Langtur over Åsanes stoltheter (21.09.2013)

Vått, skit, stikkende busker, slake bakker og fin utsikt

Jeg kjørte i dag til Åsane for å ta en rundtur over noen topper der inne. Jeg fulgte veien inn mot Salhus og kjørte opp de bratte bakkene til Baugtveit hvor jeg parkerte. Endelig en parkeringsplass for turgåere i Bergen som tilfredstiller alle krav til parkering og en god start på turen: god plass, gratis og godt skiltet. Jeg fulgte en sti som tidlig tok av til venstre for veien. Den var skiltet Nordgardsfjellet. Denne viste ikke på kartet men det var et bedre alternativ enn det som var planlagt. Som vanlig skulle jeg ikke gå mer enn tre steg ut i terrenget før begge skoene var søkk gjennomvåte. Man kan ikke forvente og komme tørrfot ned igjen fra fjell i Bergen med mindre det har vært ørkentemperatur i flere uker. Det har jeg vel skrevet x antall ganger på turrapportene mine fra Bergen. Etter 10-15 minutters hurtig gange stod jeg på toppen av Nordgardsfjellet. En ganske flat topp. Jeg drakk litt vann og fulgte en litt mer tydeligere sti videre mot Tellevikafjellet. Stigningen opp til Nordgardsfjellet ble oppvarmingen, nå startet løpingen

© Endre Myrdal Olsen

© Endre Myrdal Olsen

Da jeg hadde løpt den skitne og våte stien nedover fra Nordgardsfjellet merket jeg at jeg ikke hadde helt kontroll i all skiten. Like nedenfor traff jeg en familie som satt og spiste lunsj. Rett etter at jeg hadde passert dem sklei jeg og føk på ræv nedover i skiten. Heldigvis var det ikke noen skarpe steiner i stien jeg kunne lande på. Jeg snudde meg beskjedent for å se om de så meg, men heldigvis stod det ett tre i veien. Jeg løp videre og opp den slake bakken og stod etterhvert på toppen av Tellevikafjellet. Det som er litt irriterende med de fleste av disse toppene rundt om i Bergen er at det ikke er lett og finne det høyeste punktet. Det er flere småhauger fordelt ut over et område. Man får no bare løpe opp på alle sammen. Dette er litt flaut hvis det er andre folk i området. De tenker nok bare sitt hvis de ser en mann i treningstøy og camelback hoppe rundt i busker og kratt og hive seg opp på en liten steinhaug bare for å kunne stå på de høyeste punktet på toppen. Det er jo ikke engang sikkert at de vet at dette er grunnen engang.

© Endre Myrdal Olsen

Jeg løp nå videre på stien mot Høgstefjellet. Løp igjennom et lite markant område med granskog i skaret før det bar videre oppover igjen. Jeg bestemte meg for å løpe hele veien opp og jeg kjente det godt i lårene da jeg ankom toppen av Høgstefjellet. Her blåste det ganske mye og iført shorts, tilbrakte jeg ikke lang tid her. Det ble en rask titt på utsikten. Jeg skuet opp mot Veten som jeg hadde vært på dagen før og satte kursen videre ned mot Vardfjellet. Jeg traff etterhvert en kar som jeg stoppet for å spørre om han visste noe om det gikk en sti over Toppenipa og Toppefjellet. Han var igrunn ikke sikker. Det første han sa var "Skal du opp på dem i dag??" Vi stod og preiket litt og han forklarte at han kom fra stien som gikk ned til Bruknappen. Det var akkurat denne stien jeg hadde planlagt og følge etter at jeg hadde vært på Vardfjellet. Vi sa "God tur videre" og gikk i hver vår retning igjen. Jeg løp nedover og ankom omsider den vesle toppen, Vardfjellet. Nå var målet og finne stien ned til Bruknappen. Mens jeg stod på Vardfjellet så jeg bort mot Toppenipa og Toppefjellet. De så bare ut som to store kratthauger. Jeg håpet at jeg ville finne en sti over dem, hvis ikke luktet det "MARG". Jeg fulgte stien nedover og jeg fant ingen sti ned til Bruknappen. Jeg havnet etterhver altfor langt øst. Jeg så jeg var på vei mot Gullgruven. Jeg visste jeg måtte ha ungått stien. Jeg snudde og gikk sakte oppover og speidet etter stien. Nei, her var det ingen sti og se. Merkelig. Jeg gadd ikke å bruke mer tid på det og løp videre nedover på stien jeg var på. Jeg så at jeg bare kom lenger og lenger vekk fra der jeg skulle. jaja. Da jeg kom ut fra stien var jeg kommet til Angeltveit. Jeg kom etterhvert ut ved hovedveien og da jeg så det blå og gule bygget med et svært skilt der det sto IKEA, visste jeg at jeg hadde en liten løpetur langs hovedveien opp igjen mot Toppefjellet. Jeg tok etterhvert av til høyre og fulgte nå hovedveien mot Salhus.

