Store Austanbotntinden - Endelig!!! (24.09.2013)  6

Written by Øyvindbr (Øyvind Brekke) GSM

Map
Ascents Store Austanbotntinden (2,204m) 24.09.2013
Austanbotntinden V0 (2,175m) 24.09.2013
Vestraste Austanbotntinden (2,020m) 24.09.2013
Vestre Austanbotntinden (2,100m) 24.09.2013

Store Austanbotntinden - Endelig!!!

Denne toppen har jeg i likhet med de fleste 2k-samlere sikla fælt på. Men den er jo berykta så det holder sjøl om enkelte vil si at den er oppskrytt. Etter å ha fått Beerenberg og Mercantonegga på merittlista virket ikke lenger det berømte svaet eller steinbrua ut til toppvarden spesielt avskrekkende på meg, men hammeren før svaet sørget for at soloturen lot vente på seg.

Endelig!
Endelig!

Desperat som jeg har vært siden 20. juli i sommer var det bare et tidsspørsmål før jeg måtte foreta meg noe på lovlig eller ulovlig vis. Jeg skrev at jeg var fornøyd 10-12. juli fordi juli ikke kunne bedre. I år viste det seg at juli kunne nettopp det, det så jeg på alle rapportene som lå der i løpet av siste juliuka. Den burde jeg ærlig talt tatt meg fri til og heller jobba inn en del fredager etterpå, for det hjalp jo ikke å håpe at tidagersvarslet på VG skulle holde og at jeg dermed skulle få min rettmessige andel i helga. Neida, sommer, 2k og meg passer ikke helt sammen. Ikke med andre alpine topper heller, jeg hadde tross alt Romsdalsplaner med Jan Petter som ble utsatt til "evig tid". Og jeg gikk jaggu glipp av alle knalldager i august, til tross for eventyrtur på Mannen og Kjerringi, det var finere to dager etter, og seinere så jeg at 29. august var en drømmedag. Æsj!!

Faen! Hva gjør alle disse skyene her?
Faen! Hva gjør alle disse skyene her?

Jeg var nå på desperasjonens rand etter fine septemberdager også, så jeg var bare nødt til å droppe en feiring på jobben da Morten sa han kunne føre meg opp på sitt lille Everest. Enkelte kollegaer ga meg også et "klarsignal", og trist apati ble vent til rastløshet og handling.

Tirsdag 24. september bilte vi grytidlig fra Skrautvål og plukket opp Raymond på Fagernes. En dyktig klatrekar dette! Men framme ved bommen over Berdalsbandet var det foruroligende mange skyer. De skal vel fordufte, tenkte jeg, men selvsagt med det alltid tilstedeværende snevet av angst. Det var stort sett bare avkappede topper å se og nitrist som faen kort sagt. Ingen grunn til å stresse iallfall, og roligere rusletur på et storfjell har jeg aldri vært med på før.

Skyer javel, men også mye fint å se.
Skyer javel, men også mye fint å se.

Innimellom kom det rifter i skydekket som avslørte knallhøstvær utover Sognefjordområdet, ja i retning Jostedalen også. Men Hurrungane satt fast i helvete, ingen tvil om den saken. Vi nådde V2 og koste oss om ikke annet med synet av det delvis isdekte Berdalsvatnet og de gedigne sprekkene på breen med samme fornavn. Over renna gikk det greit, og en langvarig rolig rusleklyvebrøytetur seinere sto vi på selve vesttoppen. Nå tetta det seg 100% rundt oss og jeg begynte for alvor å bli utålmodig og redd for at det var en bomtur jeg hadde blitt med på. Morten sa "Jeg vil ha soool!" og jeg hadde det så dystert innvendig at den eneste melodien som passet å ha på hjernen var "Åses død" av Grieg. Vi preika jo om den nede i Sør-Amerika i januar. I ekstreme omgivelser som dette totalt oppslukt av skysvineriet fulgte den avdøde Åse meg over alt med den største selvfølge. Raymond tok det med knusende ro, men jeg skjønte at han lengta etter sol han også.

