Røros kirke (23.03.2026)

Besøkt 11.00
Her er det IKKE Kirkeskip

Røros kirke, også kjent som Bergstadens Ziir, er en langstrakt åttekantet kirke fra 1784 i Røros kommune i Trøndelag fylke. Den ligger øverst i Kjerkgata i Røros og er sognekirke i Røros sogn i Gauldal prosti, Nidaros bispedømme. Kirken tilhørte opprinnelig Kobberverket.

Steinkirken er hvitkalket og rager over andre bygg på Røros og dominerer bybildet. Bygningshistoriker Oddbjørn Sørmoen beskriver bygget som høyreist og monumentalt. Det er et av Norges største kirkebygg og Riksantikvaren regner kirken blant de ti viktigste kirkebyggene i landet etter reformasjonen og et av landets viktigste kulturminner. Over inngangsdøra til kirken står det: «Til Guds Ære og Bergstadens Ziir». Ziir betyr pryd og har gitt kirken dets tilnavn. Kirkens størrelse gjenspeilet bergverkets betydning på den tiden og var et prestisjebygg for kobberverket. Den har gjennomgått bare mindre forandringer siden 1784.

Riksantikvaren påbegynte i 2008 sak for å frede bygget, dette ble avbrutt i 2013 da Riksantikvaren konkluderte med at bygget var så godt ivaretatt av fredning var unødvendig. I 2018 tok riksantikvar Jørn Holme til orde for at viktige kirkebygge som Røros kirke bevares gjennom bruk og settes i stand med statlige midler samt fredning. Fredning er mer vidtrekkende tiltak enn vern.

Kirken ble innviet 15. august 1784. Det var den første steinkirken bygget etter reformasjonen i Trøndelag. Røros kirke inspirerte andre nye kirker på den tiden, men i mindre skala og tildels andre materialer. Blant annet Tynset kirke har samme plassering av tårnet. Kirker oppført før er automatisk fredet og noen etter 1650 er fredet ved vedtak.

I andre enden av kirkegården står Røros kapell, en rund steinbygning som brukes både som gravkapell og til konserter og gudstjenester. På kirkegården er forfatteren Johan Falkberget gravlagt.

Utforming
Den har omkring 1600 sitteplasser, og omtales som Norges fjerde største kirke. Bygget avviker fra tradisjonen ved at hovedinngangen er orientert mot sørøst mens kor med alter er i nordvestlig ende. Grunnplanet har preg både av langkirke og sentralkirke med et midtparti som en langstrakt åttekant. Åttekantformen kan også regnes som en variant av korskirke og formen gjenspeiler idealene for kirkerom på den tiden blant annet ved at det gir menigheten godt innsyn til koret. Den langstrakte åttekanten og med kortilbygg ligner på de to eldre åttekantkirkene i Trondheim, Hospitalskirken og Bakke kirke, men materialbruk, stil og dimensjoner minner lite om disse. Det prangende tårnet er et særlig kjennetegn. Våpenhuset utgjør nedre del av tårnet og er nesten kvadratisk. Tårnet er fundamentert uavhengig av bygget ellers. Tårnet er spesielt fremhevet med utvendige detaljer forsterket med bruk av mørke farger mot hvit bakgrunn. Tårnet er delt i tre markerte seksjoner.

Takkonstruksjonen, etasjeskillerne og sakristiet er utført i treverk. Taket over midtpartiet er et halvvalmet mansardtak tekket med tjæret trespon. Innvendig har skip og kor tønnehvelvet, bordkledd tak. Tidligere var trolig bordene dekket av malt papp. Sakristiet har saltak med gavl mot nordvest. Takene var opprinnelig smurt med milebrent tjære tilsatt biter av trekull. Det er høye smårutede vinduer.

Kunsthistorikeren Stephan Tschudi-Madsen skrev at kirken har en ren og stram stil, at dens barokkformer gir «inntrykk av kraft og styrke» og at byggearbeidene er preget av bergmennenes tekniske kunnskaper og praktiske innsikt. Kirken er preget av flere stilarter, særlig i interiøret, mens eksteriøret i hovedtrekk er klassisisme ifølge Jon Brænne ved NIKU, og et av de fremste eksemplene på en klassisk åttekantkirke.

Den største kirkeklokken er støpt i Amsterdam i 1730 og veier 900 kg. Kirken har 3 klokker og 2 orgler, det eldste orgelet fra omkring 1700.