Da jeg løp langs autovernet på motsatt side greide jeg plutselig og hekte lommen på shortsen i en av de lange boltene som stikker ut. Det endte med at jeg revnet hele shortsen. "Dritkjipt" jaja. Får ta fram sysaker når jeg kommer hjem. Det var likevel litt deilig å få litt ekstra luft inn til lårene. Da jeg kom til Bruknappen la jeg merke til en sti på venstre side av veien. Karen jeg traff på Hogstefjellet fortalte om denne stien så jeg krysset veien og fulgte denne. Her var det et lite nettverk av svake stier som gikk i forskjellige retninger. Jeg la merke til to karer som kom fra en av dem i min retning. Jeg spiste en sjokolade og ventet på at de skulle komme bort. Jeg spurte dem om hvilken sti jeg skulle følge opp til Toppefjellet. De var ikke særlig kjent i området så de var ikke sikker. Jeg valgte deretter å følge en av dem og denne munnet bare ut i vått gress, myr og kratt. Jeg la merke til det lille vannet, Ulsetstemma som jeg ikke hadde vært oppmerksom på da jeg så på kartet.

© Endre Myrdal Olsen

© Endre Myrdal Olsen

Jeg bestemete meg da for å følge stien de to karene kom fra. Det viste seg at denne gikk i riktig retning, men den ble bare svakere og svakere. Så lenge den var synlig var det konge. Rett på sørsiden av Toppefjellet ble stien selvfølgelig borte. Da fikk jeg improvosere. Nå gikk jeg bare rett inn i jungelen av granskog, våt skit og stikkende busker. Etter en stund med mye akrobatikkbevegelser opp, ned, rundt, høye og lange steg, klyving i skit, stikkende busker som slo meg i fjeset, kliss vått over alt, en del grimaser og litt banning måtte jeg virkelig stoppe opp da jeg stod midt inne i et mylder av busker og stille meg spørsmålet: "Hvorfor?". Hvem drar fra Fyllingsdalen og nesten ut til Salhus på en regnværsdag for å krige seg igjennom kratt og busker bare for å stå på en 252 meter høy fjelltopp som et fåtall av folk faktisk kaller en fjelltopp? Jeg lo og sa det jeg pleier og si, "Skal man samle på topper og først har bestemt seg for og ta alle i Bergen, ja da må man ofre litt". Av og til tok jeg to steg og sklei tre tilbake i skiten.

© Endre Myrdal Olsen

© Endre Myrdal Olsen

Det tok ikke alfor lang tid før jeg var ute av det verste og plutselig fant en sti som gikk videre opp til toppen. En sykt digg følelse. Så det gikk altså en sti over her. Jeg lurte på hvor jeg hadde gått feil siden jeg ikke kom inn på denne. Jeg ankom omsider toppen og løp videre på stien mot Toppenipa og satset på at stien gikk bort til denne også. Det gjorde den og etter 15 min stod jeg på toppen av Toppenipa. Nå begynte det å regne voldsomt så jeg skyntet meg nedover stien til hovedveien igjen. Nå var det bare og frese litt oppover hovedveien vel en 100 meter før jeg tok av til venstre og opp til Baugtveit hvor bilen stod parkert. Jeg bestemte meg for og løpe hele veien fra bunnen og opp til bilen. Det var tungt og jeg må si de små ordtakene som noen hadde hengt opp på lyktestolpene i de krappe svingene "Det er i motbakke det går oppover", var motivasjon. Klokken var 18.15 da jeg ankom bilen. Jeg traff her en kar som skulle løpe opp til Tellevikafjellet og videre opp til Høgstefjellet og ned igjen. Jeg forklarte hvor jeg hadde løpt og sa jeg hadde havnet nede med IKEA, han forklarte at det samme hadde skjedd med ham en gang. Da var det altså ikke bare jeg som hadde vært uoppmerksom. En bra tur hadde det vært. Nå måtte jeg bare bort til elven og skylle terrengløpeskoene.

© Endre Myrdal Olsen

© Endre Myrdal Olsen