Falketind og Midtre Stølsnostind, ett kappløp med tiden (11.08.2013)  

Tåke, regn og glatte svaberg mot Falketinden

Det var ikke akkurat noe godværsdag denne morgenen og jeg må inrømme jeg var litt skeptisk til en vellykket bestigning av Falketind i det pøsende regnet, men optimisme først. Vi kjørte vår nå "daglige" rute innover Tyin og inn i Koldedalen og parkerte der. Regnet strømmet stadig på og i dag måtte vi ta på oss gore tex jakkene for første gang på turen. Godværet varer sjeldent lenge i høyfjellet, men jeg må likevel si jeg kanskje har blitt en smule "bortskjemt" på værfronten etter turen i Svartdalen forrige gang.

Vi gikk rolig innover Koldedalen over de glatte steinene som i seg selv kan være en liten utfordring under disse forholdene. Vi fulgte vardene så godt vi kunne og stod etter noen timer nedenfor klyvepartiet oppover mot Falketind. Nå måtte vi være enda mer varsom. Sigrid som alltid blir så varm uansett hvilke forhold, tok av seg jakken og gikk kun i singlett oppover. Det så ganske rått ut og jeg følte det litt ydmykende når jeg valgte å beholde jakken på. "Kremt, Kremt" jeg har nettop vært i GSV.

Klyvingen oppover gikk fint den. Vi var veldig påpasselige med hvor vi satte beina oppover og det gikk overraskende bra. Vi fikk faktisk rimelig godt feste oppover. Vi ankom etterhvert nedre del av Stølsnosbreen som nå er noe sliten. Det vil ikke ta mange årene før denne delen av breen er vekke. Vi entret nå også tåkehavet som hadde sin grense i denne høyden. Vi gikk øst for denne breen og fortsatte oppover en oppstigning preget av vann, sand, løssteiner og glatte svaberg. Med andre ord: "de nominerte forholdene for toppen av dritt man kan gå i". Vi gikk så videre østover og holdt østsiden av den store delen av Stølsnosbreen hele veien oppover. Det er ikke en ukjent faktor at motivasjonen blir noe svekket når man ikke på noe tidspunkt ser annet enn steinrøysen 50 meter lenger oppe og hvitt, hvitt og atter hvitt tåkehav rundt seg. Når man da i tillegg blir dusjet kontinuerlig fra start er det ikke noe tvil om at turen blir tyngre og gjennomføre, både mentalt og fysisk. Vi tok en liten matpause på vel 2000 moh og fortsatte siste bit opp til Falketind.

© Endre Myrdal Olsen

© Endre Myrdal Olsen

Vi kløv oss forsiktig de siste metrene opp til toppunktet. På toppen så vi ikke annet enn kun det vi hadde sett i hele dag. Tykk, hvit tåke over alt. Det var hvertfall min andre bestigning av Falketind på 2067 moh og Sigrid sin første. Været preget hvertfall ikke humøret vårt. Man kan ikke bare gå tur i godvær. Da lærer man ikke like mye. Det må varieres.

Vi tok oss forsiktig ned igjen. Klokken var blitt 17.30 og vi hadde ett stykke tilbake, men vi bestemte oss likevel for å gå bort til Midtre Stølsnostind som sammen med ett fåtall andre topper er den laveste 2K toppene i Norge med sine 2001 moh. Vi traverserte nå nordvestover på toppen av traversen. Her var det flatt og fint ett lite stykke og behagelig å gå på, men så møtte vi på ett litt mer kuppert terreng. Vi kløv oss lett over dette. Det tok en del tid bortover grunnet at vi måtte være forsiktig og da jeg så at klokken hadde passert 18.00 måtte jeg innse at Stølsnostinden 2074 måtte glemmes i dag. Vi ankom omsider Austre Stølsnostind på 1966 moh. Vi fikk her Midtre Stølsnostind i sikte. Jeg så på klokken igjen og vi hadde brukt svært lang tid bort hit. Hvis vi skulle rekke ned til bilen før det ble helt svart måtte vi egentlig gi oss her. Jeg konfronterte Sigrid med dette og hun sa at jeg bare kunne løpe opp på Midtre mens hun satt på Austre og ventet. Hun sa det gikk fint og jeg hev av meg sekken og løp ned i skaret. Jeg nærmest løp hele veien opp til Midtre også og fikk etter noen minutter tatt på varden og sett litt ned mot juvet til den nordligste del av Stølsnosbreen før jeg snudde og løp ned igjen. Mitt korteste besøk på en 2K topp noensinne. Da jeg kom opp igjen til Sigrid var klokken blitt 18.30 og nå måtte vi gi gass på tilbakeveien.

