Store Lakselvtinden (05.05.2014)  

I dag ble det rett og slett en drømmedag i fjellet. Husker ikke lenger hvordan vi havnet på tur til Store Lakselvtinden, men etter en forholdsvis lett Kvaløyatur dagen før, virket det å være naturlig å prøve noe spennende. Værmeldinga så strålende ut for i dag, og det hadde ikke vært så varmt de siste dagene så vi satset på rimelig trygge snøforhold. Jeg hadde hørt om at skiføre i Tomasrenna var bra, men bare litt oppkjørt. Siden vi hadde bestemt oss for å dra etter kl.9 og ikke stresse over tid, tenkte jeg at det skulle være lurt å ta en liten spasertur før vi dro. Skjønte at ruten opp til Store Lakselvtinden var stort sett rett opp fjellet uten noe innmarsj, så jeg så for meg at litt oppvarming i beina skulle bli en fordel.

© Hannah Vickers

Mens jeg var på spaserturen fikk jeg en liten samtale på sms med hyggelige elisets (Elise Thoresen Sletten):

’Hvor og når drar dere på tur i dag?’

Det kom som en overraskelse, men jeg svarte likevel:
’Hei, vi skal gjøre et forsøk på store lakselvtinden, kan du bli med? :)’

Og så kom plutselig tilbake et svar fra henne:
’Særiøst? Når drar dere? Jeg er ferdig på jobb nå, men må hjem og spise litt’

© Hannah Vickers

Ja, jeg var uten tvil seriøs. For å kutte til saken: jeg fikk overtale Elise til å bli med oss siden vi kunne godt vente til hun hadde gjort sekken (og kroppen) klar for kongetur. Hadde noen bekymringer om at hun ville bli ganske sliten etter nattevakt, men håpet likevel at hun ville ha drukket masse kaffe før vi skulle treffes kl.10.

© Hannah Vickers

© Hannah Vickers

Og så dro jeg hjem igjen, oppdaterte Øyvind om at vi skulle bli 3 turgåere i dag og da kjørte vi til Coop i Tromsdalen hvor vi ville treffe Elise. Etter å ha ordnet utstyret (heldigvis hadde Elise et tau liggende i bilen som viste seg å være nyttig siden jeg ikke hadde tau av gunstig lengde) kjørte vi til Lakselvbukt. Fant en passende parkeringsplass litt lenger bak kirken og endelig var vi klare kanskje kl.11.30. Kanskje senere. Jeg husker ikke lenger.

© Hannah Vickers

Veldig flott og frisk start på tur. Og for et syn! Med Lakselvtindane rett foran oss var det ikke noe mer inspirerende og imponerende å sikte oss på. Det var allerede en del skispor i bakken, og vi fulgte disse oppover. Det var en skikkelig direkte måte å begynne turen på. Snøoverflaten var temmelig hard, sannsynligvis solskare tror jeg. Dette ble ikke noe problem før det bratnet til. Og da begynte jeg å få noen vansker med å vende meg hver gang vi måtte bytte retning.

© Hannah Vickers

© Hannah Vickers

Etter å ha gått en travers og kommet opp til enda flere bratte zigzags, tenkte jeg på om jeg burde ta skarejern på eller ikke. Jeg fikk dessverre et smertefullt og skummelt svar: ja det var på tide å slutte med å skli ut og ta på skarejern. Jeg aner ikke hvor langt jeg sklei, men jeg kastet bort noen dyrebare høydemetre som jeg måtte gå opp igjen etter å ha hentet en ski som jeg mistet mens jeg sklei ned fjellsiden. Ja vel, noen lærer på den vanskeligste måten!

© Hannah Vickers

Jeg traff både Elise og Øyvind etter hvert, og det så ut som om de hadde det ganske bra og hadde tatt anledning til å fylle på med mat og drink mens de måtte vente på meg (sorry!). Jeg var fortsatt sint på meg selv, men var glad for ikke å ha blitt skadet. Da tok jeg skarejern på, spiste litt og var klar for å takle hva som helst. Utsikten var førsteklasses, både bak og foran oss. Endelig nærmet vi oss foten av den kjente Tomasrenna. Det så virkelig mektig ut. Bratt, men ikke så smal som jeg hadde bekymret meg for. Og heldigvis var snøen kjempebra. Tørr puddersnø. Litt oppkjørt? Ja, litt. Men det var en fordel med skispor som gikk oppover. Noen hadde tydeligvis hatt det veldig moro med å legge opp de alle bratteste og flest mulig kryssinger, og selv om jeg kanskje klaget/nevnte dette altfor mange ganger var jeg faktisk takknemlig for at vi ikke trengte å tråkke sporene selv!

