Gerlach (08.09.2013)  

© Morten Helgesen

Gerlach

Da jeg bestemte meg for en liten Tatraferie denne høsten hadde jeg egentlig ingen andre mål enn å bestige Gerlachovsky Stit. Fikk booket meg inn på søndag 8. september, siden 7. var full. Den dagen kunne jeg også dele guide med en annen klient og spare noen penger. Veldig billig var ikke jo tross alt ikke dette.

Litt tilfeldig falt valget på selskapet Spolok horských vodcov Vysoké Tatry og vi fikk tildelt guiden Robert Turjanik, en erfaren mann på 59 år som bar sin alder meget godt.

© Morten Helgesen

© Morten Helgesen

Oppmøte og start

Kjørte fra Zakopane grytidlig og når jeg nærmet meg Tatranska Polianka, var det også andre ute i sikkert lignende ærend. Det var også en stakkar som satt fast i østeuropeisk politikontroll på veien, noe jeg heldigvis slapp, selv om fartsgrensa nok ikke ble overholdt til punkt og prikke. Byskiltet ved inngangen til Polianka var godt gjemt, og jeg kjørte først forbi før jeg fant parkeringen firmaet hadde sagt jeg skulle møte opp ved. Her var også Agneszieska fra Polen som skulle være med. Var her kvart på 6 og etter hvert dukket guiden opp.
Vi skulle kjøre taxitransport opp til turisthytta Sliezsky Dom, på ca. 1670 moh. Hit opp går en vei, men den er stengt for vanlig biltransport. Taxien kostet 5 euro per person og vi var fire personer som delte tre seter baki.
Oppe ved hytta var det hustrig, men alt lå an til en drømmedag værmessig. Skyfri himmel og null vind. Hytta var dessuten et greit sted for en teknisk pit-stopp.
Allerede fra start var det klart at guiden Robert ikke var den mest pratsomme, om det skyltes språket eller en litt sånn guide-klient-avstand vet jeg ikke, litt begge deler tenker jeg, for engelsken var i beste fall litt rusten og det gikk mye i enkeltord og korte kommandolignende setninger. Agneszieska snakket heldigvis godt engelsk.
Det var et yrende liv utenfor hytta, tydeligvis mange som skulle på tur, noe som ikke akkurat var veldig rart med tanke på søndag og drømmevær.

© Morten Helgesen

© Morten Helgesen

Valg av rute og start

© Morten Helgesen

© Morten Helgesen

Vi hadde avtalt tidligere at valg av rute kunne gjøres ved start direkte med guiden, og etter en kort samtale ble vi enige om den vanskeligste som står på menyen, en lengre variant via hele nordryggen gradert til UIAA grad III. Vi ruslet rolig av gårde med frostrøyk fra munnen mens morgensola langsomt skled ned over toppkammene. Det ble tidlig klart at Agneszieska ikke hadde den helt store kondisjonen og at Robert hadde generelt dårlig tid. Jeg tok gjerne litt ekstra trening og bar det meste for henne og langsomt jobbet vi oss oppover. På vel 2100 moh, oppe i morgensola, fikk jeg lagt inn en kort frokostpause, mens guiden utålmodig ventet bak mørke briller. Videre gikk det opp ganske småløs steinrøys til Velicke sedlo ca. 2300 moh. Her var det på med sele og hjelm mens Robert gjorde klart tau.

© Morten Helgesen

© Morten Helgesen

Nå fulgte en selsom opplevelse, vi klientene ble bundet inn i enden av tauet med kun et par meters avstand, mens han beholdt brorparten av tauet i en kveil og de resterende 5-6 meterne ute gjennom en HMS-knute. Slik ruslet han med ryggen til oss. Om dette skulle være sikring vet jeg ikke, men han visste nå hvor han hadde oss om ikke annet, og slapp at vi vimset hit og dit. Nå var terrenget sjeldent spesielt fall-farlig, men et klønete fall kan jeg ikke skjønne at han kunne ha holdt igjen under noen omstendigheter.

Nordryggen via Zazny Gerlachovsky stit

© Morten Helgesen

© Morten Helgesen

Sola skinte og det ble bare varmere og varmere. Vi gikk vekselvis på venstre side av og oppå ryggen. Veien fremover var tidvis vanskelig å se på grunn av lav sol midt i mot, men stort sett var det snakk om Besseggenklyving avbrutt av et og annet 2'er punkt. Etter en stund kom vi til en hammer som så ganske heftig ut på avstand, men Robert spratt lett opp mens vi ble beordret til å vente. For første gang anordnet han noe som minnet om reell sikring og vi kom snart etter. Klyvingen var enklere enn den så ut og dette var nok et av få steder som ga ruten den graden den hadde. I Norge ville jeg anslå 3- kanskje, greit med tørt fjell. Snart kom en kort taulengde til før klyvingen ble enklere. Vi rundet et litt utsatt hjørne ut mot venstre som var enkelt når det rette taket ble funnet og snart passerte vi et annet taulag som var litt mer nidkjære i sitt sikringsarbeid. Et nytt bratt punkt ble nådd, en 4 meter høy hammer nedover. Her skulle jeg gå først og Robert snakket hele tiden om at jeg skulle sit, dum som jeg er gjorde jeg det, men skjønte ikke at han mente rappeller, så jeg satt. Men selv en tunglært nordmann forstod til slutt og jeg kom meg greit ned med en kombinasjon av henging og klyving.
Litt mer klyving og snart var vi på toppen av Zadny Gerlachovsky stit, eller bakre Gerlach som det betyr. På toppen var ei kasse med høyden 2616 mens en annen høyde er oppgitt på kartet.

