Klokktinden via Rubicons skar - 1910-ruta (13.08.2013)

Written by Signar (Signar Andre Nilsen)

Map
Ascents Klokktinden (863m) 13.08.2013

Klokktind - en klassisk topp i Lofoten
Klokktinden er den 7 vanskeligste toppen i Norge å bestige. Helge Fonnum har bidratt med denne gjesterapporten fra vår tur dit. God lesing!

Pga full kvote ligger bilder & video fra turen på www.alpinklatring.no.

Det er mandag morgen på jobb. Sommerferien er over og jeg har faktisk jobbet en uke allerede. I dag var også sjefen på plass. «Hei, hei. Fin ferie? Jada.». August er her, og i grunn er det godt å komme i gang med jobb igjen. Men tror du ikke, jeg har ikke mer enn arbeidet meg igjennom mailene, så ringer Signar: «Korsn e dæ me deg? Kuinn du tænk deg ein tur nordover? Det ser ut te å bi fint ver her nån dagæ no». Signar har tatt en tur hjemover og besøker mor på Lurøy. Han jobber som lærer her i deilige Tigerstaden, og har fortsatt ferie, stakkar! «Sier du det?». En tur nordover har stått på programmet for denne sommeren, men da ferien kom, kom også skittværet der oppe.
Istedet har vi feiet over Midt-Norge og Østlandet, klatret, badet og kost oss i det mest fantastiske vær her nede. Romsdalen, Vengedalen, Sigdal, Nissedal. Jeg har tilogmed, ta meg fa’n, dristet meg til en baklengssalto fra tier’n på Frognerbadet! Og hadde ikke sommeren blitt mer enn hva den allerede har vært, skulle jeg være mer enn fornøyd. Men hvis man nå får melk, hvorfor ikke også ta litt honning? «Hva om jeg tar 10-flyet til Bodø i kveld?». «Kjæmpemæssi! Vi kanj ta ettjfærga tell Moskenes i natt, så kanj vi vær i taue’ allerede i morra ti’le». Dette liker jeg, det er som en rappelåt. Det er flyt i det. Det bare strømmer på. “Two trailer park girls go 'round the outside, 'round the outside, 'round the outside!” Jeg får unna litt jobb frem til klokken fem. «Ferien var visst ikke helt over likevel!», sier jeg til sjefen og drar hjem og spiser middagsmat. Jeg pakker, og spaserer til flytoget. Svosj! Sjekker inn. Blunder såvidt på flyet, og ser skumringen i baklengs kino ettersom vi nærmer oss Bodø. Der plukker Signar meg opp, og det er helt mørkt igjen når fergen legger fra. Klokken er vel nesten fire, og det er lyst under knall blå himmel, i det jeg drar igjen glidelåsen på soveposen, et sted like utenfor Reine. Ah, dette er livet!

Hvis du er i Nord-Norge, og det er godt vær, og du er sammen med Signar, er du heller ikke i beit for ideer til topptur. Guttungen er et oppkomme av kunnskap om klatretopper, deres beliggenhet og deres historie. Schjeldrup, Rubenson og Bryn er navn det ikke er mulig å komme utenom. Disse Tindeklubere og pionerer med førstebestigninger av topper som Stetind, Strandåtind, Trakta og Svolværgeita. Signar tråler jevnlig arkiver og bibliotek, og har kopier av tekstene til de gamle kjemper med i sekken. «Vi skal ikkje ta en tur på Klokktinj?», «Han SchjelderBryn va der i 1910». «Det e’kje trængsel på den toppen. Har ikkje vørre mange der sida den gong. I all fall ikkje via ruta tell førstebestigeran». Hvordan kan man si nei til sånt? «Vi må i båt». Det går en rutebåt, som riktignok er ganske upraktisk i forhold til innsteget, men Signar er et organisasjonstalent, og det tar ikke lang tid før han har ordnet med privat skyss. Han Vebjørn er vel 10 år gammel, og er stødig bak roret på en 16 fots båt med 40 hester Yamaha. «Grom lyd på de der firetakters utenbordsmotorene», prøver jeg meg. Jeg har da tross alt vokst opp i Tvedestrand, og kjenner forskjellen på lyden av en totakter og en firetakter. Mer hissig lyd, og så måtte du blande olje i bensinen. «Det finns mange fine totaktera og!» repliserer Vebjørn. «Mercury!». «Vi har en flippar med hundreogfæmtihestars Mercury Optimax». «Dænj går i førti knop», «vi har faktisk fådd hanj opp i førtito knop, mæn då hadde vi mævindj». Det gnistrer i øynene på skipperen, og det lukter av tang og tare, mens vi nærmer oss bredden på andre siden.

