Luftig dag over søreggen på Uranostinden (10.08.2013)  

En flott dag med klyving

Det var opplett vær ute og jeg kjente at dette skulle være den store dagen. Dagen da jeg endelig skulle bestige Uranostinden. Dagen som jeg hadde ventet så lenge på. Denne toppen har fanget blikket mitt hver gang jeg har frest innover Tyin. Ja den har av og til på skikkelige godværsdager satt meg i livsfare ved at jeg nesten kjører utenfor veien grunnet at jeg fokuserer mer på toppen enn på selve veien. Ja jeg har kjørt ens ærend inn til Tyin Panorama bare for å få ett bra bilde og drømme om den. Etter min mening BØR enhver som er i noenlunde form som har hytte på Tyin ha vært på toppen av Uranostinden. Ja jeg lyver ikke når sier at Uranostinden har betydd mye for meg opp igjennom tiden vi har hatt hytte her.

© Endre Myrdal Olsen

© Endre Myrdal Olsen

Å bestige Uranostinden over søreggen og få Slingsbytinden med på kjøpet er den ultimate måten og bestige fjellet på. Sørsiden er bratt, det visste jeg, og vi hadde ikke sikringsutstyr, men etter å ha lest flere turrapporter fra folk som har gjennomført denne turen uten sikring, bestemte meg og Sigrid oss for å gjøre det samme. Vi satt oss i bilen og kjørte innover Tyin og inn i Koldedalen. Været var blitt sånn noenlunde og 2K toppene hadde gjemt seg bak tynne tåkedotter. Vi var optimistiske med tanke på været da det i dag var meldt sol utover dagen. Klokken 12.00 var vi igang ved Koldedalen og vi fulgte stien nordover og inn til Uradalsvatnet. Etter å ha krysset elven tok vi av fra stien mot Tyinholmen og skrådde nordover og opp mot eggen. Det var noe svak varding oppover her som var mulig å følge. En fin og enkel oppstigning oppover her i starten. Da vi var oppe på selve eggen fikk vi starten på Uranostinden S2 i sikte. Den så bratt ut fra avstand, men det var mulig å kun bruke beina oppover det meste av stykket. Ett lite klyveparti på slutten måtte vi over, men det var enkel klyving.

© Endre Myrdal Olsen

Rett før toppen av Uranostinden S2 møtte vi en gruppe som sikret oppover. De var overrasket over hvor fort vi hadde tatt dem igjen. De synes det var litt rart at to stykker passerte dem uten sikring iført shorts og T-skjorte mens de stod der i full gore tex. Vi sa god tur videre og fortsatte oppover eggen. Vi ankom omsider Uranostinden S2 på 2048 moh. Ikke noe utfordrende opp til denne. Det skyet plutselig til og en liten yrskur kom over oss. Jeg ble da litt skeptisk med tanke på videre framkomst etter Uranostinden S1, men den varte ikke lenge og med litt sol etterpå var fjellet helt tørt igjen. Vi gikk ett lite stykke ned før vi traverserte opp til Uranostinden S1 på 2037 moh. Litt småklyving på en luftig egg, men fremdeles ikke særlig utfordrende. Opp til hovedtoppen skulle vi får litt mer luft under beina. Nå startet den virkelig artige klyvingen. Oppover her er det luftig, men takene er mange og faste og mulighetene er mange. På ett punkt møter man på en hammer som står litt i veien på toppen av eggen. Denne er det lett å unngå ved å ta seg forbi på vestsiden. Vi holdt stort sett litt vest for toppen av eggen hele veien for å unngå det bratteste og mest luftige partiet.

60 meter under hovedtoppen møtte vi på en gjeng på tre personer som sikret oppover. Vi hadde hatt dem i sikte siden vi var på Uranostinden S1. Nå hadde vi tatt dem igjen og da vi var like under dem hørte vi dem ovenifra om oss: "Åja, de bare jogget opp de" og "I shorts og T-skjorte og uten sikring". Igjen møtte vi folk i full gore tex. Jeg har forståelse for at de sikrer og at det blir litt kaldere pga mindre aktivitet, men det var jo så varmt denne dagen. De må jo ha blitt klamme. Meg og Sigrid tok en matpause på samme sted vi møtte på disse karene. Det var utrolig og sitte her oppe på dette luftige partiet og bare nyte matpakken mens man skuer utover Uranosbreen med Langeskavltind, Mjølkedalspiggene og Sagi. Vi hadde det helt topp og klyvingen var bare vanvittig gøy. Ingen av oss følte på noe som helst tidpunkt behov for sikring. (Vi hadde heller ikke mulighet til det) Jeg hadde tatt ut punkter bortover eggen på vei oppover hvor det var mulig å ta oss ned om det ikke lenger skulle være forsvarlig å fortsette videre oppover, men denne klyvingen var jo bare vanvittig artig.

© Endre Myrdal Olsen

© Endre Myrdal Olsen

Vi fortsatte klyvingen videre oppover de siste høydemetrene mot toppen og da vi kunne se varden, ble vi både glad og skuffet på en gang. Glad for å endelig ha besteget Uranostinden på 2157 moh, men skuffet over at den morsomme klyvingen var over. Slik er det no. Vi tok noen bilder, snakket med en hyggelig kar og fortsatte nedover på nordsiden. Nå satte vi kursen mot den vesle toppen, Slingsbytinden på 2026 moh som har en meget mild oppstigning uten noen form for utfordringer. En fin 2K topp å få med på kjøpet av Uranostinden. Nå tok vi oss ned i skaret mellom Uranostinden hovedtoppen og Slingsbytinden og gikk ned på vestsiden. Her var det mye løsur og det var lett å skli. Litt vann fra snøflekkene gjorde det ikke akkurat lettere på steiene. Det er altså noe drit å gå i det der. Vi jobbet oss nedover i sørvestlig retning og planen var nå videre å komme ned til stien på vestsiden av Uradalsvatnet og følge denne tilbake til bilen. Vi måtte holde høyden ett stykke på slutten da vi måtte komme på sørsiden av det avlange røde berget som har en noe utsatt kant på nordsiden med mye løs mose, vann og småstein på ett bratt parti. Vi kom oss rundt dette og gikk rett inn på stien ved Uradalsvatnet og fulgte denne tilbake. Det var en fryd og stå å se opp på Uranostinden og se hva va hadde gjennomført nå når kveldssolen hadde kommet på plass og fargela stemningen.

© Endre Myrdal Olsen

Da vi var kommet nedenfor Raudehaugen på 1270 moh utfordret jeg Sigrid og vi hev av oss sekkene og løp opp. I klart vær er det faktisk ikke høyere man må før man får en formidabel utsikt og får oppleve den virkelige kveldsstemningen. Når man sitter og ser på solen som forsvinner bak Koldedalen mellom Falketind og Hjelledalstind kan man ikke klage. Det hadde vært en unik tur med mye artig klyving på en fantastisk rute som vi anbefaler alle som ikke har så særlig stor skrekk for høyder.
Takk for turen, Sigrid!

© Endre Myrdal Olsen

© Endre Myrdal Olsen