Piggen, liksom (01.06.2026)  

Idet jeg trodde det hadde sluttet å regne så hiver jeg meg i bilen og kjører til Voldsvegen, bare for å være sikker på at høyeste punkt på Piggen har en varde.
Ja ikke bare derfor da. Det er rask og lettvint trim når man ikke har mange timene til rådighet.
Idet jeg går ut av bilen begynner det å dryppe igjen, og dette er selvfølgelig den ene gangen i året jeg ikke har med den vanlige værbestandige turjakka med hette. Mellomnavnet mitt har jo alltid vært Bad Timing
Regnet tiltar innover i skogen og et par ganger søker jeg tilflukt under tettstående grantrær. Da regnet avtar litt prøver jeg meg igjen, men himmelpisset bare følger meg helt til Piggen.
Akkurat på Piggen lysner det litt og blir opphold. Sola er ikke langt unna, men det viser seg at den aldri kom nærmere.
Og bare for å finne mer enn regnet å bli irritert på så velger jeg det at stedet er døpt det det er. Det ligner et hvilket som helst sted midt i skogen, og uten utsikt akkurat her. Synd at ikke Brentås er fem meter høyere og dermed ville vært stedet folk valfartet til som høyeste punkt her mellom Voldsvegen, Skien og Porsgrunn. Men da ville det vel på den annen side bli forvekslet med den andre Brentåsen, 3 km sydøst.

Men tro det eller ei; uten skog ville man hatt et eksepsjonelt 360 graders panorama, med f.eks. Brokefjell, Lifjell, Narefjell, Fjerdingen, Bambletoppene og attpåtil Gaustatoppen ville vært veldig tydelig rett til venstre for også synlige Geitebuvarden.
For alt jeg vet har det vært skogløst her da stedet ble døpt, og jeg ville rullet en sekser på terningen...
Kommunen må få opp et 15 meter høyt utsiktstårn, så har Skien en ny attraksjon.
Som vanlig tenker jeg stedet må ha en varde, men de få steinene som er tilgjengelige er en del av bålplassen, som ligger omtrent på samme punkt. Og det er bart fjell.
Men som den toppmarkeringsnerden jeg har blitt så finner jeg likevel to steiner som får utgjøre en provisorisk markering heelt nøyaktig på toppunktet, mest for bildets skyld.
I morgen er de nok sparket bort av ivrige turgåere.

Heldigvis blir det oppholdsvær på returen, men da er det om å gjøre å holde seg på beina, ikke gå overende i denne stein- og rotfylte stien. Alderen for kompliserte lårhalsbrudd nærmer seg med stormskritt, og det skal ikke mer til enn et litt skeivt tråkk på en sleip rot.
For å leve litt farligere så småjogger jeg, og er tilbake på Voldsvegen på et kvarter.
Det gikk fint.

© Geir Høistad