Nattur til Styggedalstindane og Gjertvasstinden (04.06.2010)
Written by 500fjell (Sondre Kvambekk)
| Start point | Helgedalen (930m) |
|---|---|
| Characteristic | Alpine trip |
| Duration | 13h 49min |
| Distance | 19.0km |
| Vertical meters | 1,700m |
| Map |
|
| Ascents | Gjertvasstinden (2,351m) | 05.06.2010 |
|---|---|---|
| Store Styggedalstinden Vesttoppen (2,377m) | 05.06.2010 | |
| Store Styggedalstinden Østtoppen (2,387m) | 05.06.2010 |
Inspirert av Askogvoll, Atomsilda og Busken sin tur forrige helg http://fjellforum.net/viewtopic.php?t=21258&highlight= tok jeg, Bjørn-Even og Mayhassen (Øyvind) en ”frekkis” ved å kopiere turen på nytt + to andre topper (alle tre ble spurt om å være med for samvittighetens skyld). Jeg hadde jo sagt i forrige rapport at neste 2k-tur ble til sommeren, men det utsagnet må jeg nok svelge for neste helg bar det opp i høyden atter en gang. Noe spontant, med knall værvarsel kjørte vi tre oppover til Turtagrø fredags kveld. Det er merkelig å tenke over at man snart skal slite seg opp 1500 høydemeter når man egentlig har mest lyst til å legge seg i en lun seng. Her i gården er det ingen kjære mor!
Klokka var 22.15 da vi begynte å sykle innover Helgedalen med tungpakkede sekker. Øyvind var som vanlig utålmodig med å komme i gang, så jeg og Bjørn-Even måtte henge i. Syklene parkerte vi rett før en stor snøfonn i øverste sving ved elva fra Styggedalsdammen. Herfra var det på med ski og staver rett opp og inn til den glefsende Styggedalsbreen. I den nordlige horisont skinte et rødoransje fargespill som ga oss nok lys til å droppe hodelykt. Vi ble enige om å gå i taulag opp Styggedalsbreen, spesielt positiv var jeg som fikk tauet ut av sekken! Ingen av oss har spesielt med breerfaring, men utstyr som snøanker, isøks, isskrue, prusik med mer var i alle fall med. Det orn`ær sæ!
Vi kom oss greit opp Styggedalsbreen uten gjennomslag, etter dette fortsatte vi opp den nokså bratte ”renna” til Gjertvassbreen. Her så vi at triobanden før oss hadde tatt noen elegante telemarksvinger nedover. Oppe på Gjertvassbreen var det virkelig magisk stemning, enda villere enn forventet!! Silhuetten til Styggedalsmassivet var et storslått skue herfra. Og møtet med Gjertvassbreen som klorer seg oppover 2k-grensa var også helt spesielt. Etter en matbit fortsatte vi ufortrødent i taulag oppover breen blant istårn store som hus. Alle var i ekstase! Da brattheten økte på satte vi fra oss skia og byttet om til fjellsko og stegjern. Gjertvasskaret, here we come!
Bakken opp til Gjertvasskaret var rimelig bratt med mye løssnø, men det gikk helt greit, og vi følte intet behov for å sikre på løpende. Et sted sank jeg virkelig langt gjennom, OPS her var det en bresprekk! Men det var ingen fare på ferde. Før skaret passerte vi en VIRKELIG stor sprekk, heldigvis passerte vi den over en fin snøbro. Nå tittet sola opp i nordøst og hele Styggedalsmassivet ble malt rosa, beautiful! Vinden økte også på så vi var ikke sene om å fortsette fra skaret og opp mot dagens første topp – Styggedalstinden Østtoppen (2387), landets 4. høyeste fjell. Vi fulgte ryggen stort sett direkte opp til toppen, noen utsatte klyvepassasjer ble forsert og omsider var faktisk toppen et faktum! For en utrolig følelse å stå her oppe!! Utsikten herfra er garantert noe av det flotteste jeg har opplevd. Det er heller ikke hver dag man opplever skyfri himmel (bortsett fra et svakt skydekke i vest) på disse tindene.
Men vi visste at det var nå alvoret startet.. For å komme oss bort til vesttoppen (2377) måtte vi først litt ned før vi kløv opp en kort bratt hammer. Den forserte vi greit, og vi må takke Askogvoll for snøgravejobben han hadde gjort her før oss. Ikke lenge etter hammeren støtte vi på skavlen som stanset Busken og Askogvoll forrige helg. Vi var heldigvis forberedt og lagde en standplass i sørsiden slik at Øyvind greit kunne spankulere over faren. Han lagde en ny standplass og sikret også meg og B-E. Etter dette gikk det stort sett lekende lett bort til vesttoppen hvor det ble høylytte seiersbrøl og give-me-fives i mengdevis!
Etter de obligatoriske toppbildene vanket det greit tilbake til Østtoppen. Ned til Gjertvasskaret fulgte vi den bratte (!) nordflanken. Øyvind var nede på null komma niks, mens spesielt jeg tok meg MEGET god tid her altså…
Nå gjenstod ”bare” Gjertvasstinden (2351) som vi var særs spente på. Øyvind som var her i august i fjor mente at en del av berget opp mot denne toppen var nedsnødd nå siden han ikke klarte å kjenne seg igjen. Først klatret vi opp en 30m taulengde rundt grad 4 før vi delte på å ”sikre” (les få/ingen mellomforankringer) 2*60m taulengder rett opp den bratte snøflanken til Gjertvasstinden. Bjørn-Even var utålmodig på siste taulengde og gikk usikret opp til toppen, det angret han etter hvert på da han så hvor en eventuell glissade her ville føre hen… Glade, lykkelige og gørrtrøtte stod vi på toppen av Gjertvasstinden! Vi merket på hverandres humør at vi alle hadde underskudd av søvn. Fokuset var på å komme seg ned igjen med livet i behold. Øyvind var svært grei og toppsikret meg og B-E ned de to øverste taulengdene på Gjertvasstind, mens han kom etter tilnærmet usikret… Til slutt tok vi en kort rappell ned i Gjertvasskaret og vi kunne puste lettet ut.
Ned Gjertvassbreen til skiene gikk det relativt fint for seg. Alle var rimelig høydeakklimatisert og vant med stegjerns-/isøksgange så effektiviteten var hevet betraktelig. Vi tok sjansen på å droppe taulag ned Gjertvassbreen og Styggedalsbreen, og vi overlevde det og.. Nede på Styggedalsbreen var pulsen nokså høy da vi rant over noen tydelige sprekkonturer, det gjaldt bare å gjøre kroppen lett som en fjær. Snøen var mjukere ved bretunga og vi fikk faktisk til noen deilige telemarksvinger i full fart, kjempemoro! Nå gjenstod det bare å komme seg ned til syklene og trille ned den ellers kjipe Helgedalen. Syklene var gull verdt etter en tur som dette.
Ved bilene gratulerte vi hverandre med en fortreffelig tur før vi la oss ned i den varme lyngen og nesten duppet av. Kjøreturen hjem til sivilisasjonen var nok det farligste med hele turen siden vi var så gørrtrøtte. Litt irriterende var det å møte på en bil ned mot Øvre Årdal der veien var på sitt smaleste. Måtte svinge rett ut i grøfta og fikk noen stygge riper i lakken og på felgen, men shit happens (godt bilen ikke er verdt mer enn vrakpanten da). Øyvind var mer redd for terrengsykkelen sin, men det gikk heldigvis bra med den (håper jeg..).
Tusen takk for en kjempefin tur Bjørn-Even og Øyvind!
Film
Flere bilder
User comments