© Morten Helgesen

© Morten Helgesen

Veien videre var nå langt mer folksom. Tydelig at det kom opp flankerute til skaret nord for Gerlach. Nordryggen opp her så ganske heftig ut i motlyset og vi kunne se 3-4 taulag sikre på ulike steder. Vi gikk relativt jevnt ned til skaret og Robert tråkket bokstavelig talt over tauet til det første taulaget og vi gikk beint på. Det var overraskende lett, rundt 2-2+ men noe utsatt. Sistnevnte tenkte jeg ikke så mye på, siden det bare var å følge på og passe på tauet til Agneszieska og følge på Robert som hadde dårlig tid, så det ble lite overskudd til å tenkte over at det var langt ned. Siste nokså flate toppeggen bort til korset var flat men herlig luftig. Også her passerte vi et par taulag som var mer opptatt av standplass og slikt enn vår guide.

© Morten Helgesen

© Morten Helgesen

Maurtue på toppen av Slovakia

Det var riktig folksomt på toppen, men ellers en fin trivelig topp. Herlig utsikt og null søppel. Et par bivuakkplasser og en tydelig renne som gikk ned på andre siden. Guidene var stadig ute og kjeftet på folk som beveget seg på løse steiner over renna hvor folk til stadighet begynte på sin nedstigning.
Etter en ikke altfor lang pause var det klart for nedstigningen. Robert valgte en annen rute ned enn den de fleste andre gikk for å spare tid, nemlig en vanlig oppgangsrute fra øst via Sedielko Nad. Kotiom. I det store og hele en slitsom men meget enkelt rute med mye hyller og småklyving i sørvestflanken, senere sørflanken bort til det nevnte skaret på vel 2400 meter. Hit hadde vi først gått litt ned den vanlige renna før vi trakk bort på hylleformasjoner i fjellsiden og innimellom noe klyving.
Fra skaret og nedover begynte jeg å bli seriøst lei av å gå bundet inn i tau. Terrenget var banalt enkelt og tauet gjorde det hele bare mye mer klønete. Men Robert insisterte på at det skulle bli på. Til slutt, nesten nede mot dalen kom vi til et punkt som kanskje kunne forsvare tauet: En bratt nedstigning med kjettinger og jernstigetrinn, en skrent på ca. 20 meter. Litt barnslig prinsippfast til en forandring var jeg påpasselig med å unngå å bruke jernskrammelet. Greit nok i dag, men sikkert kjekt med jernet når det ligger vann eller is. Robert syntes nok det hele bare var dumt? Men ham om det. Etter dette tok vi av tauet og jeg spuret om jeg kunne betale, så han bare kunne fyke ned til kone og middag eller hva det enn var som brant i rompa på ham, men nei vi måtte først ned til merket sti før han hadde lov til å forlate oss. Og slik ble det.
Etter at han var betalt, tok jeg det litt med ro og gikk så ned til hytta. Det var lenge å vente på neste taxi, så jeg bestemte meg for å gå ned til bilen, en ganske kjedelig tur, men 5 euro spart i alle fall.

© Morten Helgesen

Etterord

Hadde lest mye om strenge regler i Slovakiske Tatra, men jeg så ingen tegn til at guiden reagerte på andre grupper som tydeligvis gikk privat. Nå var det riktignok ingen norske tullinger som ranglet alene uten hjelm eller tau. De fleste taulagene virket ganske konforme og forsiktige, men skulle jeg våget meg på Gerlach igjen, så tror jeg nok jeg ville tatt mine sjanser og gått uten guide. Under tørre forhold er det flere enkle ruter og utover steinsprang er det små farer og prisen blir fort vel høy det tatt i betraktning, men kanskje aller mest for å slippe stresset en guide som ønsker å bli ferdig med jobben medfører. Det er mye enklere å ta pauser når man vil og nyte turen på en annen måte. Men hvorfor skulle jeg bestige Gerlach igjen? Fint fjell, men been there done that tror jeg.

Flere bilder

© Morten Helgesen

GPS

Glemte å slå op GPS'n tidligere på turen, så sporet er fra et stykke opp i dalen mot nordryggen og resten av turen ned til bilen.

Start date	08.09.2013 07:29 (UTC+01:00 DST)
End date	08.09.2013 16:18 (UTC+01:00 DST)
Total Time	8h 48min
Moving Time	7h 11min
Stopped Time	1h 36min
Overall Average	1.8km/h
Moving Average	2.2km/h
Distance	15.5km
Vertical meters	866m