Klokktinden har ingen lett vei til topps. Når du nærmer deg Reine og ser nordover, inn Vorfjorden, ser du toppen bak Olstinden. Til høyre for Klokktinden ligger Molhøgtinden, og de to toppene er skilt av det dype Solbjørnskardet. Det må være Narvtinden du ser i mellom dem, langt bak i det fjerne. Vi følger i sporene til Ferdinand Schjelderup og Alf Bryn. En augustdag i 1910 tok også de båt inn Vorfjorden, og gikk i land som vi. De klager litt over at de måtte gå helt rundt på baksiden av toppen før de kunne starte oppstigningen. Men det er egentlig en ganske fin tur. Langs Austervatnet, over Solbjørnsskardet og litt nedover igjen, før det bærer opp sva, gressbakker og ur inn i den noe dystre og våte nordveggen av Klokktinden.

Litt sånn som vi følger Schjelderup og Bryn, fulgte de sporene etter Collin, Slingsby og Woolley. Seks år tidligere hadde engelskmennene tatt seg opp på et par av Klokktinds fortopper, men så blitt stoppet på eggen opp til stortoppen av dette stupbratte skar de hadde døpt «Rubicon». Schjelderup og Bryn hadde med seg to tau, og de løste dette problemet med kroppsrappell ned i skaret, og la det ene tauet henge, for så å dra seg opp av skaret ved hjelp av tauet på vei hjem igjen. Det var også vår plan. Vi måtte bare komme dit først

Den første rennen vi kom til, var den som fører opp mellom Klokktind og Litlklokktind. Det så mulig ut å komme opp den veien, men det virket veldig vått og grusete, og det var også et parti lengere opp som så veldig bratt ut. Og siden det sto i beskrivelsen at «vi krysset os op nogen græsshylder» før de nådde den bratte renne, valgte vi å gå et godt stykke videre. Men vi var kommet veldig langt over på andre siden mot Kjerkfjorden, før vi fant en renne som så noenlunde innbydende ut. Denne så imidlertid ut til å føre helt opp på eggen. Et lite opptak i bunn, jeg tror ikke Signar i det hele tatt så på det som et opptak, men jeg som ikke er superbegeistret for steder der man knuser bein og fort setter livet til hvis det ”glipper”, la godt merke til det. Deretter lett til topps. Problemet var bare at vi var kommet opp på eggen opp til Litlklokktinden, og det var laaangt ned i skaret mellom de to toppene. Rett ned eggen var ikke mulig, og å gå utenom på nordsiden kunne kanskje gå, men etter å ha rekognosert litt nedover kommer det fra Signar: «Det her går ikkje! Mosen detter ned av hyllene!». «Han viser tegn til menneskelighet», tenkte jeg. Signar viser ellers en begeistring for lyng og mose som er en botaniker verdig. «Jo grønnere jo bedre», synes å være hans motto. Vått er også fint. Det er vel av hensyn til lyngen og mosen at han er så glad for alt dette vannet. Det virker i alle fall å være grunnholdningen hans, så lenge han ikke er sikret med tau. Personlig er jeg en mye større tilhenger av tørr, fast granitt – forstå meg den som kan – forsvarlig forankret i minst ett sikringspunkt. «Måtte heller mosen tørke og DØ, og forsvinne fra fjellet for godt!», det er mitt motto. Men meg om det.