Etter å ha småsikra oss ned til det jeg kanskje kan kalle "Øyvinds skard" etter et nederlag i mars 2003 bar det i vei oppover mot cruxet. Været letta sånn gradvis, og vi kom oss greit fram til den nevnte hammeren. Raymond ordna opp og la etter hvert i vei som førstemann. Ting tok litt tid, og da det ble min tur skjønte jeg hvorfor. Det er bedritent å klatre med stegjern, ja selvsagt å gå med stegjern på bart fjell etter at snøen er feid vekk også! Jeg plundra lenge nok til å bli forbanna og tenke på de to nederlagene på turen for en måned siden. Jeg kunne jo faen ikke la meg stoppe her også! Det var bare en ting å gjøre, stole på isøksa og en liten sprekk med beskyttende kant oppi der. Jeg dro meg opp etter øksa for første gang i mitt liv. Takk og pris! Morten trøbla visst han også, men omsider var vi klare for svaet.

Oppover mot V0.
Oppover mot V0.

Svaet ja! I dag var det faktisk oppskrytt med tanke på fare, det var så god sporsnø nesten over hele greia, kun litt avblåst helt nederst. Etter standplassarbeid bar det oppover mens været nå virkelig hadde blitt mye bedre. Fortsatt drivende skyer, men Hurrungpanoramaet fra denne vinkelen var snart helt intakt og til tross for mine midlertidige fiender et gnistrende klart, iskaldt hvitt og flott syn, høsthimmelen var nemlig rein og knallblå som den bare kan være om høsten og vinteren. Estetikk de færreste får oppleve dette her! Tenk at jeg nå sto på det beryktede svaet! Jeg sto og venta sammen med Morten i skyggen mens Raymond ordna standplass oppi sola på V0. Alt med Store Austanbotntinden er så spesielt for meg, den er jo høystatustopp av rang! Kun Storen og Styggedalsryggen henger høyere for meg, kanskje deler av Skagastølsryggen også. Har alltid vært vant til å skrive Store Austabotntind, men får vel stort sett la det være i rapporten. Kjært barn må nødvendigvis ha flere navn, og i dag var det all grunn til å beundre denne estetiske kremtoppen, for det var bokstavelig talt en kremtopptind nå. Da Coni la ut en bilderapport på fjellforum herfra i mars 2007 (trur jeg) svarte jeg at jeg ikke kom til å få sove på grunn av de fantastiske bildene. Nå opplevde vi nesten det samme, selvsagt ikke blomkålsnø, men et kritthvitt og iskaldt vinterfjell like fullt! Bare de dumme drivende skyene som kom fra Årdal og Valdres kunne kutte ut så ville Morten få tatt en haug med bilder verdige en hvilken som helst praktkalender!

Lengselsfullt blikk mot sørrygen.
Lengselsfullt blikk mot sørrygen.

Vi tusla i tau uten løpende mellomforankring, innerst inne trudde nok ingen at noen skulle skli ut så andre måtte hoppe motsatt vei. Det var med få stegjernsproblemunntak en parademarsj langsetter pukkelryggen. Omsider var det bråstopp ved den særdeles berømte "brua" ut til toppvarden på 2204. På dette føret var det tryggest med sikring. Jeg fikk æren av å gå først siden jeg aldri hadde vært der, men sannheten er at Morten hadde et jubileum her i dag, dette var hans tiende bestigning av denne vakre tinden!

Ut på steinbrua.
Ut på steinbrua.

Steinbrua var litt breiere enn normalt på grunn av snøen, derfor måtte jeg vurdere hva som var fjell og hva som var luft, men det gikk greit. Opp til varden er det som kjent skrått og lite plass, men så lenge jeg omfavnet varden i samarbeid med isøksa gikk det bra. Opp på varden med henda i været, for detta var stort med stor S! Tenke seg det da gitt, Øyvind på Store Austanbotntinden, og det på tilnærmet vinterføre! Drivende skyer og svineri, men enorme mengder iskald blå himmel og sol og ikke minst iskalde stilige tinder! Etter hvert var det knallvær over hele Hurrungane, og Morten sa jo at det hadde vært meldt litt mer skyer over Øst-Jotunheimen. Hovedgreia var estetisk på øverste hylle, jeg måtte være fornøyd nå! Og langt der nede lå Gravdalen, min kjære vakre Gravdal som jeg har så mange gode minner fra. Jeg savner deg Gravdalen, det er på tide å mimre litt neste år på lik linje med Stølsmaradalen! Stølsmaradalstind sett herfra er ikke det samme som fra Dronning Mauds Land-vinkelen fra Ringskard eller Stølsmaradalsbreen, men det er nå min kjæreste topp for det!

