Klatretur til sørlege Hammarsettinder (23.10.2004)

Advarsel: Denne rapporten er også fra Sunnmørsalpane

Mens østlendingene har fått smake grått høstvær i det siste; ja endog dro ei skypumpe gjennom hovedstaden på fredag, har vi her på Solkysten vært hjemsøkt av et nydelig høstvær de to siste ukene.
Før helga lå det noen truende lavtrykk ute i Nordsjøen, men da metereologene på fredagskvelden sendte lavtrykka inn i Skagerak var det bare å pakke sekken igjen

Det dukka opp noen ubesvarte spørsmål angående Hammarsettindane i forrige uke, se http://www.fjellforum.net/viewtopic.php?t=1952. (Link fungerer ikke lenger).
Det lå dermed til rette for vår tillyste "måleekspedisjon".

Det var fortsatt mørkt da jeg trilla ut av garasjen lørdagsmorgen. Det eneste som var å se var bikkjeluftere og avisbud. Noen lette skybanker dekte til stjernene. Ville været slå til ? Snart var dagen i emning, og en flott og skarp siluett av topper mot øst og sør fjerna de meste av tvil.

Jeg møtte Svein på Magerholm fergekai og sammen drog vi videre mot Straumsdalen og inn til Skålholten. Etter Svein's retrett på de to høyeste Hammarsettindane forrige gang, fylte vi sekkene med tyngre "skyts". Et tau og litt sikringsutstyr ville gjøre susen.

Ved ei gamme inne i Gimsdalen møtte vi to unge jegere. Etter å ha forsikra oss om at de kun ville skyte etter tobeinte med vinger, ønskte vi hverandre en god tur og en suksessrik dag.
Vi fortsatte videre over frostdekt mark, gikk på oppsida av ei grov steinur og tok sikte på den østlige utløperen av Hammarsettindane. Anbefalingsverdig rute. I det ryggen blei slakere og vi møtte de første solstålene, dukka dagens mål opp. Vi fulgte ryggen videre over en liten topp (markert med 1120 kote på kartet). Her var flott utsikt til de nordlige Hammarsettindane.

Så gikk turen bortunder østsida av den nordligste av 1180+ toppene. Med strålende sol og blikkstille var det duka for en matbit. Flott panoramautsikt østover.

Vi tok på klatreutstyret og fulgte ei renne oppå sørvestryggen av toppen. Deretter avanserte vi raskt til topps. Noen utsatte passasjer, men ikke vanskelig (kanskje 3-)
Svein tok fram nivella. Det var ikke mulig å påvise noen høydeforskjell i forhold til sørtoppen.
Relativt greitt terreng så vi klatra ned igjen istedet for å rappelere. Rapell var heller ikke så fristende da hele toppen kun var en stor oppstabling av blokker. Svein antyda noe om LEGO (Duplo Max ? ). Vi fant en enda litt enklere variant ned igjen, og passerte kun et utsatt punkt (2+).

Nå var sola virkelig begynt å varme, og vi fortsatte mot sørtoppen. På nord- og østsida var toppen virkelig steil, skyggefull og rimbelagt. Vi passerte et lite skar på sørsida, og kom utpå en lyngbakke på vestsida av toppen. Her reiste omlag 30 meter med bratt, solfylt og tørr klippe like til topps. Et lite høyfjellscrag.
Her var flott utsikt mot tindene vest for Velledalen. Over 13-1400 meter var det Kong vinter som regjerte. Nordover reiste nordlige Hammarsettinder seg. Maken til fengslende syn skal en lete lenge etter, selv i Sunnmørsalpane.

Opp mot toppen var det bare å velge å vrake i fine klatrelinjer. Vi starta i et hjørne midt på veggen, og hadde 25 meter med bratt klatring på gode tak i fast fjell (3+), Molladalskvalitet.
Deretter noen meter klyving langs eggen til toppen. Herifra var det heller ingen mulighet til å påvise høydeforskjell i forhold til den andre toppen.
Vi klatra litt ned igjen langs eggen, før en søt, liten rapell brakte oss ned på lyngmark igjen.
Noen skyer lurte bak fjella i sørvest, og sola var på nedadgående. Vi rulsla ned botnen mot øst og fram igjen til bilen.

Vi hadde noen flotte timer oppe i toppområdet i et fantastisk høstvær. Hvilke av "piggene" som er høyest fant vi ikke ut av. Så viktig er det ikke. Begge toppene er absolutt verdt et besøk. Den sørlige toppen synes jeg var den fineste, rett og slett en godbit av en tind.

Beregning av ferjeruter er en del av livet på Sunnmøre. Det blei litt Petter Solberg Light nedover mot Sykkylven. Svein er godt kjent, så heldigvis klarte han seg uten en ristende kartleser.......