så de to andre og sekken min kom seg ned på den måten, før jeg gikk ned svaet ved hjelp av et digert riss som skråner nedover. Men kåla først verre med å få løs en kile fra rappellfestet. Endte med at jeg måtte ned til sekken og ta med isøksa opp igjen... Vi krysset den bratte snørenna, og håpet å følge eggen videre, men det var langt mer enn klyving. Gikk i stedet lenger ned i snørenna, og derfra traverserte vi bort til skaret mellom de to toppene. Der var det flatt og fint. Ryggen ut til toppen er ganske bred, ikke særlig bratt, og i det hele tatt lett å klyve. Men med stup på begge sider sikret vi likevel. Ned til breen igjen var det lett å bare gå rett ned. Litt svaete, men ikke bratt, og mye hyller og slikt. Noe løst her og der. Veldig morsom topp, med sandpapir-aktig fjell som gir super friksjon.

Samme vei tilbake

Ned igjen etter en lang dag
Ned igjen etter en lang dag

Vi bandt oss inn i tauet igjen, og jeg prøvde å ta en snarvei i overkant av den oppsprukne blåisen. Ble stoppet av en sprekk, snudde, og gikk samme veien tilbake til den store morenen. Tanken var jo egentlig å ta med Veobreatinden og Nord for Store Memurutinden Vesttoppen, men nå var klokka blitt altfor mye til det. TTT - tau tar tid! Gikk opp igjen til Leirhøe, pakket teltet, og labbet nedover. Betraktelig enklere å gå nedover den lange snøbakken enn opp! Holdt oss litt i kanten i tilfelle det skulle være noe groms på breen, og gikk etter hvert ut i ura. Vi gikk innom Nordre Leirhøe, før vi fortsatte enkleste vei rundt Spiterhøe. Gikk opp igjen på Skauthøe for å utnytte snøbakken på andre siden, i stedet for å traversere rundt hele greia i grov ur. Så var det bare å gå ned stien, før vi tok en snarvei ned et snøfelt og bushet litt ned til veien.

En time unna midnatt kunne vi sette oss i bilen, passe slitne etter en knallbra dag på 19 timer! Kjørte til hytta i Lom, og planla neste dag mens vi ventet på de som skulle kjøre fra OSlo. Rakk så vidt å legge oss før det ble døgning...

User comments

Comment title:
Characters left: 1000
Comment text:
You need to be logged in to write comments.