Sjøl om vi hadde god tid måtte vi tenke på returen. Kunne jeg fulgt hjertet skulle jeg ha overnatta iallfall mellom en av puklene her. Nå ble det å holde seg i tauet som lå stramt rundt vardeblokka. Etter litt fomling som skyldtes føret kom jeg meg ut på brua. Faktisk sto jeg der helt usikra! Usikra på selveste Austanbotnbrua på snøføre uten å føle angst. Jeg takker Mercanton for det…

Vel over på ryggen måtte jeg bare somle mer for å se på utsikten. Det var så nydelig her oppe, rett og slett en unik opplevelse. Og det var mer i vente! For nå slutta skyene å tulle så mye i retning sør slik at den buede sørtoppen innkapslet i høstsnø virkelig kom til sin rett i kontrast til høstfargene nede i fjell-lavlandet og Årdalsfjordområdet. Var dette prikken over i`en eller? Nå skulle du ha grini Øyvind, tenk at den store, skumle og sylkvasse pukkelryggen med det nifse og avvisende utseendet serverer deg dette synet som bare er for guder! Søre var rett og slett til å spise opp der den i et aldri så lite fugleperspektiv skjøt ut fra hovedryggen. Du blir nok min en gang du også skal du se…

Oppe på V0 med toppegga bak.
Oppe på V0 med toppegga bak.

Jeg prata litt om skyene, men Morten sa "Skjerp deg Øyvind! Alle de fine sommerdagene du har gått glipp av i år kan du få gratis av meg, de kan ikke måle seg med dette!" Egentlig ganske vanskelig å være uenig. Det hadde vært en blanding av spektakulært vær og Øyvindvær, himmelen var jo i utgangspunktet rein hele tida, det var bare drivende skyer som fotografer er så glade i. En dampende og råtten himmel hvor atombombene dominerte og kuet det lille som var av blått var heldigvis totalt fraværende.

Etter en brukbar pause på V0 gikk vi alle usikra ned. Der hvor det var litt avblåst lå det likevel ei brukbar fonn til høyre klar til å fange oss opp. Den kontrollerte rutsjeturen var for kort til å kunne gi fart nok til å seile over og dermed utfor stupet og rett ned i Berdalsbreen med sine legendariske sprekker. Men nå var det klart for min første stegjernsrappell. Det føltes jaggu unaturlig ut, så den siste relativt elegante rappellen ned til Midtmaradalen for en måned siden var som blåst bort. Men det gikk på et vis. Takk til Raymond for tålmodigheten!

Opp til Vestre gikk det greit, og der måtte vi bare beundre stortoppen og sørtoppen, de var så vakre atte! Vidunderlige reine snøtinder, nesten som i 2006-kalenderen, bortsett fra at det nå var september og ikke novemberlys. "Jeg har vært på Store Austabotntind, og det på "vinterføre"!" tenkte jeg for meg sjøl flere ganger. Morten knipsa bilder og beordra meg og Raymond hit og dit. Da vi skulle gå måtte jeg bare bli igjen og se meg ferdig mens de dro i forveien. Det kunne jo ikke bli nok uansett, vi skulle virkelig ha overnatta her! Tenk å kunne rulla ut underlag og sovepose og tatt fram primusen her da…

Ned gikk det stort sett lekende lett, ingen tryning eller vrikking av noe alvorlig slag iallfall. Jeg husker ikke hvor lang tid denne turen tok, men vi var vel tilbake ved bilen igjen rundt klokka 19 kanskje. For første gang kunne jeg fra veien se opp mot Store Austanbotntinden og vite at nå har jeg vært der. Du store, stolte og vakre trepuklede Austanbotntinden, Mortens lille Everest, nå er du evig min, ingenting kan forandre på det! Ventetida er over, takk og pris for det! Gleder meg til å kikke opp mot deg igjen fra kjære Stølsmaradalstind…

mortenh_20130924540.jpg

Takk for turen til de to andre som også fikk overvære den abnorme estetikken!