© Hannah Vickers

© Hannah Vickers

Etter utallige mange frem-og-tilbake i rennasystemet, fikk vi endelig ta av skiene og gå de siste få meterne på beina opp til Den Himmelse Freds plass. Dette har jeg hørt mye bra om, nemlig at det tilbyr kjempeflott utsikt i alle retninger men jeg synes i ettertid at det er litt oppskrytt. Fin utsikt? Ja. Men hvis man skal hele veien opp til toppen av Store Lakselvtinden, er utsikten herfra bare lilleputt i forhold til utsikten fra fjelltoppen! Vi ble der ikke så lenge, siden det var kjølig og det så ut til at litt tåke skulle snike seg inn mot Lakselvtindane fra vest. Og så tok vi hjelm og sele på og gikk videre. Deilig å gå med en relativt lett sekk nå, det hadde vært skikkelig hardt arbeid å komme opp med skiene på sekken og resten av klatreutstyr i tillegg! Og stakkars Elise som hadde bært tauet hele veien så langt (ifølge Øyvind var det ikke mulig for ham å ta vare i tauet, han stilte med en sekk som hadde altfor lite plass for tau….mannfolk eh? Derimot bærte jeg ikke tau heller...)

© Hannah Vickers

Jeg var veldig overrasket over hvor kompakt snøen var da vi gikk opp i den øverste renna. Jeg trodde at snøen ville bli ganske bløt siden renna er sørvendt og med masse sol ville vi kanskje få tunge forhold for å gå på beina. Dette fikk vi ikke. Heldige var vi i dag. Og herregud, utsikten ble bare bedre og bedre, og følelsen av at vi ville komme oss snart oppe begynte å bli stor.

© Hannah Vickers

© Hannah Vickers

© Hannah Vickers

Nå var jeg veldig optimistisk om at dette skulle bli en vellykket tur. Omtrent halvveis opp ble det nesten meningsløst å bruke skistavene, så vi la dem fra oss mens vi tok stegjern på. Vi stoppet mer eller mindre under cruxet i renna. Her var det et relativt isete og bratt parti der to klatreøkser viste seg å være veldig kjekt å ha med. Kunne godt ønsket meg mye mer av denne typen klatring, det var optimale snøforhold for det! Vi trengte ikke bruke tau siden vi alle følte oss sikre nok til å klatre opp uten ekstra sikring.

Flere panoramabilder

© Hannah Vickers

© Hannah Vickers

Derfra var det bare en bratt walk-in-the-park. Tror både jeg og Elise var rimelig slitne nå, så det gikk saktere enn Øyvinds guttetempo. Men endelig ble det slutt med stigningen og vi var helt oppe! Jøss, dette var årets høydepunkt. Og for et fjell! Jeg tror jeg var målløs. En slik tur hadde jeg ikke opplevd på nesten ett år. Jeg må sørge for å få til flere sånne turer! Vi var ganske lenge på toppen. Bare for å nyte alt av utsikten og sikte oss på andre fantastiske Lyngentopper. Det finnes mange prosjekter igjen her :)

© Hannah Vickers

Og så måtte vi dessverre ned igjen. Oss damer vill bruke litt mer tid på å komme oss trygt ned mens Øyvind hadde allerede sprunget ned og opp den andre siden av Den Himmelse Freds plass til toppen av Tomastinden, der han fikk se på oss som var fortsatt i renna. Jeg hadde en fordel med to klatreøkser, men Elise slet litt med bare en, så hun måtte være forsiktig da hun kom ned cruxpartiet. Heldigvis var hun flink nok til å komme ned uten problem, og vi var snart tilbake på Den Himmelske Freds plass samtidig som Øyvind som hadde gått opp Tomastinden og kjørte ned igjen.

© Hannah Vickers

Det var (fortsatt) kjølig å stå i ro der, så vi gjorde oss klare for den store og spennende nedkjøringa i Tomasrenna så snart som mulig. Vi skjønte at snøforholdene i renna var bra, så jeg prøvde å ikke føle meg altfor bekymret for å kjøre, selv om jeg hadde en tung sekk på ryggen og slitne beina. Det gikk ganske greit, hvis bare litt sakte. Oss damer slet med melkesyre i starten, men koste oss mer etter hvert. Omtrent 500-600 høydemetre med pudder er ikke noe å klage på!

© Hannah Vickers

© Hannah Vickers

Pudderet ble til deilig vårslusj da vi kom oss ut av renna og ut i sola. Alt av solskare og gjennomslagsføre som vi hadde gått opp, var nå det nydeligste og letteste kjøreforhold vi kunne ønsket oss. Resten av nedkjøringa gikk som en drøm og vi var tilbake ved parkeringsplassen fortere enn jeg skjønte. På en måte ville jeg gjerne fått kjørt litt mer, men det var en stor lettelse av å ha kommet meg ned igjen. Skulle ikke bekymret meg så mye for turen ned!

© Hannah Vickers

Tusen hjertelig takk Øyvind og Elise for en drømmetur og årets beste tur så langt!

Link til Øyvind sin rapport:
http://peakbook.org/Mayhassen/tour/85367/Store+Lakselvtinden.html