Denne uframkommeligheten jo igrunn var en strek i regningen. Vi hadde startet så sent som halv elleve fra Reine. Det hadde tatt tid å gå rundt tinden, og vi hadde jo også brukt litt tid på å komme opp til eggen, og klokken var nå fire. Skulle det ikke bli noen Klokktind på oss i dag? Åh, vi skulle ha gjøvet løs på den store rennen da vi var der tidligere i dag! Nå er det kanskje blitt for sent. Men vi hadde jo passert et par hyller på vei opp? Kanskje kunne vi prøve å følge en av disse bort i rennen lenger nede? Vi forsøkte det. Dette var det riktig ”Signar-land”. Et mekka for botanikeren. Bratte, glatte hyller, formelig struttende av enorme mengder gress og bregner. «Nå liker han seg», tenkte jeg. Av en eller annen grunn ble jeg hengende litt etter. Jeg er ikke sikker, men jeg tror kanskje det har å gjøre med at jeg var bevisst på at «her skal man ikke skli», og at slike tanker ikke streifer Signar - men det kan jo også ha sånne banale årsaker som at Signar, selv om jeg har vondt for å tro noe slikt, simpelthen er sprekere enn meg.

Hvorom allting er, etter en stund dukker Signars orange hjelm opp av gresset, langt borte på hyllen et sted. «Vi kjæm oss innj i rennæ her!». Så var det bare å skuffe på. Ikke tenke på at gresstustene jeg klamret meg til, i motsetning til for eksempel tau eller fjell, ryker under min kroppsvekt. Heller ikke ta meg nær av at de siste gressrabbene går over i gjørme. Kort oppsummert, kun se på de lyse sider av livet!
«Gudskjelov!», tenkte jeg da jeg omsider var kommet meg over i rennen. Rett nok var det vått der, det var opptak, det var tendenser til «levende ur», og vakker, fosforiserende grønn mose som glitret av vanndråper. Men et fall ville ikke vært fullstendig fatalt. En bagatellmessig forskjell, selvfølgelig, men like fullt! Det gikk derfor raskt oppover rennen, og snart var vi ved toppen. Eller bunnen av skaret, om en vil. Herfra var det fin klyving videre. Det var gode tak i tørt fjell, det var deilig å være ute av nordveggen, solen skinte, nordlandssommeren var tilbake, og vi var sikre på at vi var på rett vei igjen. Hurra!

I følge beskrivelsen skulle vi nå passere to topper før det beryktede «Rubiconskaret», og vi kom raskt opp på første topp. Overgangen til neste topp var å traversere en renne som vender sørover mot Reine. Teknikken her, var å sette foten inn i en stor sprekk, fylt av krekling og mose. Igjen et sted etter Signars hjerte! Over sprekken var det også rikelig med dette ca. 10 cm tykke laget av vegetasjon, som dufter så deilig. Du kjenner den kjølige fuktigheten når du fortvilet ikke klarer å bore hender og armer lengre inn, dvs der moseteppet ligger an mot fjellet. Hele ti meter med denne herligheten lå og ventet over meg. Hva kan det skyldes at jeg er mer reservert i min begeistring for denne type klatring, enn Signar? Jeg har jo solen i ryggen. Himmelen over meg er blå. Reine ligger der 800 m lenger ned, og ute i det fjerne skimter du fastlandet. Den rene idyll, med andre ord. Kan rykningene i kjeven ha å gjøre med at jeg kjenner mosen gi etter under føttene mine? Kanskje jeg har for god fantasi? Jeg ser for meg at jeg med hjertet i halsen når toppen av denne «vegg av mose», bare for å oppleve at det hele ruller av, som en dårlig festet tapet, og at jeg ender opp i bunn, i strandkanten en liten kilometer lenger ned, som et enormt opprullet persisk teppe? Jo, det er nok det. Det er nemlig ikke verd å dvele slik.

Raskt får jeg jo tørt fjell under føttene igjen, jeg som Signar, og tenker: «Ha, ha! Dette går jo som ingenting. Nordlandssommer, toppen er vår!

