Seltunfossen - turen er aldri over før den er over (25.01.2014)

Selv om jeg var ganske trøtt og sliten dagen etter turen over Austanbotntraversen tok rastløsheten overhånd, og før jeg visste ordet av det ble jeg med Julian på vei til Lærdal for å gi klassikeren Seltunfossen (WI5, 180m) et forsøk. Har registrert mye is i Sognregionen i det siste, men jeg var spent på hvordan kvaliteten var. Passerte de utbrente ruinene i Lærdalsøyri, et grusomt syn...

© Sondre Kvambekk

Parkerte ved gården Seltun hvor vi fikk se monsterlinja ruvende over oss. Dette skulle bli spennende! Forlot bilen så sent som kl. 10.30. Først litt innmarsj bort til elva. Gikk et hjortetråkk av noe slag gjennom skogen her. Det er to muligheter for innmarsj. Den ene er å klatre opp nedre del av elva og opp til selve Seltunfossen, eller man kan gå til fots på høyre side. Vi valgte å ta alternativ 1 opp og nummer 2 ned. Til vår store overraskelse møtte vi et annet makkerpar ved elva. De så like overrasket ut som oss og de skulle selvsagt også prøve seg på Seltunfossen. Han ene hadde visst klatret den en gang tidligere.

Bestemte oss for å klatre med kun én sekk som nummer to fikk klatre med. Oppover nedre del av elva (WI3+) klatret vi kun på løpende mellomforankringer. Ganske slakt med enkelte bratte opptak. Det andre teamet klatret med standplasser og havnet dermed bakerst i køen i forhold til oss. Fin is stort sett hele veien. Temperaturen lå ikke mye under 0 grader og var dermed mjuk og fin for øksene. Etter en og en halv fra bilen stod vi ved innsteget til Seltunfossen. Tok en god lunsjpause og prøvde å planlegge hvilken linje vi skulle følge. Endte opp med å klatre ganske midt i fossen. Isen så veldig varierende ut mtp kvaliteten.

© Sondre Kvambekk

Scramblet oss helt inn til det bratteste og herfra begynte jeg å lede første taulengde. Først på skrått til høyre langs en diagonal hylleformasjon og videre opp to skikkelig bratte partier. Måtte ta i skikkelig samtidig som jeg var helt avhengig av god planlegging for hvor jeg kunne sette isskruer. Isen var ikke like god over alt, men generelt bra hele denne taulengden. Satte standplass etter 40 meter med klatring. Julian kom etter. Her ble det en neglsprettpause hengende i tauet nøyaktig 2,5 minutt før det ble god stemning igjen. Rart at det alltid tar 2,5 minutt med denne neglsprettfasen...

© Sondre Kvambekk

Det andre taulaget klatret lenger til høyre og var ikke langt etter oss. Det viste seg at den eneste «forsvarlige» ruta videre opp fossen var opp en vertikal og frittstående ispillar midt i fossen. I første omgang tenkte jeg «aldri i livet», men når man ikke har andre valg for å komme opp måtte jeg bare prøve. Grei klatring opp til pillaren. Her fikk jeg først en real dusj fra den brusende fossen på sida, noe som førte til at alle klærne mine ble til en eneste isklump. Nå gjaldt det å manne seg opp for å komme seg videre. Det første som skjer når jeg begynner å klatre på pillaren er at jeg hører at isen begynner å knake. Plutselig brekker delen på høyre siden og jeg skvetter til! Selve klatringen var ikke så veldig vanskelig, men det mentale aspektet var desto verre. Sikringsmulighetene var heller ikke så veldig gode, de ble bare verre jo lenger opp jeg kom. To ganger måtte jeg henge i isøksleashen for å skru isskruen. Kanskje mest fordi jeg var redd for å få pump enn at jeg allerede hadde fått det. På dette måten klarte jeg å komme meg opp og forbi. Kry og dum som en hane tenkte jeg at nå blir resten som en lek.

© Sondre Kvambekk

Dette viste seg å ikke stemme. Jo, det verste var definitivt over, men i neste taulengde var iskvaliteten meget dårlig. Slushy og løs is i bratt terreng som bød på elendige sikringsmuligheter. I tillegg til at klokka nå var så mye som 16:05 skjønte jeg at det ikke var noen vits i å fortsette opp de siste to taulengdene. Det er ytterst sjelden at jeg bailer, men nå føltes dette fornuftig og ikke bittert i det hele tatt. Så også på Julian at han begynte å bli våt og kald. Da er det ingen vits i å fortsette videre i mørket. Fikk nå uansett klatret den fineste delen av Seltunfossen, er fornøyd med det!

© Sondre Kvambekk

Så bar det ut på abalakovbonanza ned igjen til innsteget. Det andre teamet hadde bailet under pillaren, så vi var heldige med å kunne bruke deres rappellfeste på andre rappell (selvsagt med backupskrue for førstemann). Med 2*50 meters rappeller holdt det akkurat så langt at resten av veien ned kun bød på enkel scrambling. Jeg var først nede og fortet meg ned til en stein hvor jeg tok av meg alt utstyret. Det var dumt av meg, for mens Julian var i rappellen ropte han på hjelp for at jeg skulle holde i tauet. Han hadde fått prusiken kilt inn i taubremsen og blitt nødt til å kutte denne av. Tauet var glasert med is og dermed veldig glatt å holde i. Jeg hadde ikke sjanse til å rekke opp igjen til han, men det gikk heldigvis bra. Nå var begge hodene våre innstilt på en varm dusj og en bedre middag, men turen var aldeles ikke over enda. Idet Julian skulle trekke ned tauet kilte det seg plutselig fast i et eller annet. Pokker!

Den ene enden var nå 10 meter oppe i fossen. Så om vi skulle ha et håp om å få trekt ned tauet måtte vi dra i denne enden. Det var bratt opp dit, så jeg ble nødt til å ta på meg alt isklatreutstyret og komme meg opp i fossen igjen. Julian lagde en standplass og han hadde akkurat fått trukket ned nok tau til at han kunne sikre meg med dette. Så var det å klatre opp i fossen igjen. Gikk heldigvis greit og jeg kom meg opp til den andre tauenden. Lagde masse bølger i tauet og gud bedre, nå rikket tauet seg og vi fikk dratt ned resten! Lagde nok en abalakov for å komme meg ned igjen. Nå var vi virkelig klar for å komme oss hjem igjen.

Utmarsjen ned skogen på vestsida av elva ble ganske så hatefull den også. Med en dårlig jallapakning med tytende tau som var hatkveilet hektet dette seg til alt av greiner og stubber. I tillegg var det ikke enkelt å finne riktig rute ned i nattens mulm og mørke. Møtte stadig vekk stup og skrenter som vi måtte omgå enten mot venstre eller til høyre. Noen steder skjønte vi at vi var på rett spor da det var satt ut tau og stige. Lyset fra Seltun gård kom liksom aldri nærmere! Turen er aldri over før den er over... Omsider fikk vi hentet den andre sekken og kommet oss ned til bilen kl. 19.45. Julian skulle i utgangspunktet kjøre helt til Seljord, men da det var uvær på Hemsedalsfjellet med kolonnekjøring ble han i stedet med meg tilbake til Sogndal. Ble feiring med svele på ferga over til Manheller for å si det sånn!

Takk for turen, Julian! :-)