Vi måtte samtidig ikke glemme å være forsiktige på glatten. Det gikk sakte, men vi kom oss omsider på østsiden av Stølsnosbreen igjen og fortsatte videre nedover. Etter en stund med mye pushing i tåke og regn merket jeg at det skumret litt. Dette likte jeg dårlig, men det skulle jo også bale på seg da det viste seg at vi var kommet altfor langt mot sør for Stølsnosbreen. Vi måtte nå skrå ned i nordlig retning og dette betydde at vi måtte krysse de mange speilblanke og glatte svabergene som lå mellom oss og ruten vår ned igjen. Her måtte vi være ytterst forsiktige over. Ved den minste hellning måtte vi ta oss for med armene mot berget og det hele må ha sett vanvittig komisk ut. Jeg tipper vi så ut som to blinde tullinger på vei ned fra fjellet.

© Endre Myrdal Olsen

Vi kom oss omsider over like hele og nå var det bare å ta seg ned over de store kampesteinene til bunnen av nedre del på Stølsnosbreen. Nå hadde det skumret skikkelig og da jeg fikk se at tåken hadde sunket ned i Koldedalen ble jeg en smule bekymret. Her gjalt det å holde roen. Jeg ville så gjerne hoppe nedover og bare løpe ut av Koldedalen, men det var nå vi ikke måtte ha hastverk. Nå måtte vi ta oss ned klyvepartiet til Koldedalen. Jeg gikk som vanlig i front. Etter en lang tids klyving kom vi omsider ned og det var blitt på grensen til mørkt nå. Jeg likte ikke synet av tykk tåke østover i Koldedalen, vår retning. Sigrid kom bort til meg. Vi sa til hverandre: "NÅ MÅ VI GI GASS NÅ". Jeg måtte nå speide så godt jeg kunne etter neste varde og vi klarte å ta oss fram i ett noenlunde tempo. Jeg bestemte meg for å ikke se på klokken. Det skapte bare uroligheter. På ett tidspunkt da vi var kommet på østsiden av Andrevannet trodde jeg at vi var kommet unødvendig høyt opp og tok av fra vardingen. Jeg mente vi hadde fulgt en varding lenger nede på vei inn. Dette viste seg å bare være vås da mørket spilte meg ett puss. Vi måtte nå ta oss noen høydemetre opp igjen og følge vardingen videre. Ettersom tiden gikk ble det vanskeligere og vanskeligere å holde øye med vardene framfor meg. Det var fremdeles tykk tåke, regn og nå mørke i tillegg. Jeg prøvde å holde meg lavt slik at vardene skulle komme i siluett og dermed være enklere og få øye på. Det hjalp til en viss grad, men så er jo ikke akkurat disse vardene så veldig høye. Vi kom omsider rundt det første vannet også og nå fikk vi Koldedalsvatnet i sikte. Det var en lettelse.

Jeg var overrasket over at jeg fremdeles klarte å holde øye med neste varde framfor meg. Etter å ha gjort dette kontinuerlig nå i flere timer begynte jeg å bli noe svimmel og sliten i hode. Sigrid brydde seg ikke lenger om hun slepte baken over steinene. Vi var kliss gjennomvåte begge to. Det hadde regnet nå kontinuerlig i 9 timer. Ikke engang i Bergen har jeg opplevd en slik varighet i strekk. Det gikk sakte bortover og vi så nærmest ikke annet enn Koldedalsvannet og fossen som renner ved parkeringen. Da vi endelig fikk broen og den gamle blå hytten i sikte ble vi lettet. Nå var det bare en liten marsj bort til bilen og så var det bare å kjøre hjemover. Vi ankom bilen klokken 23.30. Vi lo begge to av situasjonen. Det hadde gått fint og vi hadde vært forsiktige og vurdert riktig underveis hele veien. Slike situasjoner som dette må jo bare oppleves det også. Det er underlig nok disse type turene man husker best og ler høyest av senere. Vi kunne ha startet tidligere, men da ville vi ikke fått denne opplevelsen. Nå var det bare å frese ut igjen av Koldedalen og tilbake til hytten for å ta en varm dusj. Varmt vann altså til en forandring!
Takk for nok en vellykket tur Sigrid!