Eller - var det ikke et eller annet? Jo, dæven – Rubicons skar!
«Eggen», i følge førstebestigerne, «som her kan sammenlignes med et 800 m høyt plankegjerde, falder med ett 10 til 15 m ret ned, uten fingertak for en flue, for så å reise seg i veldige sva på motsatte side, bare 5 – 6 m tvers over hakket». Dette med det 800 meter høye plankegjerde er jo en poetisk lignelse, som SchjelderBryn selv får stå inne for, men når det kommer til muligheten for å klatre skaret tilbake, kan vi bekrefte at det slettes ikke ville vært mulig for oss, uten å la tauet henge. Klippen er helt blank og kompakt. Vi skal ikke påstå at den ikke kan klatres, men det måtte i så fall bli uten sikring, og det var selv ikke Signar videre lysten på her. Etter å ha firt oss ned lot vi derfor, som de, det ene av våre to tau henge, og ga oss ikast med klatringen på andre siden.

Utsiktene til endelig å komme i tau gjorde meg til den gladeste gutt, for hvem solen aldri går ned! «Du vil gå først, Signar? Klart du kan! Husk bare å sette minst en sikring, om ikke for din, så for min skyld»! Signar forsvinner opp en trang kamin, hvor vi for øvrig fant en gammel rusten bolt. Taulengden er ikke så lang, så kort tid etter har Signar standplass klar, og jeg kan følge etter. Etter en liten fotoshoot av meg og bolten i kaminen pruster jeg meg videre opp og kommer til neste utfordring: skråsvaet som Schjelderup beskriver så malerisk. Jeg kan formelig se de to for meg, begge utstrakt på magen oppetter svaet, Schjelderup støttende Bryns føtter med hendene. Signar og jeg benytter mere moderne klatreteknikk og har anmarsjsko, dvs en slags joggesko med klatregummi i sålen, på føttene. Dette var klatring opp mot femmertallet - imponerende at de gamle helter gjennomførte dette i spikerstøvler! Over skråsvaet er «cracken». Den er ikke fryktelig vanskelig, men like fullt så bred og med så avrundede hjørner, at det slettes ikke er et sted jeg ville likt meg med den form for sikring, les ingen, Bryn hadde da han tok seg opp der som førstemann, hundre år tilbake. Tøffe karer! Men med dette unnagjort, var Klokktinden også ”vor”!! Lett scrambling opp på en fortopp, og så en liten sving over til hovedtoppen.

Klokken var blitt halv syv, Reine lå langt der nede og solen sto lavt i vest. Segltinden, Solbjørnvatnet, Stjerntindmassivet i øst, over mot fastlandet kan du skimte Stetinden fjernt i disen, rekken av tinder tar ikke slutt. Nordlandssommer!
Etter litt mat og en god hvil var det å komme seg ned igjen. Jeg må bare ta meg en liten titt bortover mot østtoppen. «Vil du dit?», spør Signar. «Ja, jeg vil nå gjerne det, da!» Så vi ser om det lar seg gjøre. Litt vanskelig rett ned eggen, men ved å gå litt under eggen, på nordsiden kommer vi oss over. Jeg er glad for at vi gjorde det, det kan være lenge til neste gang vi kommer hit!

Men så er det virkelig på tide å vende snuten hjemover. Vi kommer oss over til hovedtoppen igjen. Deretter ned til platået over ”cracken”. Der står en gammel bolt, med en løkke av hampetau.

Våre læremestre forteller at de rappellerte herfra med en bolt, så det er mye mulig denne er deres. Vi finner i stedet en god stein å slå en slynge rundt, og raskt er vi nede i bunnen av «Rubiconskaret» igjen.
Herfra kom gamlekara seg opp vha armgang på tauet. Nok en imponerende prestasjon! Jeg bestemmer meg for å friske opp gamle bresikringskunster og lager meg en fotløkke og prussiker som jeg kan klatre på tauet med. Åtte minutter tar det meg å nå toppen. «Dette tok jammen sin tid!», tenker jeg, men Signar som prøver en slags variant av klatring og rappellsikring bruker betydelig lenger tid enn som så. «Det er jo faen mæg heilt blankt her, », kommer det fra Signar. «Nei, det er ikke mye mose her», hører jeg meg selv si lakonisk.

