En lengre versjon av turen over vidden (10.09.2013)

Fin dag over vidden

© Endre Myrdal Olsen

© Endre Myrdal Olsen

Jeg hadde akkurat vært på ett jobbintervju og hadde selvsagt bragt med treningstøy i bilen. Etter ett tidlig tidspunkt og avslutte dagens plikter på, måtte jeg selvsagt benytte findagen til en tur over vidden. En tur jeg ikke hadde tatt på lenge og en tur der jeg tidligere hadde ungått det jeg ikke visste var godkjente topper grunnet at jeg ikke hadde sett på kartet på peakbook. Nå skulle det bestiges litt.

Etter å ha parkert ved Haukeland Skole, skiftet jeg til treningstøy og fulgte en markant sti opp til Ulrikken som var dagens første topp. Jeg begynte allerede her og lure på om 2 timers parkering kanskje var noe optimistisk. Som man sier, tiden vil vise. Jeg løp nå bort til Turnerhytten og skulle nå løpe opp på byfjellenes høyeste punkt, Huggjelsvarden på 673 moh. En noe "glemt" topp blandt Bergens normale turgåere der den ligger litt sjenert på østsidne av den klassiske stien over vidden. Det går sti opp hit men den må nok nøye seg med besøk fra kun de mest interesserte. Her greide jeg og kløne det til ved å følge en gammel sti som gikk inn igjen på den vanlige ruten og ikke var jeg oppmerksom på kartet heller og gikk opp på en topp jeg trodde var Huggjelsvarden. Det var noen kilometre å løpe tilbake. Det fikk bli en annen gang. Jeg hadde en del topper igjen. Jeg løp nå videre bort den slake bakken over Stor Fjellet og deretter videre over Vardegga på 637 moh før jeg skrådde østover ved Langelifjellet og fulgte stien opp til Grønetua på 642 moh. Herfra har man god utsikt mot Indre Arna med Gullfjellet ruvende i øst. Jeg løp nå videre ned til den koselige, Vikinghytten som har en fin beliggenhet.

© Endre Myrdal Olsen

© Endre Myrdal Olsen

Nå gikk turen videre ned til Jordalsskaret og opp den seige bakken til Rundemanen på 568 moh. Etter ett hardt push opp den lange bakken til Rundemanen kjente jeg at det var på tide og få i seg en sjokolade og en god slurk med vann fra camelbacken. Jeg fulgte så den gamle anleggsveien som munner ut i stien bort til Blåmanen Vest på 552 moh og deretter litt løping i busker og kratt bort til Blåmanen Øst på 554 moh. Nå hadde parkeringen min gått ut for en time siden og jeg begynte å forberede meg mentalt på at jeg ville finne en liten gul presang når jeg kom ned. Jaja. Drit i det! Løp nå inn på en liten grusvei som går ned til Brushytten. Et lite stykke før Skomakerdiket tok jeg av på stien som går opp til Søre Midtfjellet og Fjellhytten på 450 moh. Jeg kom omsider opp her og møtte tre eldre damer som nøt en matbit og den flotte utsikten fra Fjellhytten som ligger noe skjult bak en drøss med grantrær. Det morsomme er ikke det at denne hytten faktisk kan unngåes bare ved å løpe noen få metre fra den ene siden, men den er også kritthvit. Så om du har planer om å ta turen opp til denne en forblåst vinterdag bør du ha øynene åpne.

© Endre Myrdal Olsen

Løp nå ned stien som går mot Starefossen i deilig og vått gress som kilte og vasket beina litt. Jeg kom etterhvert ut på den svingete veien nedover Starefossen og løp videre ned mot demningen til Svartediket. Nå var det bare og løpe gjennom gatene og ned til Haukeland Skole. Og til min "ikke fullt så store forskrekkelse" lå det en fin, gul lapp, solig plassert under den ene vindusviskeren. Yes. 650 kr fattigere. Men turen hadde vært strålende så da betyr ikke annet så mye.