Chimborazo (26.08.2026)

I 2016 var jeg i Ecuador og Galapagos, og da fant jeg ut at punktet på jorden som er lengst vekke fra jordens kjerne, var vulkanen Chimborazo i Ecuador. Uheldigvis fant jeg ut dette så sent, at det ikke var tid til akklimatisering, men siden det har drømmen om å komme seg dit vært tilstede. Takket være fortykning i jordskorpen ved ekvator er det faktisk 2,1km mer masse mellom jordens kjerne og Chimborazo vs Mount Everest. Dette er også fjellet som er i midten av flagget til Ecuador.

Etter nedturen på Cotopaxi, fortsatte jeg å gå på Diamox, eneste bivirkningen av noe betydning var at kullsyrevannet smakte dårligere enn vanlig. Hadde en liten oppvasksamtale på ene frokosten med turfølget om at jeg ikke syns det var noe at vi endret brelagsplanen ved breen klokken 2 om natten på Cotopaxi - så jeg ble gående å kjempe mot mine egne demoner aleine uten noen som forstod særlig engelsk.

Som oppladning til Chimborazo var vi først på en meget fin Hacienda utenfor Riobamba, før vi flyttet oss til Chimborazo lodge som var helt nydelig med storslått utsikt til Chimborazo.
Lodgen er anlagt av den lokale klatre legenden Marco Cruz, som har vært på Chimbo over 1000 ganger og hatt besøk av all verdens klatre celebriteter på lodgen før den ble åpnet for allmenheten for bare 5 år siden.

Besøket på Chimborazo lodge med Marco tok meg til nye høyder av girethet på å nå toppen. I tillegg fikk jeg lest ferdig om Aleksander Humboldt og Bonplands eskapader med måleutstyr opp mot toppen av Chimborazo i 1802 hvor han i euforien over Chimborazo og observasjonene av vegetasjonen på veien skal ha kommet opp med sitt konsept om Naturgemalde som ble en forløper til isotermer som ble revolusjonært for klimastudier.

Etter en natt på Chimborazo lodge kjørte vi opp til parkeringen hvor vi kunne se Whymper hytten for å bære med oss det vi trengte for en kort natt i high camp domen før toppstøtet til Chimborazo. Jeg dannet vel vitende baktroppen opp til high camp for å spare beina så mye som overhode mulig.

Som vanlig var det overraskende god mat i brakken ved siden av domen på highcamp, men denne gangen var det bare vår gruppe som var der, med guidene. På kvelden hadde vi businessmøte for å bli enig om brelag og avgang. Jeg ønsket å starte en time tidligere for å kunne holde igjen og har mer å gi på slutten. Det ble bestemt brelag med to og to i hvert, og jeg gikk og prøvde å sove uten hell, men lå og hvilte godt og takket være diamox og bedre akklimatisering ingen hodepine. Stod opp igjen 21:30 også begynte vi å gå 22:30. Denne gangen følte jeg meg i meget god form og humør.

I starten var det mye grus og bratte kanter, hvor jeg rakk å tenke at det her ser ikke helt trygt ut, i fortsettelsen var det skikkelig klatring, og det virket som andreparten i brelaget ikke hadde helt dagen, mens jeg var overlykkelig over endelig å ha noen å snakke med som forstod hva jeg sa, så jeg slapp å holde hele dialogen som en ping pong med meg selv på vei opp. Desverre holdt vi litt mye igjen, og min medvandrer ble såpass kald at guiden rådgav henne til å snu, det betød i utg. punktet at jeg også måtte snu, men med min historikk på Cotopaxi ble jeg helt fra meg og bønnfalt hvis det var greit for dem at han kontaktet de andre om jeg kunne bytte med han ene fra Ecuador som hadde vært på toppen før. Heldigvis sa han seg villig til det, og jeg fikk bytte og gå med min favorittguide i følget. Inka guiden Fausto.

Jeg syns egentlig det var mye mer behagelig å gå på hard snø (om enn 30-40 grader)enn oppgått slush på Cotopaxi, og var veldig fornøyd med forholdene oppover. På veien kom vi til det andre brelaget som gikk forbi i Walkie Talkie sekvensen, de hadde en pause, men ikke lenge etter kom det beskjed på Walkie Talkien om at de også snudde og var på vei ned. Forvirringen var stor, men heldigvis fikk vi lov å fortsette oppover.

Jeg ble rimelig sliten når vi startet på siste bakke opp mot luretoppen, og vi var klar over at her var turning time 06. Heldigvis var jeg nå i et meget oppmuntrende brelag som hjalp mye på humøret selv om jeg okket meg greit mye etterhvert. På et tidspunkt sa guiden at vi sikkert burde vurdere å snu på luretoppen fordi jeg åpenbart var sliten. Da bestemte jeg meg for å bite tennene sammen og gi på oppover uten å okke meg. Det funket ganske bra :) Når vi endelig ankom luretoppen visste jeg at jeg var bra sliten, men sa ikke en lyd for jeg ville jo ikke ned og tenkte nå får guiden bestemme.

Heldigvis fikk vi lov å fortsette, da vi var såvidt innforbi tidsrammen. Det var overraskende tungt å gå på den smale stien uten noe å holde seg i med isøksen som ikke hadde noe å støtte seg til, men vi kom oss bort til toppen. På forhånd sa jeg at jeg kom til å grine på toppen, men det var så kaldt at jeg ville egentlig bare fortsette å gå og det var ikke snakk om å ha av vottene så det ble såvidt et par bilder. Heldigvis fikk de andre dokumentert øyeblikket.

Nedturen var heftig bratt og tung og lang for lårene, på et tidspunkt fikk jeg beskjed av guiden om å bare sette meg ned å ake i midten av brelaget :D

Vi kom oss helskinnet ned, og da var det virkelig euforisk å få lunsj i brakken i highcamp.

Utrolig fornøyd og takknemlig for turfølget som gjorde dette til en uforglemmelig opplevelse, og ikke minst at jeg fikk låne Mike sin isøks som var hakket lengre enn min egen så jeg slapp å bøye meg for hvert steg oppover.