Tur alene. Bratt opp fra Sunndalen og opp i Ottdalen. Mye kratt, bregneskog og meterhøy turt å kjempe seg igjennom. Men heldigvis er det merket sti opp her. Ikke alltid like lett å se hvor traseen går, men man merker fort om man havner utenfor. Orienteringen er en ting, noe annet er å takle fluer og klegg. Været er fint, sol og helt vindstille, så de bevingede plageåndene er til stede i tusentall. Det er nesten umulig å ta en pust i bakken, og det blir ingen skikkelig stopp før jeg er over skoggrensa og vel oppe i Klingråkbotnen. Videre morsomt opp nordryggen til østtoppen og så lett bort til hovedtoppen. Og lønn for strevet får man når man er oppe i form av en fantastisk utsikt!!
Endelig oppe i Ottdalen. Vannet som skulle ha rent her forsvinner i en fangdam som skimtes oppe til høyre. Det er bare noen usle dråper igjen til livet i elva!
Benutzerkommentare