Flere bilder hos Morten.

User comments

  • -
    avatar

    Nydelige bilder ...

    Written by knutsverre 31.10.2013 22:12

    og underholdende rapport, Øyvind! Gratulerer fra meg også. Du skriver virkelig morsomt og til tider nesten poetisk! Du kan bare glede deg til traversen over sørryggen!

    • -
      avatar

      Sv: Nydelige bilder ...

      Written by Øyvindbr 04.11.2013 15:28

      Takk! Gleder meg til traversen, ser for meg at den traversen er noe jeg kan finne på å gjøre flere ganger, først som uerfaren i lag med andre, og kanskje om mange år som en slags leder for en eventyrlysten kompisgjeng som har hørt på alt skrytet mitt.

      Blir mye følelser i sving omkring disse toppene her. Den dagen Storen er i boks i knallvær går jeg nok enda mer av skaftet...:)

  • -
    avatar

    Missing title

    Written by 500fjell 16.10.2013 22:51

    Gratulerer så mye med Austanbotntinden! Denne har du hatt i tankene lenge, og det blir nok fint å kunne kikke bort på denne fra andre fjerne og vite at "der har jeg vært" :)

  • -
    avatar

    Nice

    Written by Naboen 02.10.2013 13:57

    tur-rapport og fantastiske bilder, Øyvind.. Etter å ha vært der et par ganger selv, svever den høyt på lista ja.. Jeg var inni helvete misunnelig på dere denne dagen..

  • -
    avatar

    Great!

    Written by Chris 27.09.2013 11:26

    I was so sure that there still will be a chance for your ascent of Store Austanbotntind this year. And here it is, perfect! :)

    • -
      avatar

      Sv: Great!

      Written by Øyvindbr 29.09.2013 21:54

      It really gave me a fighting spirit about Austanbotntinden when you told me that there was still a chance and that you believed it could happen soon.

      Now I´m so happy! Hopefully the traverse can be done next summer. :)

  • -
    avatar

    Gratulerer så mye!

    Written by Fjellsamleren 26.09.2013 22:01

    Bra jobbet. Det var vel minimalt med folk som befant seg i de traktene så sent på året. Gleder meg til rapport. Si ifra når du planlegger flere raid. Jeg er giret.

    • -
      avatar

      Sv: Gratulerer så mye!

      Written by Øyvindbr 29.09.2013 21:51

      Takk for det Endre!

      Ble veldig spontan tur dette. Jeg håper jo at oktober skal gi meg Tverrådalskyrkja, har vel en slags avtale med Geir-Arne om den i siste halvdel. Du vil vel gjerne dit du også kjenner jeg deg rett. :)

      • +
        avatar

        Sv: Sv: Gratulerer så mye!

        Written by Fjellsamleren 02.10.2013 12:03
  • -
    avatar

    Wow!

    Written by Olepetter 25.09.2013 15:34

    Ser fram til denne rapporten! På snø- og isføre er dette ikke akkurat noen tur i parken.

    • -
      avatar

      Sv: Wow!

      Written by Øyvindbr 29.09.2013 21:57

      Jeg svever rundt i skyene ja. :) Snøen gjorde det både lettere og ikke minst vanskeligere. Helt sprøtt egentlig å gå forlengs ut deler av svaet.

      • +
        avatar

        Sv: Sv: Wow!

        Written by Olepetter 30.09.2013 09:01
        • +
          avatar

          Sv: Sv: Sv: Wow!

          Written by Øyvindbr 04.11.2013 15:25
Comment title:
Characters left: 1000
Comment text:
You need to be logged in to write comments.