Fra fjord til fjell ved Hjørundfjorden. (02.08.2005)  

Etter litt om og men bestemte meg og Geir oss tidlig om morgenen at turen skulle gå til Høgenipa og Langenestinden mellom ytre Standal og Standal ved Hjørundfjorden. En annen tur var egentlig på tapetet, men usikkert skydekke lenger sør gjorde at denne fra-fjord-til-tind-turen som vi hadde diskutert siden i fjor, ble valgt. Planen var Høgenipa og Langenestinden, dernest Storhornet og/eller Ureggene. Det ble dobbelkjøring med en bil rett øst for Standalsætra og en bil på Standalneset. Returen skulle altså gå ned Fladalen.

Høgenipa (1078)
Med tunge sekker legger vi i vei på ca 1050m sammenhengende, bratt oppstigning opp til den stolte fortoppen øst for den mer kjente Langenestinden. Vi valgte å følge den nordøstlige ryggen, muligens ikke enkleste alternativ, men ei flott rute som ble krydret med molteplukking i morgensol. Hvem skulle tro at vi fant moltemyr midt opp på den bratte fjellryggen…. I 6-700m høyde møter vi første litt utfordrende partiet. Litt utsatt på et par punkter, ellers greit å klyve opp den torv- og mosedekkede fjellsida. De siste ukene har vært nedbørsfattige, uten hadde denne fjellryggen mot Høgenipa vært lite ønskelig å gå. Vi passerer Lågenipa (803) og tar fatt på de siste knappe 300 høydemeterne opp til Høgenipa. Vi plukker fram hjelmene opp bratta, og vurderer løpende om det er behov for å ta fram tauet. En passasje er i grenseland, litt utsatt, grufsete terreng, det gjelder å ikke holde seg fast i løse steiner. Vi når toppen av Høgenipa og blir skuffet over at den ikke har varde. Etter ei solid pause reiser vi en varde til ære for den flotte toppen.

Langenestinden (1206)
Vi følger den flotte ryggen fra Høgenipa i retning Langenestinden, hvor vi må klyve ned et par hammere. Vi står nå foran rutevalg: klatring opp nordøstegga til venstre for snøfeltet som ligger i fjellsida, eller følge ei renne helt ute til høyre. Vi har tidligere her på fjellforum fått tips om at sistnevnte har blitt benyttet på en tur motsatt vei, da uten tausikring. Geir var mest lysten på å klatre den spenstige egga som ser ganske heftig ut i siste del. Etter litt vannfylling tar vi i vei på egga som har enkel klyving i nedre del. Vi kommer til et passelig sted hvor brattheten tiltar, her plukker vi fram tauet. Geir leder og første taulengde går raskt unna, grad 2-3. Andre taulengde går greit i første del før en bratt hammer med lite tak sperrer. Geir skifter til lettere fottøy, luftig skobytte ;-) Etter litt fram og tilbake prøver han en annen rute, bruker mange sikringer så det blir ei kort taulengde. Jeg følger etter, først litt opp og deretter over og rundt egga til venstre bort til en standplass med utsikt og luft til terningkast 6 :) Hylla er vel en god kvadratmeter hvis jeg legger godviljen til. Et loddrett 7-8m høyt hjørne står for tur, det blir slitsomt og tidkrevende klatring med vanskelige tak. Geir gir den grad 5-6. Siste del av taulengden er enklere og går over ei smal og luftig egg. Siste taulengde blir kort, en bratt hammer med greie tak opp på den smale egga og tilslutt spaserterreng de siste meterne opp til varden. Puh.

Klokka har gått fort, så etter ei matpause fortsetter vi langs egga i retning Ureggene. Vi leter litt etter ei rute ned til Storhornet, men slår det raskt fra oss. Vi trenger tiden til å traverse Ureggene, det blir sent nok likevel. De varslede skyene som skulle trekke inn fra vest er også godt på vei, flere av toppene lenger vest har fått tunge skyhatter. Senere, fra Ureggene, viser det seg at Storhornet kan nås relativt greit fra Ytrestandaldalen, opp langs NV-ryggen.

Ureggene (1085)
På den 1,5-2km lange egga finner vi 4 topper med god primærfaktor, hvorav 1085-toppen er den høyeste. For å spare litt tid går vi ned ei renne fra Langenestinden og følger den bratt skrående fjellsida bort til første toppen. Dernest prøver vi å følge egga hele veien. Et loddrett skar stopper oss, vi må ned ei bratt renne med mye løs stein for å komme rundt til den andre siden. Vi passerer noen smale og litt luftige partier før vi kommer opp til 1085. Til slutt går vi over siste toppen før vi sikter oss inn på et snøfelt som leder oss raskt ned til Fladalsvatnet. Vatnet (754) som fortsatt er godt over halvdekket med is og snø selv om vi skriver august :???: Snøskavelen som går rett i vatnet var denne gangen problemfri å passere, i motsetning til skituren vi hadde i slutten av juni.

Tranportetappen ned Fladalen til bilen går raskt unna, og turen går inn i historien som en av grom-turene.