Men omsider er vi da begge oppe av skaret. Vi har kveldssolen midt i mot, og kanskje er det fordi jeg er oppildnet av suksessen at jeg ikke synes ferden ned igjen over det ”mosetapetserte” svaet er så ille. Det går heller ikke mange minuttene før vi er nede i skaret igjen

Også her går det raskt nedover. Vi velger hver vår side av rennen, for ikke å sende stein i hodet på hverandre. Med kveldssolen som av og til skinner på den irrgrønne mosen som vannet renner ned over her og der, tror jeg faktisk jeg på et tidspunkt ble forledet til å si til Signar: «Næmen så vakker den er, denne mosen». Jeg angret selvfølgelig bittert på det etterpå!

Tilslutt kommer vi til et sted der rennen går over en bratt kant. Det er nok ikke mer enn en 15- 20 meter ned, men vi bestemmer oss for å ta en rappell. Signar klarer selvfølgelig å finne det perfekte rappellfeste på andre siden av et vått, slimete og sleipt sva. «Jeg skulle aldri sagt det der pene om mosen!», tenker jeg. Men Signar er denne gangen så snill å sende meg en liten taustump over svaet til festet, og mindre enn et minutt senere er jeg nedenfor hammeren, i trygghet. Etter at også Signar er vel nede, pakker jeg sammen tauet og blir mitt gamle gode jeg igjen, «det var vel ingen sak», «det var lætt», «o – nordlandssommer», - «å – Gudskjelov!». Etter litt lett nedoverklyving er vi helt nede av veggen og kan gratulerer hverandre med en real klem. Deretter er det bare å sette inn annetgiret og komme oss tilbake til stranden på den andre siden av fjellet. Vi har tatt med oss telt og soveposer, men Signar mener det bør være en mulighet for at han Vebjørn kan overtales til å komme å hente oss, selv om klokken nok blir nærmere tolv før vi når dit. I Solbjørnskaret får vi kontakt. Jo, han mener nok det er sent, men kanskje, hvis moren hans er villig til å bli med. Vi lover å ikke bli noe senere enn tolv. Signar foreslår likevel et bad i Austervatnet. Jeg har veldig lyst til det jeg også, svett som jeg er, men ser at det blir litt vanskelig å nå stranden til kl tolv. Jeg lar Signar bade, mens jeg haster videre for å møte Vebjørn og moren hans. Men etter å ha fulgt bekken et stykke, klarer jeg likevel ikke motstå fristelsen, og tar meg en kjapp dukkert jeg og. Innen jeg kommer fram til stedet hvor vi har lagt utstyret vårt, har Signar allerede kommet fram, og båten er akkurat i ferd med å legge til.

Det er utrolig flott å se Klokktinden i silhuett mot kveldshimmelen, og tenke på at der har vi vært. Båtens bevegelse setter en mild bris i ansiktet på oss. Fyrlyktene blinker og det dufter av hav. O ‑ nordlandssommer, O ‑ Klokktind!

User comments

  • -
    avatar

    tja

    Written by Signar 18.08.2013 12:49

    det er planen, satser på en godværshelg i lofoten. det "kjipe" er at det har dukket opp en ny kandidat til Norges vanskeligste topp, primærfaktoren er ikke målt enda men skal få gjort det.

    • -
      avatar

      Sv: tja

      Written by mortenh 18.08.2013 21:20

      Har du tatt stilling til Havald-Tredet i Stryn da?

      • +
        avatar

        Sv: Sv: tja

        Written by Signar 09.09.2013 10:13
  • -
    avatar

    Bare 2 igjen

    Written by mortenh 15.08.2013 21:20

    Nå er det bare to igjen av "vanskeligste-topper-lista" du laget. Runder du i år eller? Er vel neppe noen som har den kombinasjonen i beltet fra før av, tipper jeg.

Comment title:
Characters left: 1000
Comment text:
You need to be logged in to write comments.